Enige om problemet. Løsningen skaper bråk

Før vi vet hva slags videre skjebne den lenge bebudede Helsepersonellkommisjonen får, har den klart minst to bragder.

Utvalg om helsepersonell: – Det er ingen vei utenom at det blir færre ansatte per pasient

Alvoret har sunket inn

Framleggelse av en kommisjon blir gjerne en pliktøvelse som ender opp i de dype skrivebordsskuffer. Selv med et sjeldent søvndyssende navn, har de klart å skape oppmerksomhet og debatt.

Til det har de fått god hjelp av nyhetsbildet:

• I store deler av landet er det skrikende behov for fagfolk. Selv om man betaler godt og bruken av vikarer er høy, sliter man med å få folk i viktige stillinger.
• Både NRK Brennpunkts avsløringer om opprørende svikt i eldreomsorgen og kritikken av Ullern helsehus har aktualisert problemet.
• Eldrebølgen har vi snakket om vil komme så lenge man minnes. Nå er den her.

Enige om virkelighetsbeskrivelsen

Med et utvalg som spriker i alle retninger og som representerer en rekke sterke særinteresser, har de klart å forenes om en felles virkelighetsbeskrivelse, som ikke er et gledens budskap.

Etter mange års snakk om mer og bedre helsetjenester, erkjenner de at veksten i helsevesenet ikke er bærekraftig. Vi kan ikke forvente veldig stor økning i ressurser eller personell til helseformål.

For dette er det enighet om:

• Vi vil mangle fagfolk, og utkantene rammes først
• Vi blir stadig flere eldre og pleietrengende
• Dette er ikke noe vi bare kan utdanne, ansette eller bevilge oss ut av. Det er en øvre grense for hvor stor del av befolkningen som kan jobbe med helse.
• Det vil bli færre ansatte per pasient
• Vi må gjøre ting smartere enn i dag og ta i bruk teknologi der vi kan
• Dette er et problem hele Europa opplever og som neppe kan løses med innvandring

Selv om man er enig i virkelighetsbeskrivelsen, er det alt annet enkelt å bli enige om tiltakene.

Det er en stor omstilling av samfunnet som dagens regjering og helseminister Ingvild Kjerkol Ap) får på sin vakt.

Dette er noen av de viktigste hindringene.

Kamp mellom yrkesgrupper

I mange år har trenden gått mot stadig mer utdanning og kompetanse, og også helsevesenet har sin variant av «mastersyke».

Nå mener ekspertene vi må slutte å bruke overkvalifisert helsepersonell, og skyve mer ansvar og oppgaver nedover.

En gruppe som særlig løftes fram, er helsefagarbeidere, som er en videregående utdanning.

Vi hadde neppe hatt like stor sykepleiemangel dersom helsefagsarbeidere gjorde flere av deres oppgaver.

Heller ikke legemangelen hadde vært like prekær om sykepleiere, jordmødre og andre helsearbeidere gjorde oppgaver kun leger kan gjøre.

Når det ikke har skjedd i mer enn begrenset grad, skyldes det noe som gjerne kalles profesjonskamp.

De fleste yrkesgrupper vil nærmest på autopilot mene de er best egnet til å utføre en oppgave.

Det handler selvsagt om yrkesstolthet, men hensyn som lønn, avtaleverk og eksklusivitet er neppe helt uvesentlig.

Det ser vi også på de foreløpige reaksjonene på kommisjonen.

Fagforbundet, som organiserer helsefagarbeidere som kan få mer status og oppgaver, er svært positive.

Både Sykepleierforbundet og Legeforeningen har framstått mer avmålte.

Kamp om (fri)tida

En annen hard nøtt er hvordan man skal få helsearbeidere til å jobbe mer kveld og helg. Mens de fleste ønsker normale arbeidsdager, er helsevesenet døgnåpent.

Selv om mange jobber turnus, er det på langt nær nok til å fylle behovene. Dette er en årsak til de mange små stillingsbrøkene som florerer på sykehjem og sykehus.

Arbeidsgiverne har lenge ønsket seg strammere turnuser, men fagforeningene har motsatt seg dette. Det er selvsagt også et spørsmål om lønn.

Her foreslås det blant annet at flere som i dag jobber vanlige dagstillinger, må bidra mer inn i turnus på andre avdelinger.

Vi ser også at det eksperimenteres med andre måter å organisere arbeidsdagen på, for eksempel nordsjøturnus (at man jobber i lengre perioder med påfølgende fri).

Kamp om lokalisering

Norge skiller seg ut på ett viktig område. Vi har mange sykehus, og det er relativt få pasienter som sogner til hvert sykehus.

Likevel har mange lang vei til sykehuset. Ett blikk på norgeskartet forklarer hvorfor.

Forenklet sagt krever det like stor grunnbemanning å holde et akuttmottak eller en fødestue i gang, uavhengig av om det gjelder 10 eller 100 pasienter. Derfor kommer diskusjoner om struktur til å fortsette.

Behovet blir forsterket av at helsevesenet blir stadig mer spesialisert, og vil kreve mer spisskompetanse. Også helsepersonell trenger øvelse for å bli mester.

Alt det peker mot å sentralisere flere av de høykompetente tjenestene til færre sykehus.

Samtidig vil flere eldre trenge hyppig helsehjelp. Da er det en fordel å ha helsetjenestene nær der folk bor.

I dag er det lite mellom et sykehus og et sykehjem. Derfor vil det anbefales at det blir flere «super-sykehjem», med flere sykehustjenester. Og færre sykehus.

Men hvem vil frivillig gi slipp på lokalsykehuset sitt?

Det er ingenting som vekker så mye følelser som flytting og nedlegging av sykehus.

Kamp mellom stat og kommune

I dag er det staten som har ansvar for sykehusene, mens kommunene har ansvar for blant annet eldreomsorg, legetjenester og helsestasjoner.

Tennene er det eneste du må til fylkeskommunen for å få fikset.

Det hadde kanskje vært enkelt dersom det gikk en glassklar linje mellom disse nivåene. Men i praksis er det mange pasienter som flyter imellom.

Som er for friske til å være på sykehus, men for syke til å klare seg med hjemmebasert omsorg eller på sykehjem.

Det blir ikke enklere av at nåløyet er blitt trangere for å bli innlagt på sykehus. Mye skjedde da man i stor utstrekning erstattet innleggelser med dagbehandling (i poliklinikk).

Særlig mange eldre og skrøpelige pasienter har opplevd å bli en slags kasteballer mellom sykehus og kommunehelsetjeneste.

Det er verken god omsorg, helsefremmende eller fornuftig bruk av ressurser.

Men siden pengene kommer fra ulik pengesekk og det er forskjellige politikere som bestemmer, er det lettere sagt enn gjort å løse dette.

Det er kostbart, åpner for svarteperspill og skaper gråsoner.

Her spriker meningene, men kommisjonen vil utrede å samle alle helsetjenestene på ett nivå.

Den utskjelte, men så langt uerstattelige helseforetaksmodellen vil garantert bli debattert.

Andre vil mene at staten bør få mer ansvar for eldreomsorgen. Men et slikt forslag vil garantert møte motstand fra dem som er opptatt av lokaldemokrati.

Kamp mellom politikere

Politikerne må slutte å overby hverandre, er den klare beskjeden fra kommisjonen. Og de har et poeng.

Helsepolitikk er på mange måter blitt opposisjonens arena.

Vi ser at alle partier som sitter i regjering og faktisk har ansvaret har en tendens til å tape troverdighet på eldreomsorg.

Det er lettere å peke på det som er galt enn på løsningene. Og det er nok elendighet å ta av.

Selv om vi i mange år har visst at eldrebølgen kommer, er (for) lite gjort for å møte den.

Svaret har som regel vært mer penger og bedre ordninger, ikke andre måter å gjøre ting på.

Denne uka kom eksempelvis SV med forslag om bemanningsnorm i eldreomsorgen.

Når kommisjonen i likhet med helseledere sier at svaret ikke kan være mer penger, er det uvant kost for politikerne.

Hvordan vil de møte en debatt som faktisk handler om å prioritere?

Kamp mot våre forventninger

Til sist handler dette også om våre forventninger. For i mange år har vi fått stadig bedre helsetjenester og behandling, uten at vi nødvendigvis har følt oss friskere eller mer fornøyd.

Nå er de nye signalene at helsevesenet må prioritere hardere, si mer nei og si at dette er godt nok. Alt kan ikke være i verdensklasse.

Men vil det være godt nok for oss?

Og hvem skal egentlig prioritere hva som er unødvendig og hva som er overbehandling? Det ser flott og fornuftig ut på papiret, men så vanskelig i praksis.

Det er ikke bare politikere og helsepersonell som vil bli satt på prøve. Det vil vi alle bli.