Fremtiden er her. Regnestykket går ikke opp.
Behagelig lenge har det handlet om å kikke inn i glasskulen. Nå handler det brått om å ta en titt i kalenderen.
- Inntektene til staten vil øke MINDRE enn nå. Særlig fordi oljeproduksjon og oljeinntekter vil avta, men også veksten i skatteinntektene blir mindre.
- Utgiftene til staten vil øke MER enn nå. Særlig fordi vi blir eldre. Flere eldre vil øke helse- og omsorgsutgiftene. I tillegg er det bundet opp mange midler i langsiktige planer til samferdsel og forsvar, forskningsmål, bistandsmål og store byggeprosjekter.
Utgiftene vil øke mer enn inntektene. Sanners værvarsel er omtrent like overskyet som hva Kristin Halvorsen meldte i 2009, Sigbjørn Johnsen i 2013 og Siv Jensen i 2017.
Nå er det på tide å ta utsiktene på alvor.
Den varslede og ubehagelige sannheten kommer nærmere.
- NYHETSSAK:
Først en gladbeskjed!
Nordmenn har fått flere muligheter de siste 40 årene innen utdanning, inntekt, levealder og likestilling. Frafallet i videregående skole er også lavere, og eldre jobber mer enn tidligere for å spleise på regningen med de unge.
Må finne nye jobber
I 2050 vil Norge produsere 65 prosent mindre olje- og gass enn vi gjør i dag. 50.000 arbeidstakere må finne seg noe annet å gjøre mot 2030. Opp mot én av tre må jobbe i helse og omsorg i 2060.
Flere må jobbe mer
Norsk økonomi er avhengig av at ikke flere unge faller utenfor arbeidslivet. De som har falt ut, må inn i arbeid igjen. Vi må også jobbe mer, produktiviteten til nordmenn må øke mer enn den har gjort de siste 15 årene.
Flere må utdannes
Flere unge må fullføre påbegynt utdanning, med fagbrev eller en grad, for å kunne bidra med skatteinntekter. Unge må skifte jobb oftere enn tidligere.
Vi må få flere barn
Regjeringen forutsetter at framtidens foreldre skal føde flere barn. Dette skal sørge for flere i arbeid og større skatteinntekter
Inn på 20-tallet må politikere i alle partifarger på alle nivå bli mye flinkere når det gjelder både forventningsstyring og budsjettdisiplin.
Kampen om ressursene vil hardne til dette tiåret. Velgerne vil merke det, politikerne må forholde seg til det.
Det er på tide at perspektivmeldingen har kraft i seg til å disiplinere den politiske debatten.
Det blir ganske snart en ny normal, og det kan være en god idé å innrette seg deretter.
I år kommer perspektivmeldingen før alle partiers landsmøter hvor partiprogrammene for den kommende valgkampen og fireårsperioden vedtas. Det er kanskje en start.
Norske politikere har hatt ekstra gode tider på 2000-tallet. Sanner er kanskje den siste finansministeren som kan nyte godt av det.
- #KommentatorPåTur om 20-tallet: På veg inn i de harde 20-åra
Færre i jobb, flere pensjonister
Nå for tiden er det fire mennesker i arbeidsfør alder som går på jobb og skaper skatteinntekter slik at velferdsstaten kan yte hjelp og tjenester til én pensjonist. I 2060 vil det bare være to personer i arbeidsfør alder pr. pensjonist.
Da må de to enten skatte mer, eller så må pensjonisten få rimeligere hjelp, eller så må tiltakene kombineres.
Ingen norsk politiker kan si at de ikke har sett denne figuren før. Det eneste som er nytt i år er at de kanskje ser det på Teams.
Vi må skape mer i privat sektor som gir skatteinntekter. Enten det skjer gjennom økt eksportindustri eller privatisering av offentlige tjenester, er ikke det heller alene nok.
Noen vil også øke skattene for å sikre staten inntekter. Selv om det kan gjøres i større grad enn en Høyre-ledet regjering vil legge opp til, vil det ikke løse problemet alene.
Andre vil kutte i offentlig sektor, eller innføre mer egenandeler og brukerbetalinger. Selv om det kan gjøres i større grad enn venstresiden vil, kommer det ikke til å være god nok medisin alene.
«Flere må jobbe mer», skriver Sanner. Akkurat som Jensen sa for fire år siden. Og Johnsen i 2013.
Regjeringen vil ha færre sykmeldte. Flere utenfor arbeidslivet inn i full jobb, både deltidsansatte, innvandrere og funksjonshemmede. Flere skal jobbe lenger når de blir eldre og flere yngre skal komme raskere i jobb.
Den store jobbe-mer-revolusjonen har ikke kommet ennå. Hverken en rødgrønn eller blå regjering har hatt de riktige virkemidlene.
Arbeidsmarkedet stiller mer krav til den enkelte, det er lite rom for den fleksibiliteten som trengs for å få flere litt syke eller flere med litt for lite eller feil kompetanse til å jobbe mer. De er rett og slett ikke attraktive som arbeidstakere pr. i dag.
Nå haster det å finne løsninger som gir resultater.
Dramatisk mindre handlingsrom
De siste årene har politikernes handlingsrom økt hvert år når statsbudsjettet skulle lages.
21 friske milliarder kroner som kan oppfylle valgløfter. I perioden frem mot 2030 krymper dette årlige handlingsrommet til 4 (!) milliarder kroner i snitt pr. år.
Når det aller, aller meste av budsjettkronene må gå til ting som ikke imponerer en eneste velger – som at folk får pensjonen sin, eller at velferden er omtrent på nivå med året før – endres virkeligheten i norsk politikk markant.
Om få år vil utgiftene øke mer enn inntektene og frem mot 2060 vil det være et udekket finansieringsbehov på statsbudsjettet på cirka 5 milliarder kroner.
Regjeringen skal ha skryt for å lage en perspektivmelding som ikke bare trekker lange linjer mot 2040 og 2060, men også er konkret om det kommende tiåret.
Generasjonsdebatt og dilemmaer
Om få dager fyller statsminister Erna Solberg (H) 60 år. Hun er ett år yngre enn forgjengeren Jens Stoltenberg (Ap). Sammen har de styrt Norge største delen av 2000-tallet. Sett i bakspeilet virker det sannsynlig at de to har ledet Norge da budsjettarbeidet har vært som enklest. Og det har som kjent ikke bare vært lett.
- Sand om generasjonsperspektiv før årets valgkamp: Generasjon Z vil bli hørt
Solberg- og Stoltenberg-generasjonen etterlater seg en arv bestående av et stort og viktig oljefond og en vellykket pensjonsreform som sparer det offentlige for mye.
Det er større, vanskeligere og mer komplekse grep som må tas i årene som kommer.
Oljepengebruken har økt jevnt og trutt. Det har ikke bare skyldtes finanskrise, pandemi eller folketrygdens utgifter. Det har litt for ofte også handlet om at regjeringen har trengt penger for å holde sammen. Budsjettenighet har hatt sin pris.
Når Sanner sier oljepengebruken må reduseres, kommer det fra regjeringen som selv har brukt rekordmye. At landets blåeste regjering ikke klarte å minke offentlig sektors andel av økonomien, eller redusere oljepengebruken mer, vil for alltid være en del av dens ettermæle.
Dagens unge vil se en stat som må bli mindre spandabel. De må jobbe lenger, skatte mer og regne med å få mindre i pensjon. Flere må jobbe i helsesektoren, færre i olja.
Utviklingstrekkene trenger ikke bli en kamp mellom generasjoner på bekostning av hverandre. Likevel er det et uunngåelig faktum at kommende generasjoner får det mer krevende.
Det vil være stadig viktigere å se alle politiske beslutninger i et generasjonsperspektiv.
Det gode utgangspunktet
Da kommer det godt med at vi har et stort pensjonsfond, godt utdannet befolkning og høy arbeidsdeltakelse av begge kjønn. I tillegg har vi høy tillit folk imellom og mellom folk og myndigheter. Kampen om knappere ressurser må ikke tilspisse seg på en måte som setter tilliten under press. Økt økonomisk og geografisk ulikhet kan utfordre dette når vi trenger det som mest.
Den alvorlige hovedbeskjeden i perspektivmeldingen er ikke ny.
Det som er nytt er at man ikke kan skyve det foran seg noe mer.
