For et år siden bestemte jeg meg. Jeg ville ha barn.
Beslutningen kom etter flere års avveininger, en fruktbarhetstest og den biologiske klokka som til slutt ga meg et kraftig push: Hvis jeg ville ha barn, måtte jeg sette i gang snarest.
Jeg var singel. Snart landet jeg på det som for meg var den ultimate løsningen: Å få barn med et homofilt par jeg elsker og respekterer høyt.
Vi deler alle tre et sterkt barneønske og har samme verdier, interesser og tanker om oppdragelse. Vi skal oppdra barnet sammen, og det er viktig for oss at barnet får en trygg tilknytning til oss alle tre fra dag én.
Sammen med en jurist diskuterte vi alle mulige framtidige scenarioer og problemer som kunne oppstå, og utarbeidet en kontrakt imellom oss.
Jeg leste om klesdesigner Leila Hafzi, som også valgte å få barn med et homofilt par, og kjente meg godt igjen i hennes betraktninger. Ap-politiker Anette Trettebergstuen fikk også barn med en venn. Uten godkjentstempel fra myndighetene vel å merke.
Det skulle jeg selv snart få oppdage.
Jeg gledet meg til å sette i gang og prøve. Og jeg gledet meg til å fortelle verden om valget jeg hadde tatt. Det var før jeg møtte norsk lov.
Etter revideringen av bioteknologiloven i fjor, ble det gjort flere endringer. Blant annet fikk single kvinner endelig lov til å få fertilitetshjelp i Norge.
Det var et framskritt etter at utallige norske kvinner i årevis har valfartet til Danmark, Russland, Hellas, USA og mange andre land hvor dette har vært lov i årevis.
Der har de svidd av hundretusener av kroner for å oppfylle sitt barneønske – penger de gjerne heller skulle hatt i bakhånd når barnet kom. Med en mer liberal lovgivning skulle vi single nordkvinner altså endelig få lov til å få barn i Norge.
Men mitt møte med loven viste seg å bli en stor nedtur. I Norge får nemlig ikke kvinnen selv lov til å velge donor ved assistert befruktning. Det skal legen på fertilitetsklinikken gjøre.
Og valget skal legen gjøre ut ifra ytre karakteristikker som høyde, vekt, hud- og øyenfarge.
I loven står det interessant nok ingen steder at kvinnen skal utelates fra å ta valget sammen med behandlende lege. Denne presiseringen – at det er legen alene som skal bestemme og at kvinnen aldri skal få vite hvilken donorprofil legen velger – kommer fram i et rundskriv fra Helsedirektoratet etter at loven ble vedtatt. Det tydeliggjør hvordan loven skal tolkes og praktiseres.
Under mitt første møte med en norsk fertilitetsklinikk, ante jeg ingenting om dette. Da jeg sa at jeg ønsket barn med en venn som kunne være der som pappa, var responsen fra legen: «Det synes jeg er en veldig god idé. Men da må du til Danmark. Vi har ikke lov til å gjøre det her.»
Jeg vil ikke ha en fremmed og fraværende donor til mitt barn. Jeg vil gi barnet mitt en far som er aktivt til stede gjennom hele oppveksten. Mitt barn vil få to fantastiske pappaer. Hva er galt med det?
Som framtidig mor ønsker jeg mer enn overfladiske opplysninger som øyenfarge og høyde til mennesket som – like mye som jeg – er opphav til barnet jeg skal bære fram.
Hvorfor skal jeg måtte bli alenemor med en ukjent donor for å holde meg på riktig side av loven? Hvorfor får jeg ikke lov til å få barn med en god venn eller et homofilt par med et sterkt ønske om å bli fedre?
Og hva med andre menn der ute som ønsker å bli fedre, men blir stoppet av dette lovverket? Teller ikke deres farsønsker?
Jeg sliter med å forstå logikken: Skulle jeg som singel fått barn på lovlig vis med hjelp fra en norsk fertilitetsklinikk, er mitt eneste alternativ å bli alenemor. Men siden jeg vil ha en tilstedeværende pappa til barnet mitt, må jeg til Danmark.
Det betyr også at jeg, i motsetning til mine single medsøstre som får barn med en donor fertilitetslegen har valgt, heller ikke får refundert titusenvis av kroner i medisinutgifter fra Helfo.
Jeg har dyp respekt for aleneforeldre. Jeg vil bare ikke være det selv.
I Danmark krever ikke myndighetene at jeg enten må bli alenemor eller være i et seksuelt forhold med barnefaren. Det holder at vi er reflekterte, samarbeidende voksne som vil oppdra et barn sammen.
Skulle vi gjøre prøverørsforsøkene her hjemme, måtte vi lyve på oss rollene som to troskyldige, samleiende samboere.
Det gjorde vi til slutt.
Etter flere krevende reiser til Danmark under pandemien, der jeg i tillegg til koronarisikoen mistet halve månedslønnen for hver tur, bestemte vi oss for å lyve.
Jeg endret adresse i Folkeregisteret. Deretter dro jeg og biologisk far til en norsk privat klinikk under dekke av å være «i et ekteskapslignende forhold». Dette måtte vi signere på i et eget dokument.
På klinikken gjorde jeg og biologisk far vårt beste for å framstå som «ekteskapelige», og biologisk far forsøkte å framstå som streit. Vi overbeviste personalet, men selve prøverørsforsøket lyktes ikke.
Straks gruet jeg meg til en ny runde med hormonsprøyter og løgn.
Jeg klarer ikke å akseptere at det skal være slik. Nå må norske politikere få hodet opp av sanden og komme på banen.
Hvor står dere i dette landskapet, og hva vil dere gjøre for å endre loven?
NRK kjenner identiteten til kronikkforfatteren. Hun kan trenge flere fertilitetsbehandlinger, og ønsker derfor å være anonym.
