Kronikk

I krig og kjærlighet

Vi bytter alle på rollene: Ingen har monopol på offerkortet. Men vi står aldri fram og er pårørende til overgriperen.

Haddy Njie

Uansett hva en mener om Haddy Njies beretning, er den egnet til ettertanke. Den viser hvor vanskelig det er å se de sidene av den vi er glad i som andre ikke liker, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Mohammed Alayoubi / NRK

Hvorfor «finnes det ikke» pårørende til overgripere? Det er de forulempede eller folk som er uskyldig anklaget som står fram på TV, i avisen eller skriver bok.

Mens jeg leste boka til Haddy Njie har det kvernet i hodet: Hva ville jeg gjort? Hvis det var min kjæreste som sto anklaget? Ville jeg ha forblitt på min høye feministiske hest og tatt avstand? Eller ville jeg ha beskyttet ham, gitt intervjuer, skrevet bok? Ville jeg tatt Haddys valg?

Uansett hva en mener om Haddy Njies beretning, er den egnet til ettertanke. Og det er sterke fronter på begge sider. Nå skal ikke jeg skrive at jeg heller ville lest en annen historie, en annen bok, men jeg lurer på hvorfor man som pårørende ikke kan se feilene, anerkjenne og samtidig støtte?

Det må være mulig å kombinere kjærlighet og ansvarliggjøring.

Vanskelig å innrømme feil

Det besnærende med perspektivet Njie legger for dagen, er at hun i passasjer langt på vei gir varslerne rett. Giske har vært umoden, tankeløs, ubevisst egen makt. Hun har tvil og kvaler og kan være enig med mye av kritikken han har fått. Hva gjør han på disse festene med disse unge jentene? Hvorfor oppfører han seg sånn?

Alle er enige om at det finnes maktmisbruk. Alle er enige om at det finnes overgrep. Men hvor blir det av menneskene som utøver dette? Det er lett for Fredrik Virtanen å skrive bok og gi flengende kritikk av #metoo. Han innrømmer sågar at han var en drittsekk i perioder, men han vil ikke innrømme at det har gått ut over noen andre.

Vi gjør ikke våre nære noen tjeneste ved å unnskylde dem og si at de ikke forsto konsekvensene.

Helga Hjorth har ingen vansker med å legge for dagen hvor såret hun har blitt av søster Vigdis som skrev om deres fars påståtte overgrep. Men å innrømme at hennes far kan ha voldet skade – nei. Umulig. Njie kan godt beskrive mannen sin som håpløs, grenseløs, uoppmerksom – men det er mye vanskeligere å innrømme at det har ført til skade på andre.

Striden om ettermælet

Ingen har monopol på offerkortet; vi bytter alle på rollene. Noen ganger gjør jeg feil, noen ganger du. Men når det kommer til stykket vil ingen, heller ikke Njie, innrømme at det er hennes kjære som har gjort dette, og at det er hans feil. Så skamfullt er det. Da vil hun heller hylle det inn i en maktkamp, et slag under beltestedet. Heller det, enn å se på ham og tenke: Her har du dustet det til.

Hva betyr det å være pårørende til en mann som har tråkket over grensen, en som noen betrakter som en overgriper?

Jeg lurer på hvorfor man som pårørende ikke kan se feilene, anerkjenne og samtidig støtte.

Det burde være innlysende at de vi er glad i også kan gjøre feil. Men heller enn å akseptere skammen, se våre nære inn i øynene, så går vi inn i rettens logikk. Uskyldig til bevist skyldig. Ikke våg å anklage meg for noe. Du har ingen definisjonsmakt hvis ikke du har objektive bevis.

Heller enn å akseptere at denne gangen var vi på feil side av streken, så er det duket for strid om historien, krigen om ettermælet.

Hva om de snakker sant?

Den faktiske skaden som er blitt forårsaket er mindre viktig enn min rett til å opprettholde bildet av den jeg er glad i. Njie vil ikke se de sidene av ham som de andre ikke liker. De tar feil. Vi er sårbare, dere er manipulative. Til syvende og sist kan hun ikke vedkjenne seg at kanskje de andre varslerne også snakker sant.

Det burde være innlysende at de vi er glad i også kan gjøre feil.

Heller enn en partner som tar et dukk i selvtilliten og ser seg i speilet, vil vi ha en som aldri har tatt feil. Det er mye enklere enn å se på de sidene av dem vi ikke liker, de sidene som forteller noe også om oss.

Det må være mulig å kombinere kjærlighet og ansvarliggjøring, å forstå at selv om jeg elsker deg, så har du forårsaket skade. At du er i stand til å lyve, og til å holde ting skjult for meg. At andre kan se deg klarere enn jeg gjør.

Vi må huske at våre kjære ikke er for alle andre slik de er for oss. Fasaden kan ikke være viktigere en å anerkjenne den smerten vi forårsaker.

Så kan vi selv, neste gang, håpe på å møte anerkjennelse tilbake.

Vi gjør ikke våre nære noen tjeneste ved å unnskylde dem og si at de ikke forsto konsekvensene. Vi bør forvente mer av våre politikere, men også av de vi er glad i. Ikke blånekte. Ikke bli våpendragere.

Ikke la dem gjøre et oppgjør til en krig.