NRK Meny
Kronikk

Ofres for regjeringsmakt

Som partileder for Nasjonal Front var Jean-Marie Le Pen kompromissløs overfor bråkmakere. Nå har han selv blitt en av dem.

Le Pen (86)

Jean-Marie Le Pen vil ikke at Nasjonal Front skal bli noe annet enn hans skaperverk, og vil ikke nøle med å torpedere partiet hvis han må, skriver førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, Franck Orban.

Foto: BERTRAND LANGLOIS / Afp

Den 4. mai ble Jean-Marie Le Pen, også kjent som «Bautaen» og én av grunnleggerne av Nasjonal Front (NF), suspendert fra partiet. Årsaken var hans utsagn om at jødeutryddelsene bare spilte en beskjeden rolle i 2. verdenskrig, og at høyforræderidømte Phillipe Pétain ble behandlet dårlig under krigen.

Nå vurderer 86-åringen starte en politisk gruppering som skal gå tilbake til den politiske linja partiet har fulgt i flere tiår. Dette vitner om en dyp intern uenighet om hva NFs fremtid skal være.

Høyresidens nye ansikt

«Bautaen» har ikke alltid vært en byrde for partiet. Ved inngangen til 1970-tallet prøvde en nyfascistisk gruppe, Ny Orden, å danne et parti med samme navn. Det skulle overkomme de ideologiske stridighetene som hadde preget det ytterste høyre i Frankrike. Formålet var å gjøre det mulig for nasjonalister å konkurrere mot etablerte partier. Til dette trengte Ny Orden noen som kunne være den ytterste høyrefløyens nye ansikt utad, som kunne modernisere og normalisere den.

Striden i NF minner i den forstand om debatten mellom Carl I. Hagen og Siv Jensen i Frp på 2000-tallet.

Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold

Le Pen var allerede en erfaren politiker, blant annet som parlamentsmedlem for det høyrepopulistiske Fransk Union og det liberalkonservative Nasjonalt Senter for Uavhengige og Bønder. Han fikk mandat til å forvandle Ny Orden til et akseptabelt parti, og utnyttet muligheten fullt ut.

Først tok han kontroll over partiet og skiftet navnet til Nasjonal Front. Så kvittet han seg med individer som var for radikale, inkludert ledelsen i Ny Orden. Til slutt dreide han partiet til å føre en nyliberal politikk som var inspirert av Margaret Thatcher og Ronald Reagan. «Bautaen» håpet det ville føre til at NF skulle bli anerkjent som en uunngåelig politisk aktør på høyresiden.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Ville stå alene mot alle

Men NF ble aldri tatt inn i varmen av de andre høyrepartiene. Gjentatte smakløse utsagn fra Le Pen selv, og det faktum at han fremdeles hadde kontakt med radikale grupperinger viste at NF ikke hadde blitt kvitt demoner fra Ny Orden-tiden.

Utover 80-tallet fikk temaer som antiliberalisme, tradisjonalisme og nasjonalisme innpass i partiet, noe som skremte andre partier på høyresiden fra å inngå politiske allianser med NF. Partiet opplevde på tross av dette en økende popularitet hos franske velgere. Det oppmuntret Le Pen til å vrake strategien om å inngå allianser til fordel for å stå alene mot alle andre partier.

Gjentatte smakløse utsagn fra Le Pen selv, og det faktum at han fremdeles hadde kontakt med radikale grupperinger viste at NF ikke hadde blitt kvitt demoner fra Ny Orden-tiden.

Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold

Uakseptabel utvanning

Denne taktikken ble møtt med økende skepsis i partiledelsen utover 1990-tallet. Partiets nestleder Bruno Mégret ønsket at NF skulle være mer enn et protestparti, uten reelle muligheter til å vinne nasjonale valg. Han ville slipe ned de mest radikale punktene i partiprogrammet for å gjøre NF til et troverdig alternativ til de kriserammede høyrepartiene i Frankrike.

Le Pen anså dette som en uakseptabel utvanning av partiet. Striden endte med at Mégret forlot NF. Mégret tok med seg halvparten partiledere og dannet et nytt parti, Den Nasjonale og Republikanske Bevegelse, som skulle konkurrere med NF om høyreradikale velgere.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Marine le Pen og hennes fra Jean-Marie le Pen foran EU-valget

Jean-Marie Le Pen sier han ikke vil støtte datterens Marines kampanje for å prøve å bli Frankrikes neste president ved valget i 2017.

Foto: LIONEL BONAVENTURE / Afp

Drømmen om valgseier

NF og «Bautaen» overlevde så vidt denne splittelsen. Presidentvalget i 2007 ble til slutt spikeren i kisten for Le Pens ambisjoner. Datteren Marine overtok ledervervet i 2011 med et klart mål: Å styrke partiets forankring på venstre- og høyresiden for å kapre flest mulig velgere og på denne måten vinne presidentvalget i 2017 eller i 2022.

Le Pens datter og nåværende partileder Marine Le Pen er blant dem som mener nøytralisering av «Bautaen» er nøkkelen til at partiet kan seire ved et presidentvalg.

Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold

Marine, som tidligere støttet sin far mot Mégrets ønske om alliansebygging med høyresiden, går nå inn for å tone ned den høyreradikale delen i NFs identitet i enda sterkere grad. Far Le Pen slåss imot strategien med nebb og klør fordi han anser det som et spagattrekk som vil skade partiet.

Dette er for øvrig ikke et særfransk fenomen. Høyreradikale og høyrepopulistiske partier rundt omkring i Europa benytter hovedsakelig tre grep for å styrke sin stilling: Noen velger å prege samfunnsdebatten ved at deres ideer, som tidligere var ansett som for radikale, blir overtatt av etablerte partier. Andre opptrer som tunga på vektskåla for høyreorienterte koalisjonsregjeringer, mens andre oppnår makt via deltagelse i regjeringer og nasjonale parlamenter.

Maktens pris

Striden i NF minner i den forstand om debatten mellom Carl I. Hagen og Siv Jensen i Frp på 2000-tallet. Den har også likheter med SV-debatten om å smake eller ikke smake på regjeringsmakt, og hvilken pris som må betales for det.

Datteren Marine overtok ledervervet i 2011 med et klart mål: Å styrke partiets forankring på venstre- og høyresiden for å kapre flest mulig velgere og på denne måten vinne presidentvalget i 2017 eller i 2022.

Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold

Far Le Pens utsagn må tolkes i lys av frykten for at partiet utvannes. Han vil ikke at NF blir noe annet enn hans skaperverk, og vil ikke nøle med å torpedere partiet hvis han må.

Men Marine Le Pen har flere ess i ermet. Hun er ung og populær, og har etternavnet Le Pen, til sin fars grenseløse vrede. Hun har også støtte hos flertallet i partiledelsen og blant NF-velgere, som i økende grad tror på valgseier.