Hvordan vi ser verden er avgjørende for hvordan vi handler i den. Denne banale innsikten ligger bak den viktige rollen feilaktig og villedende informasjon har spilt i amerikansk og russisk politikk de siste årene. Skjønt – «de siste årene»”- bevisst bruk av desinformasjon er ingen nyhet. Det kan være nyttig å ta en kikk bakover for å forstå samtiden.
Løgnen som maktmiddel
Selv om Sovjetunionen ble en geopolitisk gigant, var staten samtidig militært, teknologisk og økonomisk underlegen USA. Av den grunn brukte KGB, den sovjetiske sikkerhetstjenesten, desinformasjon som middel for å utligne det amerikanske forspranget.
På slutten av åttitallet plantet for eksempel KGB en historie om at USA hadde utviklet AIDS for å undertrykke Afrika og sin egen svarte befolkning. Historien gikk inn et større narrativ om nykolonialisme og rasemotsetninger internt i USA. Den hentet troverdighet fra forestillingen om at USAs regjering utnytter de fattige verden over.
KGB kultiverte også en konspirasjonskultur, der skepsis til offisielle sannheter gir grobunn for fremvekst av «alternative fakta». Tanken var å svekke USAs stilling internasjonalt og skape splid internt.
Desinformasjon inngikk i det sovjetiske myndigheter i interne dokumenter beskrev som en forsvarskrig. Gjennom medier som Voice of America og Radio Free Europe, hadde USA etter deres mening kastet den første informasjonsstein.
Et nyttig politisk verktøy
Den russiske informasjonsdoktrinen er ikke vesensforskjellig fra den sovjetiske, men gjennom fremveksten av sosiale medier og Kremls etablering av nye redskaper som trollfabrikker, bot-kontoer og den internasjonale nyhetskanalen Russia Today, er trøkket økt betraktelig. I Putins Russland er desinformasjon en integrert del av den politiske verktøykassen.
Hvor sømløst dette fungerer ble tydelig under den russiske militære intervensjonen i Ukraina og okkupasjonen av Krim vinteren 2014. Et sentralt begrep i den russiske informasjonskrigen er uttrykket refleksiv kontroll. Refleksiv kontroll handler om å få en mektigere motstander til å agere slik man ønsker gjennom å få ham til å se situasjonen på en bestemt måte.
I dette tilfellet var målet å hindre at USA og Europa grep inn i den væpnete konflikten. Metodene Russland brukte for å så forvirring om krigen i Ukraina, handlet om å sende inn soldater uten militære kjennetegn og spre falske historier om at ”fascistiske” ukrainske militærstyrker begikk overgrep. Resultatene har så langt ikke vært de aller beste, men Kremls refleksive kontroll vil kan hende styrkes etter valget av Trump.
Ingenting er sant
Et viktig mål for propagandaen på hjemmebane er å undergrave troen på fakta. Fakta er grunnsteinene i dannelsen av politisk motstand. Hvis den russiske befolkningen er i tvil om hva som er fakta, vil den vende seg vekk fra virkeligheten i stedet for å gjøre noe med den. Boken som best beskriver denne strategien heter «Nothing Is True and Everything Is Possible», og er skrevet av den britiske journalisten Peter Pomerantsev som i mange år jobbet i russisk TV.
Kreml tilpasser sine falske historier til mange forskjellige målgrupper. Også Norge er forbundet med historier om statlige overgrep og ukontrollert innvandring. Et tema som ofte dukker opp i russiske medier er versjoner av hvordan det norske barnevernet kidnapper barn fra utlendinger og gir dem til homofile adoptivforeldre.
Skrekkhistoriene om barnevernet tjener til å styrke forestillinger om moralsk forfall i de vestlige samfunnene og undergrave tilliten til vestlige rettsstater. Hvordan kan man snakke om menneskerettigheter i et land der Barnevernet når som helst kan forsyne seg med folks barn? Når Norge kritiserer russiske menneskerettighetsbrudd er det dermed dobbeltmoral, kynisme og uttrykk for «russofobi».
Informasjonsmalstrømmen
I en tid der det finnes mer informasjon enn noensinne, er folk relativt sett dårligere informert enn før. Et eksempel er at en stor del av den amerikanske befolkningen trodde at tidligere president Obama var muslim og utlending selv om historien ble avsannet og latterliggjort i seriøse medier. Dette informasjonsalderens paradoks er grundig studert i USA.
To forklaringer som ofte trekkes frem er hvordan nyheter online tilpasses brukeren, som dermed får bekreftet sine (vrang-) forestillinger, og mangelen på redigering av nyheter på sosiale medier. Denne situasjonen er sentral for å forstå hvordan Trump kom til makten ved å omfavne amerikansk konspirasjonskultur og legge seg ut med tradisjonelle medier.
Nyhetssiden Breitbart, som ble overtatt av Steve Bannon i 2012, var det sentrale våpenet i den informasjonskrigen Trump førte mot sine motstandere i løpet av kampanjen som tok ham til Det hvite hus.
Breitbart er ikke noen ren fake news-plattform, men ligner i stil og innhold en radikal versjon av de vinklete mediene til Rupert Murdoch. Den som leser Breitbart vil få inntrykk av at migranter og muslimer er terrorister, at EU og feminister ønsker å undertrykke vanlige folk og at svarte amerikanere er blodtørstige zombier i hendene på det demokratiske partiet.
Staten som aktiv desinformatør
Forskjellen mellom russisk propaganda og amerikanske fake news pleide å ligge i statens rolle. I Russland ligger staten bak, mens amerikanske falske nyheter var en forretningsmodell. Klikkene som genereres av historier om at romvesener er skyld i drivhuseffekten eller at Hillary Clinton er lesbisk betyr reklameinntekter.
Med den sentrale rollen som Steve Bannon har inntatt i Det hvite hus, vil denne forskjellen bli mindre.
Torsdag forsvarte for eksempel Trumps rådgiver Kellyanne Conway innreiseforbudet for borgere fra syv med muslimsk majoritetsbefolkning med å si at irakere var ansvarlige for «Bowling Green»-massakren. Den massakren har aldri funnet sted.
Den viktigste forskjellen mellom Russland og USA er selvsagt at USA har gamle, uavhengige og sterke institusjoner som rettsvesenet og media. Samtidig har neppe noen tidligere amerikansk president vært i så stor konflikt med de grunnleggende verdiene i den amerikanske Grunnloven som Donald Trump.
For at ikke konspirasjonskulturen skal utløse en unntakstilstand som setter disse ut av spill, er gode «faktasjekkesteder» vesentlig. Den ukrainske nettsiden stopfake.org har vært sentral i å avsløre russisk propaganda.
I USA er sider som snopes.com blitt en viktig forsvarer av demokratiet. Enda viktigere blir det at plattformer som Facebook og Google tar ansvar og skjelner mellom falske nyheter og nyheter. Lærdommen etter to uker med Trump er at alle må stå opp for fakta, rettsstat, menneskerettigheter og demokrati. Historien viser at ingen samfunn er immune mot trusselen fra autokrati og despoti.
