Kronikk

En stille sorg for menn

I mange år var jeg en ufrivillig barnløs mann. Knapt noen spurte hvordan jeg hadde det.

Kristian Ophaug

Ingen skal føle seg alene i den belastende og altoppslukende tilstanden ufrivillig barnløshet er, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Privat

Én av tre norske menn er barnløse ved fylte 40 år. Andelen er doblet på en generasjon. Kun en liten del er frivillige barnløse, mellom fem og ti prosent. Men hvor ofte har du spurt en mann om hvordan det er å være ufrivillig barnløs?

Det er like belastende å ikke kunne få barn for menn som for kvinner. Likevel får ikke menn som opplever det den støtten de trenger.

Tidligere var ufrivillig barnløshet et tabu ingen snakket om. De siste årene har det heldigvis blitt større åpenhet om det som for mange er en så stor belastning at det kan bli helt altoverskyggende.

Det er som om de mister stemmen når de opplever ufrivillig barnløshet.

Nesten daglig kommer det nye blogger og instagramkontoer som bringer temaet fram i lyset. Men nesten uten unntak både styres og «likes» de av kvinner.

Vi trenger mer kunnskap om hvordan det oppleves for menn å være ufrivillig barnløse, hvordan det påvirker hverdag og livskvalitet, men det er forsket lite på området. Det blir for enkelt å hevde at menn er enklere skrudd sammen, og ikke tenker så mye på dette som kvinner. At menn av den grunn ikke trenger så mye støtte.

Som mangeårig barnløs mann vet jeg at det er feil. Å være barnløs mann er en stille sorg. Knapt noen spør hvordan du har det.

Min historie

Sekundene vi ventet i telefonkø på positivt eller negativt svar på blodprøven fra klinikken husker jeg som verdens lengste. Det hele var ofte over på ti sekunder og jeg husker at det kjentes som om tankene og følelsene ramlet fra hodet og ned i magen.

«Nei dessverre, testen er negativ. Dere kan ta kontakt igjen ved neste menstruasjonssyklus for en ny runde». Så var samtalen over.

Det er like belastende for menn som for kvinner.

Der og da savnet jeg at noen stilte meg et enkelt spørsmål om hvordan det jeg hadde det. En som spurte hvordan enda en negativ test opplevdes. Som jeg kunne fortelle at det var vondt å se folk som trillet barnevogn, at jeg var lei av å høre på dem som klaget over at unger tar så mye tid.

Gjennom 7 år og 15 forsøk med assistert befruktning i Norge og Danmark gjorde jeg meg erfaringer om å være ufrivillig barnløs og mann i fertilitetsbehandling. Både min kone og jeg savnet emosjonell oppfølging i alle ledd av prosessen.

Mange forsøk ble gjennomført uten at jeg ble stilt ett eneste spørsmål. Min kone fikk noen. Men spørsmålene handlet bare om det medisinske og tekniske.

En stemme til mannen

Som parterapeut har jeg møtt flere menn som forteller at det er som om de mister stemmen når de opplever ufrivillig barnløshet. Det kjenner jeg meg igjen i. Vi opplever oss til overs, samtidig som vi kjenner på kravet om å prestere.

Hvis vi tør å stille spørsmål, blir det av praktisk karakter. Følelsene vi sitter med forsvinner i oss selv. Kanskje oppleves ikke dette som «ordentlige» problemer. Det er det det rent medisinske som er.

Det var vondt å se folk som trillet barnevogn.

Vi kan kjenne på et sinne over å være i denne slitsomme situasjonen. Det er tristhet og ensomhet. Og tanker om at man ikke duger som mann.

Derfor er det viktig å tilrettelegge for en opplevelse av et fellesskap for menn, som kan hjelpe dem til å bryte tausheten. Det er viktig at vi vet at vi ikke er alene.

Menn havner ofte litt på sidelinjen under en fertilitetsbehandling. De opplever at de har en birolle, at de ikke skal ta plass. De sender partneren sin først inn døren. Har de spørsmål, stilles de ikke på vegne av seg selv, men om kvinnens behandling, om bivirkninger eller det praktiske.

Menn trenger støtte og veiledning på egne vegne også.

Kristian Ophaug med sønn

Det er like belastende å ikke kunne få barn for menn som for kvinner, skriver kronikkforfatteren. Her med sønnen Vilhelm.

Foto: Privat

En taus og ensom kamp

Flere menn jeg har snakket med sier at de ikke deler følelsene sine med andre enn sin partner. De opplever seg som en lite synlig del både før, under og etter fertilitetsbehandlingen. Det blir en taus og ensom kamp for å få det barnet de ønsker seg så sterkt.

For menn flest er det lettere å dele meninger om konkrete ting som biler, jobb, mat eller musikk. Eller kaste seg uti oppglødet diskusjon om fotball og trening. Det er mer krevende å snakke om problemer knyttet til savn, følelser og meningen med livet.

Følelsene er der, men språket mangler.

Som mangeårig barnløs mann vet jeg at det er feil.

Par som gjennomgår fertilitetsbehandling bør tilbys parsamtaler, og ved behov også individuelle samtaler både før, under og etter behandling. Helst i klinikken de får oppfølging fra, som en integrert del av behandlingsforløpet.

Dette kan særlig hjelpe menn til å tørre å åpne opp om temaet, ikke bare til helsepersonell, men ellers i livet også. Etter et prøvesvar som viser nedsatt sædkvalitet, bør menn raskt tilbys samtale. For de fleste oppleves dette svært vanskelig.

Å få barn gjennom fertilitetsbehandling er ikke en særlig romantisk seanse. Å holde ting for seg selv, hjelper hverken deg eller partneren. Gjennom å fortelle og snakke om ufrivillig barnløshet, vil tanker og grubling føles mindre skremmende og ta mindre negativ plass i hverdagen.

Ingen skal føle seg alene i den belastende og altoppslukende tilstanden ufrivillig barnløshet er.