Forbrukerrådet skal ha ros for å minne folk på at liv og helse kommer først, og det er godt at de fastboende på Rodos får fortelle om sitt eget mareritt. For den siste uka har artiklene i nettavisene først og fremst handlet om hvor forferdelig brannkatastrofen er for Ola og Kari turist.
Det er ingen tvil om at dette har vært en enormt skremmende, strabasiøs og utmattende opplevelse for turistene. Men min dypeste medfølelse går til alle som har mistet hjemmene sine, jobbene sine, livsverket sitt og sannsynligvis også sin mentale likevekt etter å ha forholdt seg til skandinaviske turister midt oppi dette.
Når jeg ser hva det klages på etterlyser jeg en smule kriseforståelse og perspektiv:
– Vi får ingen informasjon.
– Vi måtte gå på beina.
– Jeg måtte sove på en solseng.
– Guiden har ikke vært på hotellet mitt.
– Jeg får ikke bestilt båt til fastlandet fordi de brukes til evakuering.
Forstår man ikke at dette er en naturkatastrofe? Turoperatørenes guider på Rodos, som fra før er underbemannet, overarbeidet og fjernt fra norske overtidsregler, jobber garantert døgnet rundt.
Deres førsteprioritet er liv, helse og å få oversikt over en kaotisk situasjon, ikke turister som er misfornøyd med å tilbringe en natt i en gymsal.
De som ikke er i livsfare bør smøre seg med tålmodighet og innse at det ikke går an å lage A4-planer for en naturkatastrofe, og at nordmenns behov for å bli holdt i hånda må vike for fokus på liv og helse.
Internett og strøm er delvis nede, det er røyk, flammer og ødeleggelser overalt. Det er toppen av høysesongen så hotellene er smekkfulle. Alle tilgjengelige ressurser jobber døgnet rundt for å redde liv, helse og det som reddes kan av eiendom. Jeg lover dere at de ikke sitter på et luftavkjølt kontor og drikker sin iskaffe.
Etter tsunamien i Asia i 2004, hvor lik og bilvrak lå i usorterte hauger i gatene, var det like fullt nordmenn på uskadde hoteller som klaget over at guiden ikke kom innom til tiden som sto i Ving-permen.
For alt de visste var guiden sugd på havet i den største naturkatastrofen i moderne tid.
Nå ser vi den største evakueringen i Hellas noensinne, og så klager man over at man måtte ligge på solseng en natt.
Jeg kunne skrevet bok – og har vurdert det i tjue år – om skandinaver på ferie. Men ingen ville ha trodd mer enn 10 prosent av det.
Som reiseguide må man håndtere streik, forsinkelser, savnet bagasje, dødsfall, ulykker, partnervold, drita småbarnsforeldre, barnemishandling, voldtektsofre, tyverier, psykisk sykdom, rusmisbruk og utskjelling – og altså naturkatastrofer man aldri har blitt trent til eller kan være forberedt på.
Og man kan selvsagt ikke ha stand-by-bemanning for en unntakstilstand hvor alle gjestene vil ha hjelp samtidig.
Guidene sover garantert ikke mye. Og midt oppi dette sitter en gjeng nordmenn i god behold og gnåler «men hva med MEG?»
De må rett og slett skaffe seg litt realitetsorientering.
