Olav Brostrup Müller er fast spaltist i Ytring på radio og nett.
De siste ukene har Sverige blitt hjemsøkt av en rekke bilbranner. I forstedene velter den svarte røyken opp hver kveld, på en måte som minner om tilstandene i Frankrike i 2005. Tilbake sitter et helt samfunn og spør seg hva det er som skjer, og hva i alle dager alle disse brannene er et uttrykk for.
Hvordan skal man tolke noe slikt? Det er jo helt åpenbart at ingen oppegående mennesker setter fyr på en bil uten at de er helt nødt. For ungdommene det her er snakk om, må det jo handle om at de forgjeves har forsøkt alle andre kommunikasjonskanaler, men ikke har blitt hørt av storsamfunnet.
Slik lyder i hvert fall forklaringen i de delene av det sosialdemokratiske Skandinavia, der troen på menneskets grunnleggende edelhet fortsatt er urokkelig.
Men også utenfor Skandinavia finnes det folk som gjør forbløffende ting. I USA, for eksempel, er titalls millioner av mennesker nå villige til å gi sin stemme til Donald Trump, en mann som har kommet med rasistiske uttalelser, fremmet tvilsomme konspirasjonsteorier og blottet svært manglende kunnskaper om hvordan både verden og politikken fungerer. Det finnes flyteelementer i norske småbåthavner som er mer egnet for presidentjobben i USA enn Donald Trump. Likevel vil amerikanerne altså stemme på ham. Hva kommer det av?
Kanskje er en stemme til Trump et fortvilt rop fra en middelklasse som føler seg forrådt av sine ledere, og nå er kastet til globaliseringens ulver? Å velge en så tvilsom kandidat som Trump, må jo være en eller annen slags protest, et eller annet slags rop om hjelp, eller hva?
I alle disse forklaringsmodellene er mennesker sett på som grunnleggende rasjonelle vesener, som handler som de gjør av ren nødvendighet, eller som ledd i et veloverveid budskap til omgivelsene sine.
Hvorfor kastet studentene brostein mot politiet i Paris i 1968? Jo, fordi de hadde et program, så klart. De sto jo midt i etterkrigstidens største generasjonskonflikt.
Det var altså ikke, slik en av de deltagende demonstrantene fra 1968 selv fortalte meg en gang, at de gjorde det fordi det var jævlig gøy.
Den sosiologiske økonomi-podkasten Freakonomics Radio viet i fjor høst en hel episode til temaet kjedsomhet. I programmet påpekte forskere at grunnen til at vi mennesker er i stand til å kjede oss, er at vi er evolusjonsmessig programmert til å føle motvilje mot situasjoner som ikke lærer oss noe vi kan bruke til noe fornuftig. En ungdomsskoleelev som kjeder seg i tysktimen blir sånn sett et uttrykk for et menneske som har et sunt, økonomisk forhold til sine egne krefter og hva det er verdt å bruke dem på.
Biologiprofessor Dag O. Hessen påpeker at dyr mangler vår evne til forventning om det som skal komme. Et dyr som ikke har noe på agendaen går ganske enkelt i hvilemodus uten å la seg stresse av det – tvert imot. Mennesket er annerledes skrudd sammen. Vi kjeder oss lett. Og kjedsomhet motiverer til handling. Kort sagt: Uten kjedsomhet hadde vi aldri forlatt savannen i Afrika.
Og da er vi tilbake til forstedene i Sverige igjen.
Hvorfor tenner ungdom på biler? Sannsynligvis fordi det er morsommere enn å la være.
Hvorfor stemmer folk på Trump? Fordi alternativet kjeder dem. Hvorfor melder britene seg ut av EU? Hvorfor verver Fredrikstad-gutter seg til IS? Fordi de vil at noe skal skje. Noe nytt. Hva som helst, egentlig.
Ingen av disse forklaringene er fullgode. Men de er langt mer oversette enn de vi pleier å ty til.
Trolig er det faktisk slik at kjedsomhet, mer enn noe annet, styrer verden.
Problemet er bare at når vi skal forsøke å diskutere endringene rundt oss, er den forklaringen alt for kjedelig.
Hør Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.
