Det er F-ordene du skal tillegge vekt for å forstå prosjektet med de 201 sidene Knut Arild Hareide har ført i pennen. Han flytter forståelsen av KrF ved å knytte familiefellesskapet til fellesskapsbegrepet slik vi kjenner det fra venstresiden.
Det som tradisjonelt har vært en motsetning, gjør Hareide til forenelig.
Forsoningen skal gi KrF makt, men hele boken «Det som betyr noe» må også leses som et trøsteskrift til dem som vil bli skuffet og vonbroten hvis KrF søker makt gjennom Støre som statsminister.
Familie og fellesskap
KrFs motstand mot heldagsskolen og kamp for kontantstøtten kan for enkelhets skyld fungere som en illustrasjon på hvordan KrF har ønsket å fri familien fra statlig regulering, for å si det litt sjablongmessig. Familien må få velge selv, mens det store fellesskapet – samfunnet – må styre mindre. Derfor har motsetningen mellom venstresiden og KrF gjort at partiet har hørt mer hjemme hos de partiene som ønsker mindre stat, de andre ikke-sosialistiske.
Det er ikke denne motsetningen Hareide skriver om. Han mener tvert imot at KrF, som familieparti, er et fellesskapsparti.
«Den kristne sosialetikken la vekt på at mennesket (...) trenger fellesskap, KrF er et fellesskapsparti. Folk trenger tilhørighet til små og store fellesskap (...) først og fremst det minste og nærmeste fellesskapet – familien.»
Hareide mener familien er et fellesskap og trenger fellesskap. Derfor har KrF noe å hente hos venstresiden. Det synes å være den viktigste slutningen i boka.
Dermed maler han et viktig markør-ord rødere enn KrF historisk har gjort. Så vil man med rette kunne si at særlig kontantstøtten viser at KrF også trenger staten, i det minste statens penger. I større grad enn mange på borgerlige side vil. Denne sentrumsorienteringen gjør også at mange ser på KrF som borgerlig verdiorientert, men ganske røde budsjettorientert.
Nå skriver Hareide mye av verdiorienteringen også inn i en nærmest sosialdemokratisk setting.
«Det har aldri vært noen tvil om at KrF og Ap har viktige berøringspunkter. Begge partier er sterkt fellesskapsorienterte, og snakker varmt om «nestekjærlighet» og «solidaritet» som grunnleggende verdier i politikken.».
Boken inneholder ingen konklusjon i hvem KrF skal søke samarbeid med. Eller mer presist, konklusjonen er det eneste som mangler. Argumentasjonsrekken går som en åpenbar og rød tråd fra start til slutt. Han mener Norge bør vurdere å trekke seg fra PISA-testene i norsk skole, noe som ikke står i KrFs partiprogram. Han mener den liberale tankesmien Civita ikke leser regjeringens Perspektivmelding riktig. Han mener Høyre og regjeringen går i en liberalistisk, individorientert retning. Bort fra KrF. Han mener Frp og KrF ligger svært langt fra hverandre.
Om ikke annet tar Hareide et stort steg bort fra grunnleggende tenkning på høyresiden.
- Les flere utdrag fra boken her: KrF og Ap blir mer og mer like
Terapi til taperne
Fredag skal KrF-lederen gi sitt mer eller mindre tydelige råd i samarbeidsspørsmålet. Gitt at partiet ikke vil fortsette i dagens tatt-for-gitt-som-budsjettpartner-situasjon. Gitt at partiet vil søke makt. Det må enten skje med høyresiden slik KrFU vil, eller med venstresiden, slik Hareide skisserer muligheten for i boken.
Noen kommer til å tape den diskusjonen i partiet. Det vil bli frustrasjon og forbannelse og nederlagsfølelse hos noen. Det spørs bare hvem.
Hareide-boken virker nesten å være skrevet som en «fatt mot»-henstilling til dem som ikke er enige i en strategi om å søke makt uten Frp. I de to siste, og kanskje beste kapitlene, skriver han utførlig om at KrFs sjel ikke handler om hvem man samarbeider med. At KrF vil alltid være KrF uansett om Solberg eller Støre er statsminister. Keep calm and carry on, som det heter.
Det er mye stolthet over KrFs politikk og partiprogram som konservative i partiet vil applaudere.
Dersom høyresiden i partiet kjøper 201 siders argumentasjon, forsikring og forståelse, er et veivalg enklere for Hareide, som riktignok ikke gir inntrykk av å ville sette stillingen sin inn på å få viljen. PR nå.
Det beste han kan håpe på, er at det bruser nok i partihjertet til borgerlig orienterte medlemmer som leser boken.
- Lars Nehru Sand: Skal han si «morna, Jensen»?
Vil ha makt, utelater motmakt
«Jeg mener at KrF skal søke regjeringsmakt», skriver Hareide på side 194. Dagens samarbeidssituasjon med regjeringen er «utilfredsstillende», står det på side 195.
Hvis KrF skulle søke en eller annen form for regjeringssamarbeid med Ap for aller første gang, er det for det første et sjansespill. Det kan redde partiet over sperregrensen, men det kan også føre til en betydelig avskalling, splittelse og velgerflukt for KrF. Det kan også gi vekst for andre kristne partier, kanskje først og fremst partiet De Kristne.
Arbeiderpartiet er et førende parti for mye av utviklingen i norsk politikk etter krigen. KrF er et motmaktsparti. Som Sp. Når Hareide beskriver de to partiene som politisk like, er det riktig, men han skriver ikke om selve begrunnelsen.
Partiene har det til felles at opprinnelsen er å være viktige organ for folkebevegelser og strømninger mot den rådende samfunsforståelsen. Enten det var kristenfolk, målfolk og avholdsbevegelse – eller bondebevegelse og behov for desentralisering.
Ordet motmakt er ikke nevnt i Hareides tekst.
Motmakt er en vesentlig del av KrFs sjel. Men Hareides KrF skal først og fremst søke makt. Fredag skal han lette på sløret om hvordan. Det er en krevende lederoppgave å skulle gjøre det på en måte som viser vei, men ikke kortslutter prosessen han vil hele partiet skal eie.
I ukene som kommer får vi svar på to vesentlige spørsmål. Hvor godt leser KrF-erne Hareides bok? og hvor godt har Hareide lest sitt eget parti?
Det betyr også en hel del.
