Donald Trump grep sjansen – på sitt vis

Som presidentkandidat kom Donald Trump med en lang rekke uttalelser som var både overraskende, forunderlige og provoserende. Men han ble nominert.

Som nyvalgt president på vent, tvitret han hyppig, i samme stil: Bombastisk og utfordrende. Men det er stor forskjell på å være presidentkandidat og president, på å være påtroppende og det å ha overtatt makten. «Gi mannen en stav», som vi sier på norsk.

La ham få en sjanse, som denne spaltist og mange andre sa og skrev i ukene mellom valget og innsettelsen: La oss se på hva han gjør, ikke hva han sier!

Etter snart to uker er vi i ferd med å få et svar. Det er ganske tydelig og direkte nedslående.

Trump er valgt for 1460 dager

Når en president tiltrer er det (minst!) tre uskrevne lover:

1. Han får anledning til å stå frem som president for alle amerikanere.
2. Mediene gir ham arbeidsro og armslag i 100 dager før "dommen" felles.
3. Den forrige presidenten kommenterer ikke sin etterfølger.

Med USAs 45. president er det meste uvanlig. Noen minutter ut i innsettelsestalen hadde han tonet flagg. I prinsippet hudflettet han de fire tidligere presidentene som satt på podiet: Washington-eliten har bare tenkt på sine egne interesser. Makten skulle tilbake til det amerikanske «folket», slik Trump definerer det.

Der tradisjonen tilsier at tiltredelsestalen skal være visjonær og forsonende, samlende og inkluderende, var Trumps tale en takk til dem som hadde stemt på ham, helt uten forsøk på forsoning.

Slik har det fortsatt, med den konsekvens er at mediene ikke har gitt den nyinnsatte presidenten noen hvetebrødsdager i det hele tatt. Minst like oppsiktsvekkende er det at forgjengeren har tatt avstand fra sider ved Trumps politikk.

Mediene er hovedfienden

Noe av de første Donald Trump gjorde som president var å besøke etterretningsorganisasjonen CIA. Han ville uttrykke sin støtte til etterretningstjenesten og rose de ansatte for den usedvanlig viktige jobben de utfører på en så utmerket måte. Glemt var hans angrep på den samme grupperingen noen dager tidligere. Det var nemlig medieskapt!

Det samme var diskusjonen om fremmøtet på selve innsettelsen.

Bildene fra stedet og billettsalget på T-banen i Washington viste at det var flere på «the Mall» da Obama ble innsatt i 2009, enn da Trump avla sin presidented. Dette var også de uærlige medienes skyld. En av hans medarbeidere skapte begrepet «alternative fakta». En annen utropte mediene til den egentlige opposisjonen, og presidenten selv brukte begrepet "krig" om situasjonen.

Disse systematiske angrepene på ytringsfriheten er kanskje det mest bekymringsfulle som har skjedd i dagene etter at Trump overtok.

Muren mot Mexico og andre løfter

Som president har Donald Trump utvidede fullmakter til å instruere eller pålegge de statsansatte å utføre hans politikk. Det er hans fulle rett å gjøre det, enten vi – eller store deler av den amerikanske velgermassen – liker det eller ei.

I denne sammenheng er det viktig å huske at han for drøyt to måneder siden fikk et flertall av velgerne bak seg – slik valgordningen faktisk fungerer i USA! Mange støtter altså presidenten.

Hans politiske motstandere kan demonstrere og protestere, men det er lite sannsynlig at Trump skifter standpunkt. Dette er uansett folk han har skjøvet fra seg en gang for alle.

En mann som taler til sine egne velgere og erklærer «America First» blir heller ikke skremt av en nesten samlet negativ reaksjon fra resten av verden.

Systemet fungerer

Mange norske kommentatorer – og andre – ønsker å avsette Trump fordi han «bryter loven». Da er det viktig å minne om at USA er en rettsstat. Det er opp til domstolene å bestemme om lover er brutt.

Det gjelder spesielt påbudet om innreisenekt i 90 dager for statsborgere fra syv utvalgte land med hovedsakelig muslimsk befolkning. En dommer sørget for at praksisen ble begrenset. Justisministrene i mange delstater har protestert, og opposisjonen henviser til en lov fra 1965 som kan brukes mot Trumps nye innreiseregler.

Men en president blir ikke avsatt fordi han bryter en regel. Han må fradømmes sitt embete i riksrett, og siden det ikke har skjedd hittil i amerikansk historie, er det bortimot ønsketenkning å tro at det vil skje med Trump. I alle fall med det første.

Checks and balances

Donald Trump er ikke allmektig. Han er president – og utøvende makt – i et system bygget på maktens tredeling. Den lovgivende makt, altså Kongressen, hegner om sine rettigheter, mens den dømmende makt, i prinsippet Høyesterett, passer på at presidenten ikke går utover sine fullmakter. Helt siden grunnloven ble vedtatt i 1789 har det vært tautrekking og maktkamp mellom de tre.

Systemet med «checks and balances» der de tre vokter hverandre og griper inn når balansepunktet forskyves, er demokratiets beste håp.

Det vil garantert bli mye politisk støy fra Det hvite hus i årene som kommer, men han styrer ikke alene. Det er ikke bare fattigmannstrøst, det er et faktum.

Folkevalgte vil velges på nytt

I Kongressen sitter det 535 folkevalgte fra de 50 statene. De fleste ønsker å bli gjenvalgt. Mange av dem har prinsipper. Selv om republikanerne har flertallet i så vel Senatet som Representantenes hus så er de personlig valgt og ikke bundet til Trump-masta.

Normalt sett vil Kongressens republikanere slutte lojalt opp om sitt partis president, men det er viktig å huske at Trump ikke først og fremst var partiets kandidat. Han «kidnappet» velgere som gjorde ham til kandidat, mot partiledelsens og tungvekternes vilje. De er derfor ikke lojale for enhver pris.

Den dagen deres støtte til Trump truer deres egen politiske fremtid i Washington DC, blir valget lett for de fleste representantene. De folkevalgte er seg selv nærmest, dernest kommer egne velgere, så partiet og til slutt presidenten, dersom det er en motsetning mellom disse.

Et opprør blant hederlige, gammeldagse «høyrefolk» i det republikanske partiet er det beste Trump-motstandere kan håpe på.

Lite presidentaktig

USA har ingen kongefamilie, men dyrker fra tid til annen sin «First Family» som nettopp dét. De elsker at førstefamilien omgir seg med glamour og eleganse. At de har en stil og et levesett som viser at de er – ikke en hvilken som helst familie, men førstefamilien!

Bilder fra Trump Tower viser at det ikke mangler på gull og glitter. Den presidentaktige verdigheten skorter det derimot på. Når presidenten underskriver en presidentordre og tvitrer begrunnelsen i bakkant – det er så mange «bad dudes» der ute – så er han i sin fulle rett, men mange av dem som har vært kritisk til byråkratspråk og svada vil neppe se «bad dudes» som et fremskritt. Trumps opptredener på valgmøter, der han både imiterte og skjelte ut motstandere, faller også mange tungt for brystet.

Det er en ærlig sak å mislike presidentens manglende dannelse og folkeskikk, men det gis altså ikke stilkarakterer i Det hvite hus. Dessuten – for hver akademiker som misliker hans væremåte så er det to Trump-velgere som digger at han er ukonvensjonell og kontroversiell.

Det er heller ikke noen åpenbar sammenheng mellom å være veloppdragen og det å bli en god og effektiv president. Donald Trump er forretningsmann. Et av hans store poeng i valgkampen var at han visste hvordan man skal drive et stort firma, og derfor kunne han få orden på USA.

Kanskje ser vi nå at det tross alt er en forskjell. Politikk er et eget fag der kompromissvilje er en forutsetning. Wheeling and dealing heter det på Trumps kanter – politikere må gi og ta. I dag deg, i morgen meg.

Problemet med Trump er at det er i dag meg, i morgen meg og i overmorgen deg – hvis det gagner meg.

«America first».