Det koster å fortelle om egen lidelse. Det koster enda mer å gjøre det gang på gang. Det har medlemmene i organisasjonen som vant årets fredspris gjort. De har vært tidsvitner fra den gangen, den eneste gangen, atomvåpen ble brukt i krig.
Nihon Hidankyo er en grasrotbevegelse av overlevende etter atombombenedslagene i Hiroshima og Nagasaki.
Konsekvensene er den dag i dag vanskelig å fatte, men det alene er ikke noen garanti for at en hendelse huskes. For statsmaktene kan ønsket om å glemme og gå videre være sterkt. De som er involvert vil ikke holdes til ansvar. Også for oss vanlige mennesker kan det være komfortabelt å ikke huske, og ikke bry oss.
Derfor er tidsvitner så viktige, derfor spiller de en rolle. De river oss alle ut av glemselens søvn og dagliglivets plikter. De sender en beskjed til statslederne om konsekvensene av deres handlinger.
Derfor går årets pris også rett inn i vår tids konflikter.
Oftere og oftere gjentas trusselen om bruk av atomvåpen fra Vladimir Putin og Russland. Noen ganger fordekt, andre ganger mer direkte, men målet er det samme: Skremme Ukraina og Ukrainas allierte om at motstand mot den russiske aggresjonskrig er fånyttes og kan lede til enda verre konsekvenser.
Truslene så langt har ikke virket. Vesten støtter fortsatt Ukraina. Ukraina står fortsatt imot den russiske invasjon. Men det har lagt en demper på hvor langt Ukraina får gå med våpenstøtten de mottar, og det skaper frykt som igjen kan undergrave motstandskraften i våre samfunn.
Hver gang trusselen ytres, blir terskelen ørlite grann lavere for bruk. Sies det mange nok ganger, kan det også slå tilbake på Putin, selv om han ikke setter handling bak ordene.
Atomvåpen er også en underliggende driver i den andre av vår tids store krigssoner, Midtøsten. Israel har atomvåpen. Iran har forsøkt å skaffe seg teknologi til å utvikle den, Det spekuleres på om Irans atomanlegg kan være et mål for et ventet israelsk gjengjeldelsesangrep på Iran. Et mulig atomvåpenkappløp i Midtøsten ligger hele tiden rett under overflaten.
Fra et japansk ståsted, holder også verden på å endres. Kinas vekst har satt i gang et våpenkappløp i Øst-Asia der Kina moderniserer sine atomvåpen, mens USA har blant annet svart med AUKUS-alliansen som forener USA, Storbritannia og Australia for å ha flere atomdrevne ubåter i Stillehavet.
Nord-Korea tester nye raketter, har atomvåpen på lager og har en eneveldig og uforutsigbar leder på toppen.
Årets nobelpris skriver seg inn i lang tradisjon. Japans daværende statsminister Eisaku Sato fikk prisen i 1974 for at Japan signerte avtalen om ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen (NPT). ICAN som kjemper mot bruk av atomvåpen fikk prisen i 2017.
Det er ikke noen kontroversiell pris. Komiteen gikk ikke direkte inn i Midtøsten-krigen, som fort kunne skapt overskrifter. Men den blir også med det noe mindre umiddelbar aktuell. Dagens pris viser at komiteen jobber langs lange tidshorisonter. Muligheten for å gi en pris til som går mer direkte inn konfliktene i Midtøsten vil være mulig også neste år, eller neste år der igjen for den saks skyld.
I år brukte komiteen stemmen sin på den globale scenen til å advare mot atomkrig. Det er nesten 80 år siden våpnene ble brukt. Det er lenge siden, men vitnesbyrdene fra Japan bør være mer enn nok til å få det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste av oss.
