Hopp til innhold

Overgrepet

Med hvilken rett lar vi et barns tragiske liv bli underholdning?

Arne O. Holm

Minutt-for-minutt dekningen av handlingen i en rettssal begynte med tunge, høyprofilerte saker. Nå brukes metoden også når barn står i retten. Da er det på tide å minne om pressens egen vær-varsom-plakat, mener Arne O. Holm.

Handlingen jeg hadde valgt å gjøre skulle være så drastisk at ikke barnevernet kunne ha meg.

Ei 16 år gammel jente står tiltalt for drap i en rettssak på Sørlandet. Jeg kan ikke høre stemmen hennes, men jeg får med meg hvert ord hun sier gjennom lokalavisens minutiøse rettsreferat.

Fortvilelsen, redselen, den eventuelle angeren. Alle nyanser blir borte når journalisten bare minutter etter at ordene har falt, serverer dem for sine lesere. Aktor, vitner, forsvarsadvokater. Alle blir de gjenstand for en ordrett gjengivelse.

Også den tiltalte, som er 16 år og aleine.

Klaustrofobien

For om jeg ikke får vite vet hva hun tenker og føler når stemmen hennes erstattes av journalistens stenografi, så kjenner jeg på min egen klaustrofobi mens ordene triller over pc-skjermen. Ingen 16-åring står tiltalt for drap i en norsk rettssal uten å føle seg alene og naken.

Og redd.

Det journalistiske grepet som ga oss minutt-for-minutt dekning av handlingen i en rettssal begynte med tunge, høyprofilerte saker. Det var en velegnet metode når Anders Behring Breivik møtte i retten. Det ga oss innsikt i en terrorists tenkemåte, og var trygt begrunnet i hensynet til rettssikkerheten.

Nå brukes metoden også når barn står i retten, enten som tiltalte eller som offer.

Der vi tidligere fikk redigerte versjoner av forløpet i en rettssal, noe som ga journalisten tid til å tenke seg om før hun skrev, får vi nå hele seansen servert med bare minutters forsinkelse. På den ene siden aktor, som kjenner pressen og jussen, og har lang trening i å formulere sine spørsmål og sin retorikk.

På den andre siden et barn som har levd et langt liv i barnevernet, med et helt annet «treningsgrunnlag» enn en aktor. Barnet er hensatt til en offentlig opptreden på motstanderens hjemmebane.

Der vi tidligere fikk redigerte versjoner av forløpet, får vi nå hele seansen servert.

Livet brettes ut

For et barn er møtet med en rettsal en ny og skremmende opplevelse. Det er en arena de på ingen måte behersker, men hvor den fragmenterte detaljrikdommen i deres liv, like fult brettes ut på avisenes nettsider.

For kort tid siden møtte tre svært unge offer for en mors påståtte overgrep i en rettssal i Nordland. Gjennom sin livedekning viderebragte lokalavisen de mest brutale og såre episoder i deres liv.

Mamma har hatt mye kontroll over oss. Derfor vil vi ikke at hun skal være her nå, for jeg er redd for at hun skal få kontroll over meg igjen.

Slik begrunnet et av de tre barna, ifølge referatet, hvorfor hun ville at moren skulle forlate rettssalen under hennes og søsknenes forklaring.

Vi, avisleserne, fikk være til stede i fullt mon.

De som orket å lese fikk med seg detaljer barna knapt kan ha fortalt til noen andre. Nå hadde de i stedet nettets grenseløse publikum som tilhørere, uten at noen av dem kan ha vært i stand til å bedømme effekten av at deres brutale liv ble brettet ut – minutt for minutt.

Barnet er hensatt til en offentlig opptreden på motstanderens hjemmebane.

Verdiløs journalistikk

Jeg sliter med å forstå verdien av denne journalistikken. Jeg sliter med å forstå hvor den presseetiske vurderingen tar veien, når barn blir gjenstand for en journalistisk intimitet som kan være vanskelig selv for en garvet forbryter.

Jeg sliter også fordi pressens egen «vær-varsom-plakat» er spekket med advarsler mot å skade barn gjennom vår journalistikk.

De advarslene burde også gjelde for allerede skadeskutte barn.

I spørsmålet om identifikasjon skal pressen vise «særlig varsomhet», heter det, «i saker som gjelder unge lovovertredere». Alle som bor i en småby vet at identifikasjon ikke krever et navn.

Pressen skal sågar, heter det videre, «ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet». I Nordland skulle ofrene ut i sitt eget miljø i samme øyeblikk som pressen hadde avlevert sin rapport om deres liv. Også i Kristiansand sitter det ei jente, som uansett dom eller frifinnelse, skal ut i samfunnet igjen.

Hvor er presseetikken?

Rettsreferatene er proppet med selvmordsforsøk og selvmordstanker hos barnevernsbarn, mens pressens eget regelverk ber oss «unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov». Og, legger dette selvpålagte regelverket til, vi skal unngå «beskrivelse av metode og andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordhandlinger».

Jeg sliter med å forstå verdien av denne journalistikken.

Journalistene går inn i hodene til barn som møter i retten. De beskriver anger eller mangel på anger. Som om de i fullt alvor mener de er i stand til å tolke signalene fra et ungt menneske som har levd et liv ganske annerledes enn en journalists vellykkede hverdag.

Det finnes kanskje edle motiv bak slike rettsreferater, og pressen er i sin fulle rett til å være til stede i retten, også når barn begår eller blir utsatt for brutale handlinger. Men det er ikke sikkert at de sitatene journalistene løfter ut til sine lesere, når aktor eller forsvarsadvokater stiller sine spørsmål, er dekkende eller uttrykk for hva de faktisk prøver å si.

Stilt foran en dommers bord vil de fleste av oss slite med å gi krystallklare svar på våre liv.

Også en 16-åring med en alvorlig tiltale mot seg.

Følg NRK Debatt på Facebook