Kommentar

Generasjon Z vil bli hørt

I fjor brølte de. I år holdt de avstand. Til neste år skal 2000-årsbarna stemme for første gang.

Q3726p8EVZs

Klimabrøl ble årets nyord i 2019. Det kunne vært mer generasjonskamper, ikke mindre, skriver politisk kommentator Lars Nehru Sand ved inngangen til valgåret 2021.

Foto: Berit Roald / NTB

Mange av førstegangsvelgerne neste år har ikke opplevd 1900-tallet.

13. september skal de for første gang stemme ved et stortingsvalg, vel vitende om at de skal leve med konsekvensen av politiske vedtak i mange tiår fremover.

Generasjon Z må leve med konsekvensene av klimaendringene. De som kaller seg generasjon null pensjon. De som sliter med å komme seg inn på boligmarkedet.

De vi tappet litt ekstra fra oljefondet til, mens de ble nektet russetid, fadderuke og tinderdater.

I fjor brølte de, til neste år skal de påvirke.

Selvsagt vil forskjellene innad i generasjonene forbli store. Trolig vil de også øke som følge av makt og rikdom som går i arv.

Uansett er det ikke til å komme forbi at forskjellen mellom generasjonene øker.

En økende negativ forskjell, sett med unge øyne. Det er annerledes. Normalen i Norge de siste generasjonene har vært at alt blir bedre.

Det kunne vært mer generasjonskamp, ikke mindre.

Valgundersøkelsen etter 2017-valget viste at unge velgere i større grad enn eldre velgere kjenner på følelser som frykt, frustrasjon og sinne. Ungdata-undersøkelsen viser at unge er noe mindre optimistisk innstilt til fremtiden enn for noen år siden.

Normalen i Norge de siste generasjonene har vært at alt blir bedre.

Ungdomsgenerasjonen født på 80- og 90-tallet vokste opp med optimismen i kjølvannet av Berlinmurens fall. Generasjonen etter dem har vokst opp med økende krisebevissthet rundt klimaspørsmålet og fremvekst av kampen mot terror, IS-regimet og Donald Trumps presidentperiode.

Klimasaken

Klimasaken er den mest tydelige saken hvor generasjonsperspektivet kommer til uttrykk. Klima har gått fra å være en enkeltsak til en overbygning for all politikk.

Det er den eneste rette tilnærmingen for dagens unge velgere. De har visst om klimatrusselen så lenge de har fulgt med.

Den er ikke noe nytt, men en etablert sannhet. De vil se løsningene, for de vet de må håndtere konsekvensene.

Når politikerne ber oss endre forbruksvaner, produksjonsmetoder og bilparken er det formaninger som eldre kan tenke er store og brå endringer. For unge kan det ikke skje raskt nok.

Derfor er det en politikk hvor generasjonskonflikten settes på spissen.

Boligmarkedet

Generasjonskampen er så synlig og konkret når det kommer til boligmarkedet. Det kan måles i kroner og øre. Det er så synlig hvem som er innafor og utenfor.

For 60-åringen er det en selvfølge at den møysommelig nedbetalte villaen skal gi avkastning. For førstegangskjøperen er det en ellevill karusell i fart, å skulle hoppe på en budrunde på en sliten ettroms.

Det er et generasjonsskille i hvilke muligheter som finnes i boligmarkedet.

Ingen har vondt av noen år på hybel, alle har bodd litt trangt og usentralt noen år, foreldre kan hjelpe, det er ingen menneskerett å sentralt i et bysentrum.

Du trenger ikke lete etter caps lock på Facebook for å finne argumentasjonen unge på boligmarkedet velmenende får slengt i trynet. Uten å bla i menneskerettighetene, er boligmarkedet noe mye mer enn jakten på et krypinn.

Hvordan vi bor er en grunnmur i samfunnsplanlegging og byplanlegging. Selv om ingen har rett til å bo sentralt, selv om det er fornuftige sider ved et kommersielt boligmarked.

Tidligere i desember møtte du sykepleieren som sliter med å få bolig nær jobben sin i Oslo.

Unge må bry seg om hvilken pensjon de kan få.

Alle ønsker sykepleiere og de må bo et sted. Alle ønsker at trafikkveksten skal tas med kollektivtrafikk, sykkel og gange, at byene planlegges mer kompakt så folk kan leve grønnere og mer effektivt. Da må folk i svært samfunnsnyttige jobber med lav- eller middels inntekter også kunne bo sentralt.

En boligprisvekst som gir gjeldsvekst større enn lønnsveksten er selvsagt ikke verdens eneste tre som vokser inn i himmelen. Kommer det en nedtur, vil mange tape på den, men det er heller ikke sånn at alle er vinnere bare fordi det ikke kommer en nedtur.

Det er et generasjonsskille i hvilke muligheter som finnes i boligmarkedet. Det blir flere og flere unge bevisst på.

Må unngå pensjons- og arbeidslivsfelle

De av første- og andregangsvelgerne som har en hel- eller deltidsjobb utenfor lesesal eller lærlingeutplasseringen bør tenke på hvilken tilknytning de faktisk har og kan få til arbeidslivet.

Når korona-regnskapet skal gjøres opp, vil det bli synlig hvilken skjebne det var for unge på vei inn i arbeidslivet. Lønns- og arbeidsvilkår, stillingsbrøk og seriøst avtaleverk er ikke bare et klassespørsmål. Det er også et generasjonsspørsmål.

Kompetansekrav og omstillingsbehov vil bare øke i årene som kommer.

I andre enden må unge bry seg om hvilken pensjon de kan få.

Det de er smertelig klar over er at de ikke vil ha samme muligheter og rettigheter som foreldrene har til tidligpensjon. De må nok også legge opp pensjonssparingen annerledes.

Forskjellen mellom generasjonene øker.

Oppsiden er bedre helse og lenger forventet levealder. Nedsiden er altså svakere pensjonsrettigheter. Derfor snakker flere av ungdomspartiene om «Generasjon null pensjon».

Både boligspørsmål og pensjonssaken ligger litt nede på listen over saker som flytter velgere, men begge politikkområdene vil få fornyelse i de fleste partiprogrammene partiene går til valg på neste år.

Velferdsstatens bærekraft

Til neste år kommer perspektivmeldingen som skal gi svar om velferdsstatens bærkraft og norsk klimapolitikk i et langsiktig perspektiv. Den bør leses i et generasjonsperspektiv og disiplinere den politiske debatten.

De yngste velgergruppene må forstå at fremtiden for en av verdens aller beste velferdsstater beror på dagens politiske beslutninger.

Offentlig sektors omfang og velgernes forventninger til tjenestenivået må stå i forhold til statens inntekter. Norske oljeinntektene vil måtte stå i forhold til globale klimamål.

Klima har gått fra å være en enkeltsak til en overbygning for all politikk.

Alt rammes inn av en demografisk megatrend med flere eldre, færre i yrkesaktiv alder og en økt sentralisering og urbanisering.

Generasjonskamp og valgkamp

I november stemte generasjon Z for Joe Biden som amerikansk president og bidro til Trumps fall. Under den britiske folkeavstemningen om EU-medlemskap kom det for alvor til syne at unge og eldre velgergrupper stemmer ulikt og at dem som må leve lengst med konsekvensene, ikke nødvendigvis blir hørt fordi de ikke er mange nok.

Til høsten skal 00-barnas samfunnsengasjement skal for første gang bli stemmesedler. Det trenger ikke totalt endre hverken valgkampen eller valgresultatet.

Men generasjon Z vil kreve å bli hørt.