Hopp til innhold
Kommentar

Krampen for tilværelsen

STORTINGET, ROM T-614: Når Knut Arild Hareide har vist vei, er det først og fremst enklest å få øye på grøftene.

Landsstyremøte i KrF
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Partileder Knut Arild Hareides anbefalte vei ut av uføret for KrF, er brolagt med gode intensjoner, forsøksvise begrunnelser og store muligheter for katastrofale resultater.

Hareides tale til landsstyret begynte med taktfast trampeklapp og berusende budskap om KrFs gjennomslag. Alle virket stolte og noen smilte da de klappet. Den første applausen kom da Hareide hadde snakket om at man ikke må sette grupper opp mot hverandre, at fellesverdiene må styrkes.

Den kanskje største applausen kom da han sa at svaret på spørsmålet om å tillate aktiv dødshjelp, måtte være å tillate aktiv livshjelp.

Hareides svar gir nye spørsmål

Knut Arild Hareide ber om partiets velsignelse til å sondere om regjeringsmakt med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Ikke SV.

Det fremstår krampaktig og forståelig. Krampaktig fordi det åpenbart er et ytterliggående og desperat trekk for å gjøre partiet relevant og komme i posisjon. Forståelig, fordi alle kan se at KrF ikke har det bra i dag og ikke har lyktes med opposisjonstilværelsen.

Det er KrF som har alt å tape nå.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Hareides prisverdig tydelige svar, reiser likevel mange nye spørsmål som virker mer eller mindre gjennomtenkt idet kursen nå er staket ut.

Har partiet en utvei?

KrF skal nå sette seg i et møterom med Ap og Sp og sondere om regjeringsgrunnlag, hvis Hareide får viljen sin. Hva hvis det ikke går? Hva hvis SV også vil ha store innrømmelser KrF ikke kan godta?

Hvilket handlingsrom har KrF når Ap og Sp kan heise på skuldrene og si at dette ikke er så viktig for dem? Gir ikke det Ap og Sp vel så mye makt til å stoppe KrF-gjennomslag? Det er KrF som har alt å tape nå.

Audun Lysbakken på Landsstyremøte

Får han være med? Og vil han være med? SV-leder Audun Lysbakken under partiets landsstyremøte forrige helg.

Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

SV er ikke ønsket som en del av regjeringen, fra Hareides side, men trengs for å få flertall. SV vil da fort vil være i en svært lignende posisjon som den KrF er i nå. Tatt for gitt av regjeringen, men ikke en del av den. Situasjonen er likevel ikke identisk; SV vil kunne se seg tjent med en utenfra-posisjon hvor man kan presse regjeringen til gjennomslag på den ene siden og på den andre siden kunne nyte godt av at Ap må se til sentrum; det er omstridt i Ap og vil potensielt kunne gi SV et løft med røde Ap-velgere. Det skjedde i 2000; forrige gang Ap overtok makten midt i en stortingsperiode.Og kanskje viktigst: SV vil selvsagt bidra til at Frp må ut av regjering.

KrFs litt underlige forhandlingsposisjon er en potensiell grøft for politiske gjennomslag.

Får han partiet med seg?

Hareide har lansert sin løsning. Vil partiet ha den, eller nå mer konkret: Vil partiet ha Hareide som partileder? Orker man en opprivende lederstrid? Har de borgerlig innstilte en kandidat og hærfører? Trolig vil andelen som er positive, som er i tvil og som lar seg overbevise, være større enn andelen som til slutt vil stemme dette ned. Likevel kan opplevelsen av et splittet parti være betegnende den dagen KrF i regjering skulle bli en realitet.

Hareides potensielt omstridte lederposisjon er en mulig grøft for Ap-Sp-planen.

Setter han partiet foran landet?

Kanskje har Erna Solberg allerede holdt sin siste nyttårstale. Kanskje leder hun nå i praksis et forretningsministerium. Hareides partiinterne begrunnelse er så sin sak, den sier noe om hva KrF bør gjøre. Men den er, naturlig nok, ikke en beskrivelse av hvorfor det er det beste for landet at vi bytter ut en regjering med en populær statsminister akkurat nå. Hele manøveren har en styrke i å komme brått og uventet, men det gjør den likevel underlig – hvis man tenker på landet, ikke bare KrF.

En partileder som setter partiet foran landet har i beste fall et forklaringsproblem og en utfordring med begrunnelsen.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator NRK

En partileder som setter partiet foran landet har i beste fall et forklaringsproblem og en utfordring med begrunnelsen. Det blir viktig for Hareides håndtering av situasjonen den nærmeste tiden.

Hvis fundamentet for en ny regjerings tilblivelse ikke blir forstått, er det en grøft man kan gå i rent image-messig.

Er tidsplanen gjennomtenkt?

KrF må avklare dette raskt. Først en prosess internt. Så en reell sondering med to andre partier. Resultatet må forankres og godkjennes av KrF internt. Aller helst må dette skje senest i begynnelsen av november når KrF etter planen skulle startet budsjettforhandlinger i Stortinget med dagens regjeringspartier. Hvis ikke, skal KrF lage budsjettavtale med en regjering de snart skal avsette? Eller skal den nye regjeringen styre på den gamle regjeringens budsjett i større grad enn hva vanlig er?

Sentrumspartiet

KrFerne som er sulteforet på ledelse, fikk et tydelig svar. Knut Arild Hareide viser vei, men han viser også avstand.

Avstanden partimedlemmene mellom er slående. Denne debatten vil være vond i partiet, men det er ikke dermed sagt at den er feil.

Hareide har nok rett i at partiets sjel ikke står på spill, men partiets indre liv, medlemsmassens sammensetning og størrelse står så definitivt på spill. Sperregrensen og dermed stortingsgruppens størrelse etter 2021 står også på spill.

September 1933: «Ord kan ikkje tolka det alvor som låg over møtelyden», den kvelden KrF ble stiftet. Det var alvor og vansker. Forslag om å be til Gud.

Resten av partiets historie er historien om tro, tvil, makt og indre spenning i sentrum. Men aldri samarbeid med Arbeiderpartiet. Partiets historiebok har kapitler og avsnitt med titler som: «Inga samling i sentrum», «Nye forsøk på samling i sentrum», «Nøkkelrolle for delt parti», «Todelt parti», «Problema bygger seg opp», «Eit parti i spenning».

September 2018: Det skjedde noe i landsstyrerommet da Hareide kom til talens konkluderende del.

Etter en liten times velkjente KrF-resonnement og smilende applaus, ble det først og fremst stillhet.

En urolig, men også forventningsfull stillhet. Hun med halvlangt lyst hår og gul veske endret sittestilling. Hun med sorte klær virket litt rødere i ansiktet.

– I dag vil jeg gi dere mitt råd, sa Hareide.

Selv om det var flere minutter og avsnitt igjen, skjønte man liksom hvor det bar. Det ble mer og mer uunngåelig.

Applausen etter den lange Senterpartiskryt-sekvensen var bare halvveis. Han hadde lenge sagt «A». Til slutt måtte han jo si «P».

Desto lengre tid det gikk, jo flere bet seg litt i leppa. Det er ikke sånn man klapper når man er lykkelig.

KrF har allerede bestemt at man skal kjempe for et varmere samfunn.

De neste ukene blir det i det minste hett internt i partiet.