Som Ap-politiker begynner jeg å bli rimelig lei en lettvint og urimelig kritikk mot en «akademikerbefengt» partiledelse og en inndeling i politikere på «gølvet» og de utenfor, slik Aps ordførerkandidat i Vestre Toten, Stian Olafsen, målbærer i kronikken «Etterlyst: Nye stemmer fra gølvet» på NRK Ytring.
Arbeiderpartiet har rom for mennesker med ulik bakgrunn, inntekt, yrker – det er nettopp mangfoldet som er kjernen i vår politikk.
Hvem er folka «på gølvet» i dag?
For det første passer beskrivelsen «akademiker» svært dårlig på vår nestleder Bjørnar Skjæran, bonde og lastebilsjåfør.
For det andre er denne kritikken en blåkopi av et lettvint og populistisk bilde av Ap-ledelsen, beskrevet ikke minst av dem som slettes ikke vil oss på «denne sida» av politikken vel.
For det tredje: hvem er «arbeidsfolk» og folka på «gølvet» i dag?
Lærere, sykepleiere, barnevernsansatte, regnskapsmedarbeidere eller styrmenn er eksempler på helt vanlige lønnsmottakere og arbeidere som jobber på sine «gulv», men også er «akademikere» fordi jobben krever noen års høyere utdanning.
Mange er også politikere, ikke minst lokalt.
Eller er det hvor godt man håndterer verktøy og gravemaskiner som avgjør hvor god politiker man er?
Skal vi diskriminere utdannede?
Arbeiderpartiet har i alle år jobbet for å jevne ut klasseforskjeller og gi alle som ønsker det muligheten for utdanning. Når folk benytter seg av denne muligheten – og til alt overmål fortsatt velger Ap – ja, da får de tyn lik den Olafsen presenterer i sin kronikk.
Dette er en urimelig og «omvendt» diskriminering av folk som velger høyere utdanning.
Jeg heier på alle som velger Arbeiderpartiet – enten de er industriarbeidere eller ingeniører, hjelpepleiere eller professorer, renholder eller økonom. Bakgrunn, utdanning og yrke er, og bør ikke være, viktig. Det som er viktig er at man støtter en sosialdemokratisk politikk med frihet, likhet og solidaritet, der arbeidstakeres rettigheter, arbeidsmiljølov og et trygt arbeidsliv er helt avgjørende.
Min mor var den aller første i sin familie som i 1956 tok examen artium og seinere utdanning på høgskolenivå. Hun er en av de tydeligste sosialistene jeg kjenner. Ap-ordfører Eirik Haga i Vaksdal kommune uttrykker det presist på Facebook:
«Målet for mine foreldre var at me skulle få dei sjansene dei ikkje fekk sjølv. (…). Det utdanningssamfunnet me har utvikla i dag er resultatet av det dei kjempa for dei som ikkje fekk sjansen, men gjennomførte reformer dei sjølv ikkje fekk del i. Det er Ap sitt heidersmerke.»
Støre-kritikk på tomgang
Ap-nestleder Hadia Tajik vokste opp i bittelille Bjørheimsbygd, med foreldre som innvandret hit på 1970-tallet. Hun hadde en far som jobbet i «oljå», og mora og familien drev kolonial i første etasje i huset de bodde i.
Tror man virkelig ikke at Tajik forstår hva det vil si å jobbe på «gulvet», selv om hun også har tatt høyere utdanning?
Den endeløse kritikken av Støres utdanning, formue og inntekt går også på tomgang, anført av våre politiske motstandere som er godt tjent med at en slik karakteristikk fester seg. De har åpenbart lyktes godt i sin strategi – langt inn i våre egne partirekker.
Støre mistenkeliggjøres
Støre har, slik jeg ser det, valgt alle «ulemper» ved å engasjere seg i Arbeiderpartiet.
Jeg finner ingen annen forklaring på at han finner seg i all mistenkeliggjøringen enn at han genuint tror på våre sosialdemokratiske verdier og fellesskapsløsninger.
Slik jeg ser det, har han desto større troverdighet i å fronte Arbeiderpartiets politikk. Tenk om man snudde på det, og med samme kraft kritiserte partifolk i tillitsverv for hvor lav inntekt de har og hvor liten utdanning de har – hvilket ramaskrik ville det ikke ha blitt.
Profesjonalisering er problemet
Det vi kanskje heller bør diskutere er hvordan den økende «profesjonaliseringa» av politisk arbeid påvirker politikken i samtlige partier når partiene på Stortinget i dag ser ut til å ha flere betalte og ansatte politiske rådgivere enn folkevalgte, i tillegg til et stort apparat med kommunikasjonsrådgivere.
Men dette gjelder alle partier, og det er en trend over hele verden.
Nå vil jeg kjempe for Arbeiderpartiets politikk, heltidsstillinger i eldreomsorgen, gratis skolemat og seriøsitetskrav i arbeidslivet i min kommune – i stedet for å angripe partiledelsen for antallet studiepoeng de måtte ha. Politikken er viktigst – ikke ledelsens studiepoeng.
Les kronikken til Stian Olafsen: Etterlyst: Nye stemmer fra gølvet.
