Stian Olafsen, Aps ordførerkandidat i Vestre Toten, er ikke bare en dyktig ordførerkandidat for Arbeiderpartiet.
Han er en type politikere som vi ønsker oss flere av: folk som jobber i tradisjonelle arbeiderklasseyrker. Folk med fagbrev. Folk med bakgrunn som tillitsvalgte på sin arbeidsplass.
Det er derfor et viktig spørsmål Olafsen reiser i en kronikk på NRK Ytring: Etterlyst: Nye stemmer fra gølvet 23. juli. Debatten fortjener å løftes opp fra dagligdagse hjertesukk til der det hører hjemme: på toppen av vår politiske agenda, der myter kan skilles fra fakta, slik at vi kan ta tak i de reelle utfordringene.
Og det er ingen tvil om at Olafsen har rett når han sier at Ap skal være et parti av og for arbeidsfolk.
Trenger flere arbeidsfolk
Alle som vil jobbe for små forskjeller og sterkere fellesskap, er velkommen hos oss, uavhengig av sosial bakgrunn.
Problemet er ikke at vi har for mange aktive i partiet med høyere utdanning, men at vi trenger flere aktive og tillitsvalgte i blant annet tradisjonelle arbeiderklasseyrker.
I tillegg må vi nyansere bildet noe. I Aps nåværende stortingsgruppe har vi folk med bakgrunn som fabrikkarbeider, bilmekaniker, bygningsarbeider, operatør, industrimekaniker, gruvearbeider, maskinassistent, trykker, skogsarbeider, energimontør, heltidsansatt i bar eller fra en vanlig kontorjobb.
Andre har «middelklasseutdanninger» og yrkesbakgrunn som sykepleier, lærer eller radiograf. Og så har vi noen med høyere universitetsgrad som samfunnsøkonom eller jurist.
Les også: Elitismen på «gølvet»
Hva ville Gerhardsen ment?
Einar Gerhardsen, vår store statsminister i etterkrigstiden, selve «landsfaderen», hadde kanskje ment at det var for få med lang utdanning i dagens stortingsgruppe.
Selv hadde han sju års folkeskole og bakgrunn som veiarbeider, men det var fordi han ikke hadde andre muligheter. Han leste alt han kom over av bøker, og kompromisset aldri på sitt krav til kunnskap hos partiets fremste.
Hans første, rene Ap-regjering fra 1945 er trolig den mest elitepregede vi har hatt etter krigen.
Hele ti statsråder hadde høyere universitetsgrad av typen cand.jur., cand.oecon. og cand.philol. Dette i et land der kun et lite fåtall gikk på universitet, og selv de med artium – gymnaset – av mange ble oppfattet som en elite.
Hvem tilhører den store arbeiderklassen?
Gerhardsens drøm var at arbeiderklassens barn skulle ha samme mulighet til å ta høyere utdanning som borgerskapets barn. Interesser og evner skulle avgjøre, ikke foreldrenes lommebok.
Drømmen ble virkelighet. I vår nåværende partiledelse har Jonas, Hadia, Bjørnar og jeg ulik arbeidserfaring tidligere i livet, vi har ulik sosial bakgrunn og kommer fra ulike deler av landet. Slik er det ofte i styrer og stell i lokale arbeiderpartilag over hele landet. For det er jo nettopp det som er Arbeiderpartiets styrke.
Vi er et parti av og for den store arbeiderklassen, eller det Gerhardsen kalte «det store arbeidende folk».
Det er ikke bare industriarbeidere med hjelm, men også butikkansatte, bussjåfører, helsefagarbeidere, lærere og byggesaksbehandlere. Altså de aller fleste som trenger ei lønn og leve av, har boliglån, barn i skole eller foreldre på sykehjem. De som trenger fellesskolen, arbeidsrettigheter, folketrygden, studielån og et offentlig sykehus.
Den grunnleggende interessekonflikten i samfunnet mellom arbeidstager og arbeidsgiver, er fortsatt sterk. Det er ingen tvil om på hvilken side Ap står i denne konflikten.
Fulgt med i Ap-debatten? Les også: Populistisk blåkopi
Underrepresentert
Det beste Arbeiderpartiet får vi når vi på alle nivåer speiler den store bredden som til sammen utgjør det norske folk.
Like fullt er det grunn til å legge ekstra vekt på å rekruttere flere fra tradisjonelle arbeiderklasseyrker og med bakgrunn i fagbevegelsen. Dels fordi Arbeiderpartiet har et ekstra ansvar for å være deres talerør. Og dels fordi folk med arbeiderklasseyrker og bakgrunn fra fagbevegelsen er underrepresentert i Ap i dag, slik Olafsen påpeker.
Å rekruttere flere fra arbeiderklasseyrker og med fortid fra fagbevegelsen har vært et av mine viktigste prosjekter som partisekretær.
På alle medlemsmøter jeg har vært på i partiorganisasjonen, og i eget brev til nominasjonskomiteene i forkant av kommunevalget, har jeg lagt vekt på behovet for å få faglige kandidater inn på listene, og opp på listene.
Vi ser gode resultater. Fellesforbundet melder om mange kandidater på Arbeiderpartiets lister ved årets valg. Men vi er enda ikke fornøyde. Arbeidet skal fortsette. Ikke minst inn mot stortingsvalget i 2021.
EØS og sosial dumping
Vi har tatt viktige grep for å styrke det fagligpolitiske samarbeidet lokalt. For dette kommer vi ikke unna: Den systematiserte kontakten med fagbevegelsen gir Arbeiderpartiet en langt sterkere føling med virkeligheten på fabrikkgolvet, på byggeplassen og ved sykesengene, enn hos mange andre sosialdemokratiske partier i Europa.
Dette gir seg utslag i at vi rent politisk er arbeidsfolks fremste interesseparti. Vi kjemper mot sosial dumping, med en rekke forslag på Stortinget. Vi tuller ikke med EØS-avtalen i disse Brexit-tider, fordi vi skjønner hva arbeidsplasser betyr for folk. Og vi går inn i kommunevalgkampen med faste heltidsstillinger i omsorgen som en av våre fremste saker. Den uverdige utryggheten i jakten på vakter, må ta slutt.
Valget bør derfor gi Ap-ordførere i så mange av landets kommuner som mulig. Ordførere som bryr seg om dem Arbeiderpartiet aller mest er til for. Som kjemper for flere hele faste stillinger, mot kommersialisering av velferd og for trygge arbeidsplasser. Ordførere med ulik bakgrunn, men som har varme hjerter og kloke hoder.
Og gjerne – som i Vestre Toten – en ordfører med skit under neglene.
Les Stian Olafsens kronikk her:
