«Du føder ikke alene», skriver jordmor Helene Normann Furnes på Ytring. Påstanden er en kommentar til kampen som nå pågår for at fødende skal få ha partneren sin til stede under livets kanskje største og mest krevende opplevelse.
Ingen betviler jordmødrenes viktige rolle under en fødsel. Selvfølgelig bidrar de med uvurderlig kunnskap og trygghet. Det er bare så synd at kronikkforfatteren bagatelliserer det å ikke få ha partneren sin til stede.
Jeg bærer fremdeles på vonde følelser etter å ha måttet føde alene i april. Og ja, jeg fødte alene.
Der jeg fødte fikk partner kun være med i aktiv fødsel, og ikke bli med på keisersnitt eller komme på barselbesøk.
Med igangsetting på grunn av overtid og en fødsel som endte med hastekeisersnitt, innebar det at jeg var uten partner nesten hele sykehusoppholdet på over fire døgn, også mens og etter at babyen min kom ut av magen.
Aktiv fødsel regnes som fra fire (av ti) centimeter åpning. Selv da jeg på papiret ikke var i aktiv fødsel, føltes det absolutt sånn.
Hormonpillene kicket inn og jeg satt helt alene på sykehussenga og gråt meg gjennom de sykt smertefulle og hyppige riene, time etter time etter time, med mine to centimeter.
Jeg klarte ikke å fokusere på å puste. Klarte ikke tenkepå at jeg snart skulle få møte babyen min.
Alt jeg kunne tenke på var de fire centimeterne, for de var kjærestens inngangsbillett, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle holde ut med smertene og tankene alene i ett eneste minutt til.
Det var travelt, og jordmødrene hadde ikke tid til å være sammen med meg, bortsett fra da de kom innom for medisinske observasjoner og undersøkelser.
Da kjæresten min endelig fikk komme, var jeg utslitt, anspent, redd og lei meg. Babyen vår var også stresset, og etter tre timer til uten fremgang måtte han ut.
Da de trillet meg til operasjonssalen ble kjæresten min sittende igjen alene, og det tok tre og et halvt døgn før vi fikk se hverandre igjen.
Dagene på barsel var grusomme.
Den eneste strategien som fungerte var å stenge alle følelser ute. Det førte til at jeg klarte å ta vare på babyen min og unngikk å gråte tre døgn i strekk, men det innebar også at jeg ikke klarte å ta gleden innover meg.
- Les også: Slipp meg inn på barsel
Sønnen vår var her endelig. Han var fin og frisk og fantastisk. Alt hadde gått bra på papiret.
Men jeg var bare utrolig lei meg. Og ensom.
Jeg hadde sykt vondt i operasjonssåret. Var overveldet over å ha blitt mamma. Forsøkte å huske all informasjonen jeg fikk. Ville dele alt med kjæresten min, men klarte ikke engang å ha videosamtale, fordi jeg ble minnet på at han ikke var der på ordentlig.
Så jeg tok bilder og filmklipp og sendte til han som satt alene hjemme i flere dager. Han fikk ikke fikk være sammen med sønnen sin og hadde ikke fått klemme kjæresten sin en eneste gang etter at hun hadde født og vært gjennom en hasteoperasjon.
Ti måneder har gått. Flere ganger har jeg tenkt at jeg har klart å komme meg videre. Vi har jo hatt det fint sammen alle tre siden vi kom hjem fra sykehuset.
Men så får jeg se bilder av venner og bekjente som har født, familier på tre sammen på fødestua eller barselhotellet. De slapp keisersnittet og fikk noen få timer sammen, eller fødte på sykehus med mildere restriksjoner.
Først blir jeg utrolig glad på deres vegne. Så kommer tårene og den søvnløse natta.
Jeg hadde gitt alt for å oppleve det. Selv om jeg vet at flere av dem også har hatt det ekstra tøft ved igangsetting, og når den ene må reise hjem kort tid etterpå.
Vi har møtt lite forståelse og fått null oppfølging. Og jeg vet at det gjelder veldig mange som har født det siste året.
Det blir ikke bedre av påstander om at vi ikke har født alene.
Forskning viser at trygghet og støtte fra partner er det viktigste for en god fødselsopplevelse. Jeg tviler ikke på at kronikkforfatter Normann Furnes og alle andre fantastiske jordmødre ønsker å være til stede for den fødende.
Men det var ikke jordmoren jeg trengte aller mest.
Jeg trengte en jeg var glad i. En som kjente meg. En å dele alt det tøffe, overveldende, spennende og fine med. En som kunne være der selv om det var travelt på avdelingen. Den andre forelderen til babyen min. En klem.
Ingen skal måtte føde alene ufrivillig. Med mindre det helt tydelig kan dokumenteres en stor ekstra risiko ved å la partner fra samme kohort som den fødende være til stede under hele fødselen og ikke bare deler av den, kan konsekvensene av å fortsette å nekte partner adgang være større.
Antall fødselsdepresjoner har økt markant under pandemien, og i tillegg kommer alle som oss, som heldigvis har sluppet den alvorlige diagnosen, men som allikevel har det vanskelig i lang tid etterpå.
Fødsel fram til fire centimeter er også fødsel. Keisersnitt er også fødsel. Barsel er også fødsel.
Og føder man uten fødepartneren sin, så føder man alene – uansett hvor flinke jordmødrene er.
Les kronikken som startet debatten:
