NRK Meny
Kronikk

Propaganda i vår tid

Med Trump i Det hvite hus, har alle konvensjonelle spilleregler i det politiske ordskiftet gått fløyten.

FILES-EUROPE-US-POLITICS-HISTORY-ECONOMY-1930S-TRUMP

Donald Trump under et valgkampmøte i Pennsylvania 2. november 2016. «Med Trumps spesielle valgkamp har verdenspolitikken for fullt entret den post-faktiske fase,» skriver kronikkforfatteren.

Foto: MANDEL NGAN / Afp
Anders Romarheim byline
Førsteamanuensis ved Institutt for forsvarsstudier

Falske nyheter, rykter, skitkasting, løgn, halvsannheter og usannheter. Det politiske ordskiftet, spesielt i USA, ser ut til å gå ad undas. Tidligere kunne man være enige om å være uenige, men nå er man ikke enige om det en gang. Med Trumps spesielle valgkamp har verdenspolitikken for fullt entret den post-faktiske fase.

Det er persepsjoner og oppfatninger det kjempes om. Sannhet, fakta og korrekt informasjon fremstår som uoppnåelige idealer som mange selv mener de etterlever, samtidig som de åpenlyst kaller motparten løgnere.

Situasjonen i det post-faktuelle samfunn er foruroligende og ille. Men var alt så mye bedre før? Går vi hundre år tilbake, til første verdenskrig, gikk verden inn i en æra av storstilt massepåvirkning og propaganda. Både aksemaktene og de allierte benyttet propaganda, om enn av svært ulik sjattering.

Propagandaens tidsalder varte til godt inn i den kalde krigen, med Pentagon papers og Watergate-skandalen som eksempler på at den frie pressen kunne bite fra seg og frembringe informasjon som til og med kunne få USAs president kastet.

På Russisk side har propagandaen i liten grad sluppet taket i den offentlige kommunikasjon, og dissidenter og fritenkere forfølges. Dette foregår mens Russia Today, og andre informasjonskanaler som følger Kremls anvisninger, pusher ut regimevennlige perspektiver på dagens nyheter. Enten man ønsker å forstå USA og Russland eller verdenspolitikken så blir evne til å forstå intrikat kommunikasjon med skjulte agendaer og propaganda viktigere.

Enveis kommunikasjon

Hva er propaganda? Og er Trump en propagandist? I en artikkel fra 2005 definerte jeg propaganda som noe i retning av «strategisk massekommunikasjon for å forme persepsjoner og manipulere forestillinger i den hensikt å styre målgruppens adferd slik at det gagner avsenderorganisasjonens politiske formål og agenda». Ut ifra en slik definisjon kan vi utlede noen enkle innsikter om hva propaganda er og ikke er, og vi forstår umiddelbart at propaganda er noe annet enn simpel løgn.

Propaganda er kommunikasjon, men snarere enveis kommunikasjon enn dialog. Propaganda er politisk, kalkulerende og strategisk, og ikke diskuterende i formen. Propagandisten har et fastsatt mål om å styre målgruppens adferd, og vil ikke være villig til å fravike målet gjennom diskusjon og overbevisende motargumentasjon. Slik oppriktig tale og meningsutveksling tilhører den deliberative retorikken. Dialog, diskusjon og motforestillinger er simpelthen destruktivt for propaganda, fordi den ønsker å styre menneskers adferd og handlinger gjennom å styre deres oppfatninger.

Om Trump vil bli stående i historien som en propagandist gjenstår å se.

Propaganda er altså sterkt psykologisk og handlingsorientert og har et spesifikt politisk mål. Propaganda kan videre inneholde sann eller usann informasjon, selv om ufullstendige halvsannheter nok er det vanligste. Blir propagandaen i for stor grad i strid med realitetene vil den bli avvist og dermed ikke være effektiv overfor målgruppen. Troverdigheten vil ofte ryke hvis man blir tatt i åpenbar løgn. Slik var det i alle fall i gode gamle dager.

«Godartet» propaganda

Hvilke andre fenomener minner om propaganda? Valgkamp har store likhetstrekk med «godartet» propaganda. I få tilfeller vil et parti fravike sitt ønske om å styre velgernes adferd gjennom å få dem til å legge deres stemmeseddel i valgurnen. «Dropp oss, stem på motparten,» sies sjelden.

Markedsføring benytter også mange lignende mekanismer, men skiller seg fra propaganda ved at handlingen mottakergruppen styres mot er salg og en pengetransaksjon. Markedsføring er altså i hovedsak kommersielt, og i mindre grad politisk.

Han benyttet det klassiske propagandatrikset «name calling» veldig ofte.

Politiske holdningskampanjer er på sin side interessante grensetilfeller. Disse vil styre adferd gjennom massekommunikasjon og slik oppnå politiske målsettinger, som for eksempel at befolkningen skal røyke mindre tobakk.

Overdrivelse og reklamebransjens fiktive eller konstruerte billedbruk kan benyttes i slike kampanjer. Holdningskampanjer demonstrerer at propaganda kan benyttes både for gode og betenkelige politiske målsettinger.

Propagandatopp i 2003

Men tilbake til storpolitikken. I min forskning har jeg studert bruken av propaganda i Bush-administrasjonens krig mot terror, og jeg har kartlagt de narrativene som har styrt folks oppfatninger om krigen mot terror. Opptakten til Irak-krigen i 2003 fremstår kanskje som den perioden der – spesielt usann – propaganda ble mest systematisk benyttet av USA for å fremskaffe internasjonal og hjemlig støtte til krigen i Irak og krigen mot terror.

Bush-administrasjonen spleiset disse to krigene. De ville at støtten til krigen mot terror skulle smitte over på krigen i Irak. Dette velkjente propaganda-trikset kalles en «transfer».

Tortur-narrativen som ble utviklet og projisert av de frie mediene er et eksempel på kontrapropaganda, eller alternativ informasjon. Tortur-narrativen bidro til å svekke støtten for krigen mot terror. Vesentlig var fangebehandlingen ved Abu Ghraib og Guantánamo, samt praksisen med waterboarding og såkalte «extraordinary renditions». Hele ordskiftet rundt krigen mot terror dreide over mot en diskusjon om tortur og fangebehandling.

Lemfeldig med fakta

Det ovale kontor har alltid vært et episenter for kontroversielle avgjørelser om liv og død. Men med Trump i Det hvite hus fremstår det som alle konvensjonelle spilleregler i det politiske ordskiftet har gått fløyten. Obama var en ekstraordinær retoriker, og hadde nok et mindre islett av propaganda enn sin forgjenger.

Med etterfølgeren vil nok presisjonen i uttalelsene dale. Trump er lemfeldig med fakta og er mer opptatt av å skape en effekt med sine utsagn enn at de er pinlig nøyaktige og fullkomment sanne. Han er opptatt av å demonstrere steile holdninger og kraftfullt lederskap gjennom sin kommunikasjon.

Dialog, diskusjon og motforestillinger er simpelthen destruktivt for propaganda.

Om Trump vil bli stående i historien som en propagandist gjenstår å se. Men valgkampen hans var tidvis preget av retorikk på nivå med skolegårds-mobbing. Han benyttet det klassiske propagandatrikset «name calling» veldig ofte. Nedsettende kallenavn på sine hovedmotstandere florerte enten det var Little Marco Rubio, Crooked Hillary eller Lyin’ Ted.

Dette er primitivt, men det stoppet ham ikke fra å vinne. Mange opplever kanskje den konvensjonelle politiske retorikken som svevende og ekskluderende tåketale. Slike velgere nås kanskje bedre gjennom upolerte spissede utsagn rett fra levra. Det som er helt sikkert er at «presidential rhetoric» – som regnes som et eget forskningsfelt i USA – aldri blir det samme etter Trump.

Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook