Kronikk

Rettssikkerhet i hovedrollen

Har du sett eller hørt de omtalte seriene i true crime-sjangeren? Fortsett med det! Det er bra for vår rettssikkerhet.

TV Making A Murderer

Steven Avery (t.h) er hovedpersonen i Netflix-serien 'Making a murderer'. De mange seriene i true crime-sjangeren gir innsikt i rettsprosesser og skaper forståelse, men etterlater også viktige spørsmål ubesvart, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Ap

Dokumentariske serier som «Serial», «Uløst», «The Jinx» og «Making a murderer» samler millioner foran TV-er og PC-er, og stiller viktige spørsmål: Var den dømte skyldig? Ble bevisene plantet – og i så fall; var han kanskje skyldig uansett? Eller var det svogeren som gjorde det? Slike serier bør mottas med takk av alle oss som er opptatt av rettsstaten, for her er det rettssikkerheten som settes under lupen. Eller hva?

Jo, disse seriene handler om rettssikkerhet. Vi lærer at etterforskere noen ganger ser gjennom fingrene med viktige rettssikkerhetsprinsipper – med fatale følger for etterforskningen og den etterforskede. Mange av seriene viser også den sterke sammenhengen det ofte er mellom den etterforskedes sosiale ressurser og tilhørighet – og et fordomsfullt tunnelsyn hos etterforskerne.

Gir innsikt

God kunnskap om rettsprosesser er viktig i et velfungerende demokrati. Vi må ha en grunnleggende innsikt i hva som kreves for at rettssystemet skal fungere etter hensikten, og ha kunnskap nok til å stille kritiske spørsmål. Bare slik kan vi til syvende og sist ha tillit til systemet.

Det bidrar til at viktige rettsprinsipper i økende grad blir allmennkunnskap.

Merete Smith

Mange av disse seriene tydeliggjør de utfordringene en rettsstat kan ha, og vil være egnet til å skape en sunn interesse for rettssikkerhet og andre viktige rettsstatlige spørsmål. Det er bra at noen fokuserer på mulig maktmisbruk, på prosesser som ikke fungerer og på hvordan ulik status i samfunnet kan føre til ulik behandling i rettsapparatet.

I «Uløst», som jo baserer seg på Birgitte Tengs-saken, vies en hel episode til muligheten for falske tilståelser. Og i «Making a Murderer» vises lange opptak av avhør av nevøen Brendan, som er et sentralt vitne i saken. Opptakene mer enn antyder at det her legges ord i munnen på Brendan og at han blir lurt til å skape en usann historie om at han deltok på en brutal forbrytelse.

Det kan virke utrolig at noen kan tilstå en voldshandling de ikke har begått, men hvis politiet bruker feil avhørsteknikker kan det bære helt galt av sted. Jeg tror at det å se eller høre slike episoder kan øke innsikten og forståelsen for fenomenet – noe som gir en sunn ballast også i vurderingen av andre saker der domfellelsen står og faller på tiltaltes tilståelse.

Serieskapernes mål er nok å opplyse saken, men samtidig også å fortelle en god historie.

Merete Smith

Klassejustis

I «The Jinx» ser man tydelig hvordan store økonomiske ressurser kan gi fortrinn i det amerikanske rettssystemet, mens «Serial» og «Making a Murderer» er eksempler på at politi og rettsvesen behandler andre dårligere – fordi de er ressurssvake. Det reiser spørsmålet om i hvilken grad klassejustis og fordommer preger politi og domstolene. Hvilken mulighet har man egentlig hvis man er ressurssvak og politiet feilaktig mistenker deg for en forbrytelse? Og kan manglende økonomiske eller menneskelige ressurser også få betydning i en straffesak i Norge?

Spørsmålet er om seriene gir oss et riktigere bilde av saken enn den virkelige etterforskningen gjorde?

Merete Smith

Seriene utfordrer her folks rettferdighetsfølelse. Seerne får en forståelse av hvor katastrofalt det kan være for den enkelte hvis politi og påtalemyndighet ikke følger de prosessreglene vi har. De reglene som gjør oss til en rettsstat.

Ensidig

Men spørsmålet er om seriene gir oss et riktigere bilde av saken enn den virkelige etterforskningen gjorde? «Making a Murderer» har fått kritikk for å være for ensidige i sin presentasjon av saken. Påtalemyndigheten mener at serieskaperne har unnlatt å legge fram informasjon som setter de tiltalte i et dårlig lys, noe som igjen kan påvirke det inntrykket vi sitter igjen med etter å ha sett serien.

Og her ligger kanskje min største skepsis til true crime-sjangeren; er det hele bildet vi ser, eller er det vesentlig informasjon som er utelukket? Serieskapernes mål er nok å opplyse saken, men samtidig også å fortelle en god historie og skape engasjement og følelser. Seriene bør derfor vurderes med et like kritisk blikk som serieskaperen har på rettssystemet når historien fortelles.

Er det hele bildet vi ser, eller er det vesentlig informasjon som er utelukket?

Merete Smith

Men først og fremst mener jeg true crime-sjangeren er bra fordi den bidrar til å skape et engasjement om rettssikkerhet og om hvordan det maktapparat som politi og rettsvesenet utgjør, fungerer.

Som serieskaperne av «Making av Murderer» selv har formulert det: Gir vårt rettssystem oss trygghet for at vi kan stole på en domfellelse eller ikke?