Det er en gryende debatt om fødsler i pandemien, og under emneknaggen #jegføderikkealene kommer det sterke meninger om tilstedeværelse under fødsel.
Så lenge jordmødrene ikke er vaksinert, må vi beskytte oss mot smitte slik at vi kan gi et godt fødetilbud til alle fødende.
Når partner får være til stede under fødsel og ikke under barseloppholdet, er ikke det fordi han eller hun er mer smittsom under barseloppholdet. Det er rett og slett fordi det gjøres unntak under fødselen fordi vi vet det er viktig. Og du føder ikke alene.
Kjære gravide, fødende og barselkvinner.
Vi hører dere. Vi forstår dere. Og vi ønsker dere kun det beste. Vi ønsker nemlig å være til stede for dere når dere trenger oss.
Vi ønsker å være til stede når dere har time til ordinær ultralyd på sykehuset.
Vi ønsker å være til stede for dere som må legges inn med komplikasjoner i svangerskapet.
Vi ønsker å være til stede når dere skal føde.
Vi ønsker å være til stede når dere skal lære dere alt om den nye situasjonen deres på barsel.
Vi ønsker å være til stede i alle ledd fordi vi vet at vår kompetanse er avgjørende i alle fasene dere skal igjennom.
For at vi skal være til stede må vi være friske.
Foreløpig er bare en brøkdel av oss vaksinert. Ved flere helseforetak er vi ikke engang nevnt i vaksineprioriteringen. Og det på tross av at vi er kritisk helsepersonell som ikke kan erstattes av andre.
I tillegg er vi få. Altfor få. Vi er mangelvare. Sånn i utgangspunktet. Hva gjør vi da hvis halve staben havner i karantene?
Vi strekker oss langt for å møte ulike behov. Veldig langt. Vi vet at partners tilstedeværelse er viktig. Men jeg tørr påstå at jordmors tilstedeværelse er enda viktigere.
Akkurat nå har vi unntakstilstand. Vi har en pandemi. Hele verden er i krise. Det er vi helt nødt til å forholde oss til.
At vi må ha restriksjoner for partners tilstedeværelse er for å beskytte jordmødrene våre, legene våre, barnepleierne våre, renholdspersonalet vårt og sekretærene våre. Uten oss har vi ikke noe tilbud til dere.
Fødekvinne – ha tro på deg selv!
Det er mye som kan planlegges. Men så er det også mye som ikke kan planlegges – men som man må ta som det kommer.
En fødsel er litt sånn. Man ser for seg noe og så blir det helt annerledes.
Fødselen som skjedde langs E6 mellom Kløfta og Skedsmokorset. Den planlagte hjemmefødselen som ble igangsatt på overtid på sykehus.
Den vordende far som ble forkjølet og måtte bli hjemme. En søster ble med i stedet. Og jammen ble det helt fantastisk!
Hun som ikke trodde hun kunne føde, fødte som en drøm. Hun som trodde hun skulle føde som en katt endte opp på keisersnitt på grunn av langsom fremgang i fødsel. Vi kan ikke love forutsigbarhet i fødsel.
Så skjønner vi at ikke alle restriksjoner «gir mening». Det er ikke alt som virker logisk. Det er stadig endringer og man vet ikke fra en dag til en annen hvordan det blir.
Vi må ha lokale restriksjoner som endres på bakgrunn av hvordan situasjonen er i dag, i morgen og neste uke. Men bottom line bak restriksjonene er at innimellom må partner være hjemme for oss for at vi skal være på jobb for deg.
Og litt ekstra kjære fødende. Vi er her. Dette er jobben vår. Vi skal være heiagjeng og støttespillere, bidra med kunnskap og trygghet.
Det går bra. Du føder faktisk ikke alene.
