Pedofili – det siste tabuet

Jeg har alltid lurt på hvordan det er å være pedofil – å gå gjennom livet med seksuelle følelser for barn.

Hvordan er det å se på en åtteåring og bli … kåt?

Å ha tanker, fantasier og tiltrekninger som er så forbudte, foraktede og potensielt skadelige at du ikke kan fortelle om dem til noen. Å aldri kunne leve ut lystene sine uten å bli en overgriper.

Og hva med dem på den andre siden: barna som misbrukes seksuelt av voksne? Hva gjør det med et menneske? Gjør vi i det hele tatt nok, og bruker vi de rette metodene, for å forhindre at barn utsettes for overgrep?

• Les: Politiet: – En tsunami av overgrepsanmeldelser

Sinte lisensbetalere

Mandag 4. og 11. desember sendes to nye «spesial»-episoder av Innafor, som tar for seg pedofili og seksuelle overgrep mot barn – et samfunnsproblem som vekker enormt med følelser i oss.

Allerede før programmene kom på lufta, mottok vi sinte og bekymrede eposter fra lisensbetalere som frykter at NRK ved å løfte denne tematikken forsøker å normalisere pedofili.

La det være klinkende klart, vi går på ingen måte inn for å normalisere, ufarliggjøre eller rettferdiggjøre pedofile handlinger.

Vi forsøker derimot åpne opp for en mer nyansert og opplyst samtale om mennesker med dragning mot mindreårige, der vi snakker med og ikke om de det angår.

• Sjekk dine holdninger: Hva skal vi gjøre med de som forgriper seg på barn?

«Rovdyrene»

Det er både vondt og vanskelig å skulle forholde seg til at det finnes voksne mennesker som vil ha sex med barn. Det strider imot alt i oss. For mange er det lettere å redusere disse menneskene til dyr, rovdyr. Monstre.

Vi klarer ikke – og vil ikke – identifisere oss med dem. Likevel finnes de jo, forskning anslår at 1–2 prosent av den mannlige befolkningen skal ha seksuelle følelser for barn. Det kan bety at det finnes rundt 20 000 personer med pedofile følelser i Norge – minst. Hvordan møter man dem? Og hva gjør vi med dem?

Vi har valgt å snakke med dem. Mange vil synes det er provoserende at disse menneskene i det hele tatt får taletid, og enda flere vil bli provosert av det de har å si.

Selv hadde jeg ekstremt lave forventninger til hva som kom til å skje da jeg tidligere i høst postet på ulike diskusjonsfora at jeg hadde lyst til å komme i kontakt med pedofile.

Responsen var overraskende: innen et par timers tid, satt jeg i en telefonsamtale med en nordmann med mye på hjertet om hvordan det er å leve med seksuelle følelser for barn og hva det gjør med deg. I dagene som fulgte, strømmet det inn med henvendelser fra menn i alle aldre (ingen kvinner har hittil tatt kontakt).

På et tidspunkt var vi i kontakt med bortimot tjue personer. Alle sa de var seksuelt tiltrukket av barn, men hevdet at de aldri hadde begått eller kom til å begå overgrep.

Noen av mennene jeg snakket med var åpne om tenningsmønsteret sitt til sine nærmeste, med varierende hell – andre bar på hemmeligheten alene. En ganske stor andel opplevde at de ikke kunne prate om dette, og hadde derfor heller isolert seg sosialt og/eller søkt seg mot likesinnede på nettet.

Dette kan være en veldig uheldig utvikling, fortalte psykologspesialist Pål Grøndahl, som har jobbet med denne problematikken en årrekke, da vi snakket sammen på telefon:

«Et av de dypeste psykologiske motivene vi mennesker har, er rett og slett å bli forstått. Når vi som moralsk forarget offentlighet tar ekstrem avstand til andre og dermed dytter dem under radaren, vekk fra oss, er det en klar risiko for at de kan oppsøke lumre miljøer i desperasjon – miljøer som har sluttet å ha motforestillinger til seg selv.»

Uglesett i helsevesenet

Flere av mennene jeg har vært i kontakt med fortalte at de hadde oppsøkt hjelp hos fastlege eller psykolog, men opplevde å bli møtt med det de mente var mangel på kompetanse, eller direkte avvisning.

Helsedirektoratet gjennomførte i 2012 en undersøkelse som viste at 60 % av psykologene og psykiaterne som svarte ikke kunne tenke seg å jobbe med pasientgruppen pedofile. 90 % av dem mente de ikke hadde nok kompetanse.

Blant fagfolk vi i Innafor har hatt kontakt med, både i Norge og internasjonalt, har flere kunnet fortelle om en generell berøringsangst blant både forskere og helsepersonell.

Inntrykket mitt er at det er vanskelig å rekruttere folk til å jobbe med denne problematikken; enkelte forteller om «skjeve blikk», at de blir uglesett og til og med mistenkeliggjorte, også innad i fagmiljøene – for hvorfor skulle man ville jobbe med å behandle disse menneskene?

• Les: – Finnes for få hjelpetilbud for å stanse overgrep
• Rapport: Hjelpelinjerapport fra Redd Barna

Finnes ikke lavterskelhjelpetilbud

Som Atle Austad, psykolog ved Institutt for klinisk sexologi og terapi (IKST) – et av de få norske behandlingsstedene for dem som har begått, eller frykter at de skal begå, overgrep mot barn – uttalte til NRK:

«Det er fordi målgruppen er så demonisert. Og vi som jobber med dem, blir også demonisert».

Ved IKST skal det for tiden være rundt 100 mennesker i behandling, og omkring 40 på venteliste. Ventelister kan ta et år. Ifølge en rapport fra Redd Barna som kom ut i september, finnes det, som de skriver «paradoksalt nok» ingen tilbud til personer med seksuelle følelser for barn før de begår overgrep.

• Les: – Finnes for få hjelpetilbud for å stanse overgrep

Norge er per i dag det eneste landet i Norden uten et lavterskeltilbud, for eksempel en hjelpetelefon til pedofile, som man kan ringe til anonymt for å snakke om problematisk og uønsket seksualitet.

Slike tilbud har i andre europeiske land vist seg å ha en viktig forebyggende effekt.

I Bergen fengsel møtte jeg menn som var dømt for seksuelle overgrep mot barn. Flere av disse hevdet også at de hadde forsøkt å få hjelp før de hadde begått overgrep, men hadde fått avslag – og mente selv at overgrepene kunne ha vært unngått hvis de hadde fått hjelp tidligere. Det er selvsagt lett å si i ettertid. Men en av dem sa noe jeg ikke har klart å slippe helt:

«Hvis du blir behandlet som et monster lenge nok, er det en stor fare for at du blir det.»