Som velutdannet bymenneske har jeg følt meg godt tatt imot av Arbeiderpartiet. Men for noen, en liten brøkdel av partiet, er jeg uglesett.
De forbanner det de ser på som elitisme i partiet. Har du ikke skitt under neglene? Hva vet du da om arbeideren?
Stian Olafsen, ordførerkandidat for Arbeiderpartiet i Vestre Toten, skriver i en kronikk på NRK Ytring at Ap domineres av akademikere, og at folk i Oslo-gryta ikke kan forstå den vanlige arbeiders avmakt.
Ble skjelt ut av partifelle 1. mai
Jeg står ikke på noen liste, men leder Aps valgkamp i en av «Oslo-grytas» mest befolkede, og kanskje for mange som Olafsen, mest «Oslo-grytete» bydel, Frogner.
Og ikke nok med det.
En av mine mest minneverdige 1. mai-tog var da jeg ble regelrett skjelt ut mens jeg gikk. Langs hele runden. Ikke av radikale til høyre eller venstre. Ikke av anarkister eller libertarianere, men av en ivrig arbeiderpartimann.
Det var tydelig at jeg hadde tråkket kraftig i salaten da jeg kom til skade for å si at jeg, en sosialdemokrat, en kamerat, året før hadde tatt en doktorgrad.
Det var som å banne i kirken.
Jeg har hørt det med jevne mellomrom, ikke fra mange, men fra mange nok. Doktorgrad, sier de, og himler med øynene. Oslo vest, ja, nettopp. Så skuler de.
Når det koker ned til DNA-et
For en høylytt minoritet i partiet virker det som om privilegiet av medlemskap i det ærverdige DNA, ligger nettopp i DNA-et. Olafsen påpeker selv freidig at han har en «halv» slekt i fagbevegelsen, og at han er tredje generasjon tillitsvalgt. Hva er vel elitisme? Som om morsmelk har noe med saken å gjøre.
Jeg, derimot, vet ikke helt hva mine foreldre stemmer. I motsetning til Olafsen fikk jeg nok ikke Ap inn med morsmelken. Valget om å melde meg inn tok jeg selv, som eldgammel 26-åring. Det føltes for meg helt naturlig at valget falt på Ap. Det var vel den hersens skolegangen som førte til det.
For jeg er ikke sosialdemokrat på tross av mine privilegier, men nettopp på grunn av dem. Min mor gikk lærerskolen, min far sykepleien. Jeg tok doktorgrad, et hopp opp fra mine foreldres bakgrunn som er utenkelig i mange land i verden.
På grunn av sosialdemokratiet og prinsipper løftet frem av Arbeiderpartiet fikk jeg muligheten til å følge løpet jeg ønsket for meg selv.
Min største motivasjon for mitt politiske virke er nettopp at alle skal ha muligheter til å leve et fullkomment liv, uten at DNA eller foreldres lommebok skal ha noe å si.
Født inn i argumentene
Hvorfor er det bedre å bli født inn i en argumentasjonsrekke, enn å ha resonnert seg frem til den på egenhånd? Jeg valgte sosialdemokratiet, vel vitende om alternativer. Jeg kjemper for partiets fremgang i en bydel hvor nesten annenhver velger stemmer Høyre. Ikke fordi barndommen pålegger meg det, men fordi jeg har funnet ut at det er det eneste riktige.
At min erfaring ikke er like mye verdt som Olafsens, nekter jeg å tro. Må man ha kreft for å behandle kreft? Må man være rik for å mene noe om rikdom?
Må man absolutt stå på «gølvet» for å forstå dagens arbeidere og utfordringene de står ovenfor?
Utdanningsboomen
Jeg deler synet om at fagorganisering er svært viktig. Og jeg applauderer enhver sveisearbeider som jobber for å bedre sine, og andres, vilkår. Ja, det er bra med gode ledere fra «gølvet». Ja, det kan være problematisk at noen hopper direkte fra utdanning og inn i politikken.
Men når ble det et skjellsord å være utdannet? Når begynte vi å dømme folk ut fra postkode? Og når kunne man kategorisk bedømme en leders kvalitet ut fra hennes eller hans avstand fra «gølvet»?
En stor utfordring for et Arbeiderparti i Olafsens drøm er at verden er i endring. I 1970 var andelen av den norske befolkningen med høyskole- eller universitetsutdanning 7,4 prosent ifølge SSB. I fjor var andelen 34,1 prosent. Over hver tredje nordmann har brukt tid på etterutdanning.
Trumpsk nostalgi
Norsk økonomi er i mye større grad avhengig av at folk har universitetsutdanning enn før.
Å streve for å komme tilbake til en glanstid der det var arbeiderens svette og sot som var viktigst for landets fremgang minner om Donald Trumps banale løfter om et Amerika med kullgruver og egenproduksjon.
Slik er det ikke lenger. Verden forandrer seg.
Norge beveger seg bort fra primær- og sekundærnæring, som gårdsdrift og industri, og over til tjenesteproduksjon. Automatiseringsbølgen som allerede nå skyller over Europa vil føre til en ytterligere migrasjon fra fabrikkgulvene til kontorlandskap. Og disse, kontorrottene, byråkratene, våre nye tjenesteprodusenter, vil trenge politikk og representasjon.
Arbeiderpartiet har gjort kloke valg for å favne bredt og drive politikk som gagner den gjengse nordmann. Partiet må fortsette å være inkluderende i et samfunn hvor flere flytter inn til byen og flere tar lengre utdanning.
Ap mangler nye ideer
Olafsen har imidlertid rett i at Ap sliter i motbakke. Men dette har ikke noe med akademikere i ledelsen å gjøre. Meningsmålinger over tid viser at Ap lå på over 35 prosent i overgangen fra 2016 til 2017, også med «akademikerne» på toppen.
Noe større skjer i Europa, der alle sosialdemokratiske partier har mistet oppslutning. Som jeg skrev i en tidligere kronikk er en av årsaken til dette mangelen på nytenkning blant de store, etablerte partiene.
År etter år vil styringspartier, som Ap, heller finjustere budsjettene enn å tenke nye, banebrytende ideer. Fløy- og ensakspartier, som Miljøpartiet de grønne og Folkeaksjonen nei til mer bompenger, har det lettere med å promotere radikale løsninger som appellerer til følt krise enn styringspartiene.
Famler med gamle oppskrifter
Aps lodd er ikke ledelsen eller akademikere, men forkalkningen av en ideologisk retning som ikke har endret seg særlig siden murens fall. Styringspartier, som Ap, famler med utslitt verktøy og gamle oppskrifter i møte med klimaproblemer, automatisering, flyktningebølger og globale finanskriser. Folkemassene ser seg til slutt lei.
Det er ikke gjennom å utelukke velutdannede og byfolk at Arbeiderpartiet igjen kommer til storhet. Det er ved nytenkning, gjensidig tillit, å anerkjenne mangfoldet, å la hverandre bli hørt og stole på at vi vil hverandres beste.
For jeg vil Olafsens beste. Jeg håper inderlig at han får muligheten til å tjene Vestre Toten som en sann arbeiderpartimann. Og jeg håper Olafsen ønsker en godt kjempet valgkamp midt i Oslo-gryta, også, hvor vi tross alt har LOs ungdomsrådgiver som listetopp.
Les Stian Olafsens kronikk:
