I Radiodokumentaren på P2 12. januar ble det fortalt om arrangerte ekteskap mellom mindreårige, analfabetisme og mangel på skolegang blant romfolket. Vi på Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) fikk kontakt med norsk rom for cirka ti år siden gjennom vårt arbeid mot tvangsekteskap.
En fortvilet mor ba om hjelp til å redde sin datter som var blitt skjenket full, bortført og voldtatt. Etter tradisjonene ville nå hennes 15-årige datter måtte gifte seg med gutten. Moren hadde selv hatt et vanskelig liv og ønsket et bedre et for sin datter. Datteren kom tilbake til mor og vi hadde vært vitne til den minst romantiske varianten av bruderov.
HØR DOKUMENTAREN: «En sigøynermammas klassereise»
Marginalisering
Vi fikk samtidig et innblikk i livssituasjonen til en av de mest marginaliserte gruppene i Norge: en gruppe mennesker som har bodd i Norge i generasjoner, lite velkommen, men likevel sett på som spennende og eksotiske. Flere av dem deportert til nazistenes konsentrasjonsleire og overlevende som endelig fikk komme tilbake i 1950-årene.
Opprettelse av sigøynerklasser og sigøynerboliger førte verken til utdanning eller integrering i nærmiljøet. Sigøynerkontoret ble nedlagt etter et par tiår, etter å ha slått rekorden som århundrets rauseste sosialkontor. I begynnelsen av 1990-årene var særtiltakene avviklet og rom overlatt til seg selv.
Barn som føder barn
Vi fikk innblikk i analfabetismen og fattigdommen de aller fleste nå lever under. Barn som ikke går på skole, ekteskapsarrangementer mellom mindreårige, barn som føder barn, selvmedisinering blant kvinnene og økende rusmisbruk blant ungdom. Det spillende og dansende folket med lange kulturelle tradisjoner. Norsk rom – en gruppe som sannsynligvis teller cirka 500 personer, som har status som nasjonal minoritet, med de rettigheter til vern av språk og kultur som dette innebærer. Men ingen kultur kan i det lange løp overleve i analfabetisme, elendighet og marginalitet.
LES OGSÅ:
SEIF påbegynte prosjektet «En plass i samfunnet – også for meg» i 2003. Vi så nødvendigheten av en helhetlig tilnærming med spesielt fokus på skolegang for barna og kvinnenes stilling, for på sikt å forbedre hele gruppens livssituasjon. Vi påpekte overfor myndighetene nødvendigheten av å ha en handlingsplan for disse områdene.
Plastposer med inkassokrav
De fleste som har henvendt seg til oss opp gjennom årene er kvinner og ofte med plastposer fulle av inkassokrav som de rett og slett ikke kan lese. Inkassoene dreier seg ofte om varer og tjenester deres menn har bestilt. SEIF ble også det stedet hvor unge romjenter søkte hjelp, på flukt fra ekteskapsarrangementer mot deres vilje. Og en ung foreldregenerasjon som var opptatt av at barna skulle få den skolegangen de aldri fikk.
Vi har eksistert i over 25 år. I løpet av de årene har vi igangsatt prosjekter med komplisert arbeid på kontroversielle områder – tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, mishandlede kvinner, for å nevne noen. Vi har alltid etter hvert blitt hørt av myndighetene, men ikke når det gjaldt rom.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Eksotisk dans og «småkonger»
I departementer så ingen nødvendigheten av en helhetlig handlingsplan, men fremhevet dialog med gruppen, jf. Europeiske konvensjon om nasjonale minoriteter. Denne «dialogen» ble satt høyere enn blant annet den norske barneloven, opplæringsloven og barnevernsloven.
Nedover i de kommunale instansene opplevde vi en mimring om Sigøynerkontorets glansdager, praktfulle ekteskapsarrangementer med eksotisk mat og dans og hvor ingen så at bruden var 13 år. Det ble også yndet å nevne sine bekjentskaper med «småkongene» i miljøet.
«Bare å beklage»
Våre konkrete forslag angående bekjempelse av ekteskapsarrangementer mellom mindreårige og spesielle tiltak når 14-åringer føder barn på norske sykehus, ble sett på som urealiserbare. Vi argumenterte med at rombarn ikke er dummere enn andre barn og derfor burde gå i vanlig norsk klasse i obligatorisk grunnskole. Fraværet av rombarn i skolen ble unnskyldt med at romfolket måtte få reise – det var bare å beklage at ingen barn fullførte grunnskolen.
LES OGSÅ:
Det mest sjokkerende var at det her dreide seg om barn – kanskje 150 – som
ingen visste om eksisterte, hvor de bodde og under hvilke forhold. Mest på grunn av myndighetenes unnfallenhet med registrering av rombarna, har den nå avdekkede trygdesvindelen vært mulig.
Forverret
Endelig, i 2008, i et møte med en våken statsråd i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, fikk vi gehør for våre argumenter om nødvendigheten med en helhetlig handlingsplan. Arbeidet med denne skulle iverksettes umiddelbart. Statlige midler skulle avsettes til arbeidet blant rom.
Det var på høy tid. Situasjonen for rom hadde forverret seg. Rusmisbruket blant ungdom hadde økt og konfliktene innad i miljøet utviklet seg til voldelige angrep på hverandre.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Tannløs handlingsplan
Handlingsplanen for å bedre levekårene for rom i Oslo kom sommeren 2009 og er siden knapt omtalt. Like bra det, tannløs og småskåren som den er. Den mangler, i motsetning til andre europeiske handlingsplaner på området, fullstendig kvinneperspektivet. Mens for eksempel Spania i sine handlingsplaner fokuserer på kvinnens deltagelse i hvert eneste tiltak, er den norske versjonen basert på «småkongenes» konservative forestillinger. Barnas skolegang, arrangerte ekteskap mellom mindreårige og barnefødsler av barn er ikke nevnt. De helhetlige tiltakene som kunne heve hele gruppens livssituasjon var glemt.
SE I NETT-TV: Brennpunkt-dokumentaren «Arven»
Handlingsplanen koker ned til et par sysler: et voksenopplæringstilbud for foreldre og et informasjonskontor for rom. Disse to tiltakene har lagt beslag på de totale statlige bevilgninger til arbeidet blant rom. Fattigfolket, som fortsetter å henvende seg til SEIF, har knapt hørt om disse tiltakene, langt mindre sett hvordan de kan hjelpe med de konkrete og dyptgripende problemene de sliter med.
En plass i samfunnet
Noen få kvinner i miljøet har i sin kontakt med SEIF vist et sterkt ønske om at deres barn skal få skolegang, et yrke og en plass i samfunnet. Dette har ført til motstand i miljøet, på den ene siden, og lite engasjement fra offentlige instanser på den andre. Det er her skoleetat og myndigheter må iverksette ekstraordinære tiltak for at disse barna, både gutter og jenter, får en utdanning.
Gjennom ti års arbeid blant rom var vårt beskjedne mål at den første håndfull rombarn skulle fullføre grunnskolen med gode nok resultater til å begynne på videregående skole. Dette målet er fremdeles ikke oppnådd. Vi samarbeider gjerne med myndighetene for at denne beskjedne drømmen blant en liten gruppe romkvinner og barn skal bli virkelighet.
