I løpet av noen måneder sender vi flere fattige mennesker uten oppholdstillatelse tilbake til opprinnelseslandet enn det finnes romfolk i hele Norge. For de aller flestes vedkommende uten at det løftes et øyelokk. Og mange av dem opplever sannsynligvis en mer brutal overgang enn romfolk som reiser tilbake. Fra et velfungerende asylmottak til et fattig ikke-europeisk hjemland uten noen form for offentlige støtteordninger.
Så brutal er dessverre verden.
Alle som kommer til Norge, kan ikke få bli. Trykket er enormt. Mer enn fem milliarder mennesker på denne jorda er ikke omfattet av et offentlig sosialt sikkerhetsnett. Og romfolket er ikke engang blant dem. Ikke ville verden heller blitt et bedre sted å være heller, om vi en periode tok i mot alle som ville komme. I løpet av ganske få år ville vi fått mer enn nok med å integrere dem som kom. Bistand til fattige i verden ville vi måtte se langt etter.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Greit å ha en plan først
Før vi sier ja eller nei til om romfolk kan få bli og finne seg permanente oppholdssteder, er det kanskje greit å ha en plan. Hva gjør vi om de blir vinteren over i Norge? Hva gjør vi om det er barn med? Hvor lenge skal de måtte bo her før familiene blir tatt opp i den norske velferdsstaten? Og barna kan få skolegang? Ett år, to år, ti år eller flere generasjoner?
Hva er det egentlig vi ønsker? Å la dem bli, men holde dem utenfor vår velstand slik at vi hver dag skal bli minnet om hvordan verden egentlig er skrudd sammen? Eller skal de tas opp i velferdsstaten? Bare de blir lenge nok. På hvilken måte kan vi best avhjelpe nøden i verden? Med pengene det koster å inkludere én romfamilie i vår velferd, kunne vi høyst sannsynlig hjulpet flere hundre mennesker i nød i fattige deler av verden.
Norges første ekte slum
Som vi har sett i Sofienbergparken og på Årvoll er det ganske enkelt å få tak i materialer til et skur med en dør. Isolasjonsmaterialer er det også nok av. Når september kommer og det blir kaldere i lufta, er det ikke mer enn en gassovn som skal til for å holde kulda på avstand. For romfolk som kommer fra Bulgaria og Romania, er ikke reisende. De er bofaste.
Noe den fastlåste situasjonen akkurat nå på Sognsvann med all mulig tydelighet viser. For ikke lenge siden var det hundre mennesker som bodde der. Nå vokser leiren uke for uke. Om romfolk lykkes med å overvintre, har vi i realiteten fått etablert Norges første ekte slum.
Vil skattemoralen opprettholdes?
«Det finnes ingen naturlov som sier at Norge skal forbli et land uten slum», skrev Inger Anne Olsen i Aftenposten i mars. Men hvilke konsekvenser vil det få om Norge får slumområder?
Skatt kan blant annet ses på som en avgift man betaler for å slippe å se ekstrem fattigdom. Vil den gode skattemoralen i Norge holde seg om vi får permanente slumbosetninger? Med en tiggerkultur og en iøynefallende sosial og økonomisk nød som følger med.
Gjør det alle ville gjort
Skal vi tro Europarådets generalsekretær, Thorbjørn Jagland, gjøres det allerede mye for å hjelpe romfolk der de kommer fra. Tusen mellommenn med høy juridisk og annen ekspertise er nå i sving ute i lokalsamfunnene. Ytterligere 500 eksperter er under utdanning. Fra 2004 til 2009 ga Norge penger til 18 prosjekter for å hjelpe romfolk, til sammen over 50 millioner kroner. Fram til 2016 vil satsingen økes mye. Bare i Bulgaria og Romania skal rundt 10 prosent av støtten i perioden gå til tiltak for romfolk, over 300 millioner kroner. Med all denne hjelpen er det vel kanskje bedre at de hjelpes der de kommer fra?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Romfolk gjør ikke noe annet enn det vi sjøl ville gjort: De forsøker å maksimere sin egen lykke. Dessverre avspeiler retorikken mot dem at de har blitt til en søppelkasse for enkelte menneskers ubestemmelige frykt og hat mot mye av det som er annerledes og fremmed. Men romfolk har også blitt til en slags maskot for mennesker med dårlig samvittighet for at vi har det så godt i dette landet. For dem har romfolk blitt et ansikt på verdens urettferdighet. Og et nyttig virkemiddel i en oppdikta kamp mellom det gode og det onde.
Spørsmålet som uvegerlig står igjen til slutt, er: Hvordan kan vi hjelpe flest mulig på en best mulig måte i denne verden av så mye nød? Da er det slett ikke sikkert at en aksept for permanente slumbosteder for romfolk er veien å gå.
