Så mange som 1 av 8 heterofile par strever med å få barn, skriver Tonje Frøystad Garvik og Lene Sleperud i sin gode kronikk. Jeg og samboeren min er ett av dem.
Nå er det litt over ett år siden jeg fikk den verste telefonen jeg noen gang har fått: «Vi klarer ikke å finne noen sædceller i sædprøven din».
Etter et halvt år med utredning av fertiliteten min – ved private klinikker, ettersom det offentlige bare har begrenset utredning for mannlig infertilitet – gjør vi nå forsøk med donorsæd. Jeg kan bare ane hvordan prosessen oppleves for et lesbisk par, men for oss som et heterofilt par var det et sjokk.
Det var et hardt slag i ansiktet etter å ha forsøkt på naturlig vis i en lengre periode, og vi føler oss kastet ut i en helt annen verden. Fra å selv velge hvem vi skal få barn med, føler vi oss nå mistenkeliggjort.
Vi må fremvise politiattest og evalueres for å vise vår omsorgsevne, men aller verst er det å bli fratatt en grunnleggende rettighet: å velge hvem vi får barn med.
I sammenheng med endringen av bioteknologiloven, ble det i 2020 nemlig strammet hardt inn på praksisen med bruk av donor. Et rundskriv fra Helsedirektoratet har slått fast at foreldrene ikke får påvirke valg av donor. Det er legen som skal bestemme. Men enda verre: Legen kan ikke gi informasjon om hvilken av de anonyme donorene som er valgt.
Ikke bare får vi altså utlevert donor av en lege som ikke kjenner oss, vi blir også bare nødt til å godta valget i uvisshet. Jeg og kjæresten har tullet med at å bli behandlet i Norge, er som å bli behandlet som en ku – du må bare intetanende godta det som blir sprutet inn i deg.
Dette gir oss som foreldre en følelse av utrygghet og maktesløshet rundt det som skal være et magisk øyeblikk: det å starte familie. For meg og kjæresten min føles det som et overgrep.
Etter norsk praksis blir legen satt til å designe våre barn på bakgrunn av hårfarge, øyefarge, høyde, vekt og etnisitet. Ironisk nok ville ikke mine søsken blitt valgt som donor – for vi har forskjellig hår- og øyefarge.
Men hvorfor er det så viktig for oss å kunne velge, bidrar vi ikke til sorteringssamfunnet?
Genene som kommer fra donor, er først og fremst viktige for barnet vårt. Og gener er bare en liten bit av den personen barnet vårt skal bli.
Men ingen kan klandre oss kommende foreldre for at vi ønsker å gjøre det beste ut av en situasjon som er vanskelig nok i utgangspunktet.
For meg som skal bli far, er donoren den viktigste stand-in jeg noensinne vil ha. Da er det godt å vite at donoren har flere like trekk i utseendet, at han har tatt høyere utdanning, har lignende personlighetstrekk, og at han svarer på spørsmål litt som jeg ville gjort.
Dette er ikke nødvendigvis egenskaper barnet vårt vil arve, men det er informasjon som gir oss som foreldre trygghet i et valg som vil endre livet vårt. Og ikke minst; da får jeg påvirke også det genetiske ved barnet vårt, selv om jeg ikke kan gi det akkurat mine gener. Jeg føler meg mer delaktig som far.
Både jeg og kjæresten min har «sortert» mennesker rundt oss i et tiår, og funnet ut at vi elsker hverandre og vil ha barn sammen. Men det er først nå når vi må involvere en donor vi nesten ikke vet noe om, at vi beskyldes for å «sortere» gener. Det er et paradoks.
Det som spesielt plager oss med denne innstrammingen, er at den ikke har blitt debattert, siden det ikke er en endring av loven, bare en fortolkning av den. I vår situasjon er det vanskelig å stå frem av hensyn til våre fremtidige barn. Derfor er det også vanskelig å starte en debatt.
Vi har valgt å bli behandlet utenfor Norge, for å få lov til å velge donor selv. Men ikke tro at vi har all verdens gener for våre føtter når vi velger.
Vi har fortsatt bare rundt 10–15 donorprofiler å velge mellom med noenlunde match, hvis vi går gjennom verdens 2–3 største sædbanker. Og vi har et godt utvalg, ettersom vi leter etter nordiske trekk i danske sædbanker. Likevel mener vi at vi har funnet en som matcher meg bra, og det føles betryggende og motiverende.
Jeg og kjæresten min har brukt det siste knappe halvåret på månedlige reiser til Danmark for behandling – midt i omikron og innreiserestriksjoner begge veier. Å kunne velge donor gjør at jeg kan glede meg på en annen måte, fordi jeg føler mer trygghet for den familien vi skaper.
Vi bor i en av Norges største byer, hvor det finnes både offentlige og private fertilitetstilbud. Hvis vi hadde oppdaget situasjonen vår i 2019 eller tidlig 2020, kunne vi blitt behandlet i Norge uten problemer. Tenk så deilig – da kunne vi inseminert i lunsjpausen fra jobb i stedet for fire flyreiser, 24 timers fri fra jobb og gjentatte koronatester hver gang.
Det er flere egenskaper ved meg som jeg gjerne skulle gitt videre til barnet mitt. Jeg kan kanskje ikke videreføre mine egne gener til neste generasjon, men nå får jeg i hvert fall påvirke hvilke gener som skal representere meg. Det kjennes godt, og det unner jeg alle andre norske menn som drømmer om å bli far med hjelp av gener fra en fremmed.
For når alt kommer til alt – hvis all behandling fokuserer på kjæresten min og legen velger en annen mann sine gener, hvor blir det av meg i vår kommende familie?
NRK kjenner identiteten til kronikkforfatteren.
Les også:
