Hopp til innhold
Kommentar

Fotballens gule ketsjup

Den nye nasjonsligaen i fotball er like salgbar som Iduns gule ketsjup.

Iduns gule ketchup

Iduns gule ketchup ble lansert som en ny sensasjon, men ble en fiasko fordi folk ikke ville ha den. Nasjonsligaen i fotball ser ut til å gå samme veien, mener Jan P. Saltvedt.

Foto: Knut Erik Knudsen / VG

Jan P. Saltvedt er spaltist i radioprogrammet Ytring.

I 2003 lanserte Idun gul ketsjup i Norge. Kanskje ikke så mange som husker dét i dag. Den ble sagt å være verdens aller første av sitt slag, laget av gule tomater skulle den gi en ketsjup med mer sødme og mindre syrlighet – og mer gul farge på pølsene. Spørsmålet man ikke stilte var om verden var klar for denne bejublede nyvinning.

15 år senere, i september 2018, lanserer det europeiske fotballforbundet UEFA, sin nyvinning Nations League, eller nasjonsligaen som den heter på norsk. Den skal gi oss flere spennende landskamper – og i tillegg gi oss nordmenn en etterlengtet mulighet å nå til Europas egentlige prestisjeturnering, europamesterskapet.

I lett overført betydning en turnering som skal tilføre landslagsfotballen mer sødme og mindre syrlighet. Hvis Europa er klar for den.

For uinnvidde er dette rablende uforståelig.

Den umiddelbare mottagelsen antyder at dette er tilfelle. Mindre fotballnasjoner som Luxembourg har endelig fått oppleve lykken ved å lede en gruppe i en ordentlig turnering. De store har fylt tribunene på Stade de France i Paris og Wembley i London, men det kommer ikke til å fortsette.

Interessen for kampene som skal være nye gulrøtter for de store nasjonene og generere mer penger til det europeiske fotballforbundet, UEFA, vil falme allerede etter neste runde av turneringen. Da vil mange av gruppene i praksis allerede være avgjort.

Høytidsdagene som forsvant

Det er grovt sett to sportslige ting som interesserer fotballens stjerner. Det er klubbfotballen, som er deres hverdag og arbeidsplass, og det er landslagsfotballen, som på et vis er høytidsdagene.

En del av disse høytidsdagene, nemlig privatlandskampene, har blitt til noe som minner om det skjærtorsdag og andre pinsedag er i vår moderne verden. Noe vi setter pris på er der, uten at vi helt skjønner hvorfor.

Privatlandskamper, eller vennskapskamper, som de også blir kalt, er som regel ganske uinteressante rent sportslig og derfor også økonomisk.

Nasjonsligaen skal derfor gjøre to viktige ting: Ingen landskamper skal lenger være betydningsløse.

I tillegg skal det åpnes en bakvei til den turneringen som virkelig teller i Europa, nemlig europamesterskapet.

Dette gir helt andre muligheter for de små nasjonene, som ellers sjelden eller aldri kvalifiserer seg for slike.

Norge er definitivt en av disse nasjonene.

Dette er nasjonsligaen – tror vi

For uinnvidde er nasjonsligaen satt sammen slik at landene er delt inn i fire nivåer ut fra kvalitet. På hvert nivå er landene delt inn i fire grupper. Norge er på nivå C, det nest dårligste. Derfor møter vi i høst Kypros, Bulgaria og Slovenia.

Alle spiller mot alle to ganger, og etter seks kamper har vi en gruppevinner. Så langt virker nasjonsligaen som et veldig enkelt konsept.

Det er den ikke.

For denne nyskapningen er langt fra å slutte høsten 2018. Men før vi går videre langs forvirringens vei, må vi minne om hva vi nå går glipp av.

For de innvidde er det bare merkelig.

Norge er en av nasjonene som har hatt stor glede av disse betydningsløse kampene. Det har gitt en mulighet til å få møte storheter som England, Frankrike, Argentina og Nederland. Det har også resultert i andre kamper som vi nordmenn har satt stor pris på.

Best av alle kan dette illustreres med kampene mot Sverige. Ingenting engasjerer oss mer enn å møte Sverige. De 17 siste gangene vi har møtt våre naboer har det vært i privatlandskamper. Når det kan skje igjen, er nå helt uvisst.

Norske høydepunkter

Også tidenes norske landslagstrener, Egil Olsen, har spesielle minner fra privatlandskamper. Det som kanskje regnes som Norges beste kamp i glansperioden på 90-tallet, er seieren over Brasil på Ullevaal med 4–2 i 1997. Den som briljerte mest blant verdensstjernene var Erik Mykland. Mykland var en liten mann for de store anledninger, som i dette tilfellet betydde privatlandskamper.

Slike opplevelser kan Norge nå se langt etter. De store nasjonene er på andre nivåer enn oss, og møter bare hverandre i den nye turneringen. Slik får TV-seerne rundt i Europa toppkamper i hver runde, og pengene renner inn for det europeiske fotballforbundet, UEFA.

Privatlandskamper er som regel ganske uinteressante rent sportslig og derfor også økonomisk.

I det foreløpig siste EM-året, 2016, hadde UEFA inntekter på rundt 40 milliarder kroner. UEFA er på papiret en ideell organisasjon som skal fordele sine inntekter blant medlemsland og klubber. Likevel har organisasjonen en kontantreserve på rundt 5 milliarder kroner. Nasjonsligaen skal bidra til å øke disse tallene ytterligere.

19 måneder i spenning

For Norge startet turneringen med seier, men også det laveste tilskuertallet i en turneringskamp siden 1987. Ingen i fotballverdenen vil sammenlignes med 1987.

6500 mennesker kom for å se Norge slå Kypros. Hvor mange som dukker opp når Slovenia og Bulgaria kommer til Ullevaal i kalde oktober, kan man bare spekulere i. Nå skal billettprisene ned som lokkemiddel, men det kommer neppe til å ha noen som helst betydning.

Interessen for nasjonsligaen vil først dukke opp igjen hvis vi fortsatt er med når turneringen endelig avgjøres i mars 2020. Ja, dere leser riktig.

I en verden hvor all interesse skal fanges på sekunder, trenger man timer for i det hele tatt å forklare konseptet.

For når gruppespillet er ferdig i 2018, skal gruppevinnerne møtes igjen i kamp om en plass i det virkelige EM. Hvem man skal møte, vet man ikke. For først skal den ordinære kvalifiseringen spilles i ti runder gjennom 2019.

Deretter skal lagene som dels er gruppevinnere i den nye nasjonsligaen fra 2018, og i tillegg ikke har kvalifisert seg gjennom 2019, hentes tilbake til et sluttspill i mars 2020 om de fire gjenværende plasser i EM 2020.

Ubegripelig

For uinnvidde, er dette rablende uforståelig for lengst. For de innvidde er det bare merkelig. Men begge kategorier må forholde seg til ett ubestridelig faktum:

Det som skal redde landslagsfotballen i Europa, er en turnering hvor man skal ta halvannet års pause midtveis for å vente på en annen turnering, før man møter noen lag som da heller ikke har lyktes i den turneringen som teller litt mer, for så endelig igjen å kjempe om heder og noenlunde ære.

I en verden hvor all interesse skal fanges på sekunder, trenger man det som nærmer seg timer for i det hele tatt å forklare konseptet. Og 18 kamper gjennom 19 lange måneder for å komme seg helt frem til det forjettede målet.

Ett år etter lanseringen, sommeren 2004, var det slutt for Iduns gule ketsjup. Vi nordmenn klarte oss fint med den røde vi var vant til.

31. mars 2020 er dette tiårets store nyskapning, nasjonsligaen, endelig ved veis ende. De nitten månedene frem til det skal vi bruke til å kjenne på sødmen- og det mulige savnet av syrlighet.

(PS: EM i 2020 spilles i nytt format i hele 12 byer i 12 land fra 12. juni til 12. juli for å markere 60. årsjubileet til turneringen)

HØR: Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.