Equinors beslutning om å skrinlegge prestisjeprosjektet Trollvind, blir tolket som alvorlige tilbakeslag på to viktige områder.
For det første viser det at havvindeventyret er langt fra så eventyrlig som våre fremste politikere har fremstilt det som.
For det andre som nok et tegn på at det er svært lite sannsynlig at Norge klarer å nå sine egne klimamål innen 2030.
Det betyr ikke at det er noe galt med verken havvind eller klimamål.
Men politikerne har åpenbart et alvorlig problem med å tilpasse politikken til sine egne hårete ambisjoner.
I klimapolitikken virker det som et poeng å gjøre retorikken omvendt proporsjonal med realismen.
En bøtte isvann i årene
Både klimamål, det grønne skiftet og fornybar energi er komplekst, kostbart og på alle vis krevende.
Likevel tømmer politikerne nærmest ordene for innhold når de snakker om det.
Havvind har virket umulig å uttale uten å legge til «eventyr». Politikere får tårer i øynene av å lese sine egne regjeringsnotater. Siste nytt av honnørord er «vår tids pyramider».
Kanskje er det da ikke så rart at det er skapt et inntrykk av at havvind er en enkel løsning på alt fra klimakrisen, høye strømpriser, kraftmangel og på hva vi skal leve av etter oljen.
Derfor kom det også som en bøtte isvann da den statseide pengemaskinen Equinor la Trollvind-prosjektet på is.
Det flytende havvind-prosjektet skulle både gi strøm til to oljeplattformer og til strømtørste bergensere. Et kinderegg av et prosjekt, trodde man.
Men de kunne ikke «kaste gode penger» etter prosjekt som ikke møter grunnleggende krav til lønnsomhet. For selskapet er det viktig at prosjektene også er økonomisk bærekraftige på sikt.
Nå ser det ut til å blåse opp til kritikk av havvind fra alle kanter.
Havvind dukket opp som en redningsbøye fra oven da det viste seg å ikke være like gøy å være «Europas grønne batteri» ved hjelp av vindmøller som man trodde.
Det manglet ikke på festtaler om landbasert vindkraft heller, men honnørordene forstummet da vindmøllene ble bygd.
Ute av syne, men ikke ute av sinn
Da framsto det som en svært god ide å flytte vindmøllene til havs, der de ikke plaget noen. Men det viser seg at det ikke mangler skjær i den sjøen heller.
Nettopp at det er langt til havs, gjør det både kostbart og krevende. Teknologien er umoden, og stadig flere omtaler havvind som et subsidiesluk og et tapssluk.
Selv om politikerne hevder vi har «verdens beste vind», har ikke Norge nødvendigvis de beste forholdene for bunnfast havvind.
Eksperter er også usikker på lønnsomheten på sikt. Problemet med havvind er at både prisen til kundene og dermed også lønnsomheten vil avhenge av hvor mye det blåser.
Og når det blåser på våre vindmøller, blåser det sannsynligvis på naboens også.
Dyrtid og svak krone rammer ikke bare vanlige folk. Også grønne investeringer er blitt markant dyrere.
Syndebukk og snubletråd
Dessuten er ikke det norske strømnettet dimensjonert for å ta imot all kraften. Det er en ekstraregning norske strømkunder må plukke opp.
For å komplisere ytterligere har regjeringa bestemt at havvind ikke skal bygges med kabler til utlandet.
Utenlandskablene ble raskt syndebukken da strømprisene var på sitt høyeste. Ulempen er at regnestykket blinker enda rødere uten.
Hvilke konsekvenser havvind har for fisk, fugl og andre interesser vet vi foreløpig relativt lite om.
Likevel mener mange ekspertene at en storstilt utbygging av havvind er blant det mest realistiske for å bygge ut nok kraft.
Men noe eventyr er det neppe.
Soria Moria klimamål
Parallellen til norske politikere og klimamålene, er nærliggende.
For her er det lett å identifisere seg med mannen i Jakob Sandes berømte dikt som etter en fuktig aften skal «byrja eit nytt og bedre liv».
Når klimamålene står der og lyser som et Soria Moria slott i det fjerne, er det lett å være både enig og tro, og topp motivert.
Men jo nærmere de kommer dagen i dag, er det langt flere «trur eg» som dukker opp.
For det er ikke så enkelt når man oppdager at klimatiltak faktisk har en pris, som handler om mer enn å bruke statens penger.
I fjor advarte OECD om at Norge var svært langt unna å nå klimamålene sine.
I 2020 hadde politikerne økt ambisjonene fra 40 til 50 prosent kutt av klimagassutslipp innen 2030.
Men fasiten viste seg å ligge nærmere 20 prosent, ifølge OECD. Regjeringens egne beregninger lå på 25 prosent reduksjon.
Når kartet ikke stemmer med terrenget
Hvordan svarte så politikerne på dette?
Det naturlige ville kanskje være å tilpasse terrenget til kartet (innføre drastiske grep for å redusere klimagassutslippene raskere) eller til nød å tilpasse kartet til terrenget (skru ned ambisjonene til et mer realistisk nivå).
Men nei. Svaret var å forsterke de norske klimamålene ytterligere.
De hevet rett og slett klimamålet fra 50 til 55 prosent innen 2030. Det sender et sterkt signal, sa statsminister Jonas Gahr Støre (Ap).
Nå sier både eksperter, aktivister og politikere at det er lite sannsynlig at Norge når klimamålene.
Og det er heller ikke mye som tyder på at det er noen enkle løsninger å gripe tak i.
En forutsetning for i det hele tatt å ha en sjanse til å nå klimamålene, har vært elektrifisering av sokkelen.
Men den store enigheten om at det var et godt grep, er i forvitring.
Vil ha i pose og sekk
Ny, grønn industri vil kreve mye kraft.
Og de høye strømprisene har forsterket og synliggjort at det er kamp om krafta.
I Finnmark er det eksempelvis stor uro for kraftmangel dersom Melkøya blir elektrifisert. Regjeringspartiene har vedtatt at det ikke skal skje på bekostning av industrien, noe som virker lettere sagt enn gjort.
Transportsektoren har heller ikke så mange enkle løsninger å by på. En ny rapport viser at det må svært kraftige virkemidler til for å nå målene.
I tillegg til «en svært ambisiøs teknologiutvikling» og bedre kollektivtrafikk, må det bli langt dyrere å fly og kjøre bil.
Noe som på ingen måte er sosialt eller utjevnende.
Klimatiltak på menyen
Å gjøre drivstoff, parkering, bompenger og flybilletter dyrere, står derfor ikke øverst på menyen til politikerne.
Det gjør derimot kjøtt.
Ifølge regjeringas egen klimakur er det en stor klimagevinst å hente på at nordmenn spiser mindre rødt kjøtt og mer plantebasert kost og fisk.
Men ifølge regjeringas egen landbruksminister Sandra Borch (Sp) er det ikke ordentlig middag uten kjøtt (eller fisk) på bordet.
Det nærmeste hun kommer vegetarmat er pannekaker med bacon, forteller hun.
Ikke i et ubevoktet øyeblikk, men som et planlagt utspill til Dagbladet under Senterpartiets landsmøte.
Så kan man saktens lure på hvorfor nordmenn topper lista når det gjelder klimaskepsis.
Det kan vanskelig skyldes at politikerne våre ikke er i verdenstoppen når det gjelder slagord og ambisjoner.
Kanskje kunne både havvind og klimadebatten tjent på en mer jordnær og realistisk tone.
For når noe er for godt til å være sant i eventyrene, så er det gjerne et luftslott.
