Det har vært dramatiske tider i nord. Gubber med skjegg, plaster på nesa og alvorlige blikk snur Akersgata og Marienlyst på hodet.
Energiske hotelleiere med privatjet, jettsettliv og et brennende miljøengasjement gjør redaksjonene varme om hjertet.
Når formuende på Oslo vest holder kurs i fattigdomslykke, står mediene der med armene åpne og tårer i øynene.
Akkurat nå er en kar som tidligere er observert svømmende nedover Amazonas på en isoporflåte, langt mot nord og veldig kald på nesen.
Det var han som sa «hvis du bekymrer deg, så dør du. Hvis du ikke bekymrer deg, dør du også». Han hadde så rett.
Selv om han og hans norske turkamerat har vært så heldige å få velge fritt fra katalogen til Norrøna, ble globetrotteren denne gangen så kald under årets ekspedisjon at han måtte bruke antibiotika. Men Norrøna er stolt, uansett.
Slike detaljer er garantert glemt lenge før neste generasjon skjeggete gubber åpner utstyrskatalogen med købestigning av Mount Everest i sikte.
De siste tre månedene har globetrotteren fra isoporflåten vært på guttetur med en annen selvstendig næringsdrivende med is i barten. De har vært på tur og delt sjokoladeplater før, mens de gjorde ett eller annet for aller første gang.
I 2006 sammenlignet den norske turkameraten det å dra ut på nye ekspedisjoner med å ligge i skyttergravene under første verdenskrig. Han liker ikke stilheten og synes Nordpolen er et forferdelig sted.
Men det ble en bok ut av det, om «Vinter uten nåde». Likevel har de altså mannet seg opp og reist tilbake.
Hva gjør man vel ikke for å sette fokus på klimaendringene?
Denne gangen har de basket seg rett inn i overlevelsesmodus. Den larmende stillheten i isødet må ha blitt øredøvende. Kanskje har de sluttet å snakke sammen? Det kan jo skje de beste etter å ha levd i toeine i tre måneder og bare vært i satellittkontakt med omverdenen, som stadig vekk har irritert med forespørsler om de ikke ville hentes hjem i helikopter.
For hvem vil vel egentlig leve i skyttergraven i lengden? Sammenlignet med søvn sparer tausheten dem for 37 kalorier i timen. Det kommer jo godt med for folk som er for beskjedne til å ta imot niste fra andre de møter på tur.
For selv når turfarene varsler om at de er i ferd med å gå tomme for mat under ekspedisjonen, vil de ikke ta imot rasjoner fra dem som møter dem. Den store matkrisen var visst ikke så stor likevel.
Ydmykheten og viljen til å utsette seg selv for slik ekstrem terror har forbløffet et nesten samlet pressekorps. Her har vi to turkamerater som lider seg gjennom isødets skyttergraver til det beste for menneskeheten.
De har gjort et eller annet for første gang, og så vil de ikke ha hjelp til å fri seg fra sin lidelse! I det siste har vi kunnet følge dem meter for meter, i går var det 150 igjen.
Det er et drama av de sjeldne. Dette må da bli en god bok. Vi får sikkert alt lekkert presentert og dramatisk innpakket på Lindmo og Lørdagsrevyen.
For slike gutter – det vil gamle Norge ha!
Etterpå følger de kritiske røstene. Gjerne en debatt på Dagsnytt 18 og sarkastiske ordspill på Twitter.
Men selvdefinerte miljøforkjempere, med og uten forfrosne kjaker, kan smile til ørene stopper dem. Første bokopplag er allerede solgt og motivasjonskursene fullbooket. Neste guttetur er sikret!
Mitt beskjedne nyttårsønske er at privilegerte guttunger som pusher seksti, og som nok en gang har gjort ett eller annet for første gang, ikke blir å se på Lindmo og Lørdagsrevyen.
