Et dramatisk politisk oppgjør

Drama-ordet brukes for ofte om politiske nyheter. Nå virker det for spakt for å beskrive hendelsene i Frp.

Selv for det mest skandaleombruste partiet i norsk politikk, er gårsdagens hendelse av dimensjoner som man sjelden ser i norsk politikk.

• Fylkesleder Geir Ugland Jakobsen fratas medlemskapet i partiet. Han ble valgt av årsmøtet i februar.
• Fylkeslaget i Oslo settes under administrasjon. Det er en mistillit mot et helt fylkesstyre i Siv Jensens eget bakland.

De to vedtakene henger sammen, men er også atskilte.

Sentralstyret sier nå at problemet i Oslo Frp er større enn isolert til den relativt ferske lederen. Da både kunne og burde man vel tatt grep før.

Det er hard hånd, men overtydelige spor av svakt lederskap over tid.

Det kom kontante vedtak i går, men det er en svært langsiktig og dramatisk vei videre.

Fjernes etter ideologiomkamper

Geir Ugland Jakobsen ble valg som fylkesleder i Frp i februar i år.

Sentralstyret mener Jakobsen over tid har skadet partiets omdømme ved å til stadighet ta opp en større ideologi-diskusjon i partiet. Sentralstyret virker også kritiske til Jakobsens rolleforståelse i utøvelsen av vervet.

Jakobsen og Oslo-partiet vedtok i februar en skriftlig uttalelse om at Frp må dras i «nasjonalkonservativ retning», «sette Norge først» og «være et patriotisk fyrtårn».

Både landsstyret og landsmøtet slo ned resolusjonen.

Selv om partileder Siv Jensen mente uttalelsen var å slå inn åpne dører, er den altså samtidig omdømmemessig skadelig og delgrunnlag for eksklusjon.

«Fremskrittspartiet er et liberalistisk folkeparti», slår partiprogrammet fast. Partiledelsen må da se «nasjonalkonservativ» som hakket mer nasjonalistisk enn hva Frp står for. Tross streng innvandringspolitikk og skepsis til overnasjonale løsninger.

Jakobsen har også utfordret hvor naturlig det er at Siv Jensen skulle toppe stortingslisten i Oslo.

Begrunnelsen for eksklusjonen av Jakobsen er «summen av flere ting over tid». Det eksemplifiseres bare delvis hva galt Jakobsen har gjort.

Frp har opplevd flere skandalesaker de senere årene. Økonomisk mislighold, pornografi til mindreårige, flørting med nye partier, kontroversiell bruk av sosiale medier har også skadet partiets omdømme, uten at eksklusjonsparagrafen har blitt brukt.

Nå varsler partiledelsen at man strammer inn hva som blir tolerert. Et nytt og betydelig signal.

Balansegangen mellom hva som er utidig oppvigleri, og hva som er sunn debatt i partidemokratiet, kan være hårfin.

Sentralstyret bidro ikke til noe pedagogisk god grenseoppgang. Samtidig skal de få rett i at det er forskjell på en større ideologisk debatt om hele partiets fundament og begrunnelse, og gjentatt kamp for en personlig hjertesak.

Det ideologiske verkstedet i Oslo Frp var kommet for langt. Siv Jensen måtte ta grep.

Under administrasjon etter vedvarende maktkamper

Fylkeslaget i Oslo har i lang tid vært det stikk motsatte av et utstillingsvindu for partiet. Sammen med lokallaget i Bergen har det vært et fascinerende skue i interne maktkamper, dysfunksjonell organisasjonskultur og dårlige valgresultat.

Alle i Frp har visst det, ingen har orket å gjøre noe med det.

Det er også en del av ansvaret Siv Jensen og sentralstyret bærer på sine skuldre. Hadde man tatt tak for ett år siden, hadde aldri Jakobsen blitt valgt. Det å ikke rydde opp, har vært svakt lederskap.

Jakobsen ble valgt fordi hans del av Oslo-partiet vant frem over tid. Hans støttespillere stod etterhvert sterke nok til at forgjenger Tone Ims Larsen trakk seg som leder i vinter. Også i desember 2018 var det et kuppforsøk hvor liberale krefter tapte et slag om listetoppen i forkant av kommunevalget i 2019.

Problemet er åpenbart større enn Jakobsen.

Hele fylkeslaget settes under administrasjon. Fylkesstyret settes ut av virke. Ulike politikere fra resten av landet kommer inn og skal styre hvem som skal ta Oslo Frp videre, hvem som skal innstilles på listen til stortingsvalget.

Det er enormt partidemokratisk inngripende det Frp nå gjør. Frp er ikke et ferskt parti. Så store grep i et etablert parti, er en sjeldenhet i norsk politisk historie.

Oslo Frp har vært delt mellom liberale politikere og en gammel skole som har sett seg blind på innvandringsmotstand og klimaskepsis, langt utover hva Frps program legger til grunn.

At Sylvi Listhaug og Per-Willy Amundsen nå er på «Team rydd opp», gjør det umulig å si at «nå er det ikke lov å snakke om stram innvandringspolitikk lenger».

Det må være et tankekors for Jakobsens støttespillere hvem som nå setter foten ned for dem.

Akkurat dette trekket er smart lederskap av Jensen.

Veien videre

Det rare har vært at nettopp i Oslo Frp burde forutsetningene for et moderne, liberalistisk parti til høyre for Høyre være til stede. Også, eller særlig, i storbyen bør det være rom for liberalistisk markedsøkonomi og næringspolitikk.

Regjeringsdeltakelsen har vist at i rådgiverkorps og annen «partielite» med heltidspolitikere har Frp i Oslo mange gode folk å ta av. De har ikke orket å drive fløykamp mot den gamle skolen.

Nå er planetene plassert i en sånn posisjon at de tre neste månedene vil en dramatisk ryddejobb og nærmest palassrevolusjon kunne danne grunnlaget for kuppet de har drømt om. En ny generasjon Oslo Frp kan vokse frem.

Den planen kan også slå feil.

Det mest interessante nå, er kanskje hva profiler som partihøvding, bystyrerepresentant, stortingsvara for Oslo og stortingskandidat for Oppland Carl I. Hagen og stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde foretar seg. De to har støttet opp om Jakobsens strategi og profil.

Partiledelsen har vært nødt til å ha med i beregningen at det harde lederskapet vil kunne føre til flere eksklusjoner, flere protest-utmeldelser, avskalling og lang tids uro.

Kritikken fra enkelte velgere om at globalist-Siv Jensen legger lokk på nødvendig debatt og kritikk vil også komme.

Jensens Oslo-prosess trenger sårt legitimitet. Det har den i største delen av Frp, særlig der partiet gjør det bra, men den kan bli krevende å oppnå der den trengs mest: I Oslo.

Valget neste år kommer nok for tidlig, men målet må være at Frp i Oslo kan være i nærheten av å være en maktfaktor i Oslo-politikken lokalt i 2023 og nasjonalt i 2025.

Så vil det koste henne mye bråk før den tid.