Når det er tabu å få barn

Det er snart 40 år siden assistert befruktning ble lov i Norge, og det er 13 år siden lesbiske fikk benytte seg av tilbudet. Likevel er det veldig få som snakker åpent om det.

Hver for oss kjenner vi på de samme følelsene. Vi føler oss annerledes og alene. Dårlige til å lage barn. Tusenvis av heterofile og lesbiske par tenker de samme tankene – uten å ha den villeste anelse om at det er helt normalt å ha behov for hjelp til å bli gravid.

Så mange som 1 av 8 heterofile par strever med å få barn. Etter det ble åpnet for at single også kan få denne behandlingen i Norge, er det så mange som 1 av 7 som trenger bistand fra assistert befruktning.

Også med donor kan ferden bli strabasiøs. For vår del tok selve behandlingstiden ti måneder med egguttak, hormonbehandlinger og håp, før vi endelig kunne skimte to streker på graviditetstesten. Inkludert planleggingsprosessen, jakten på donor og prosessen i sin helhet, brukte vi 1,5 år.

De ti månedene med aktiv prøving er de vondeste ti månedene i våre liv. Frustrasjon, sinne og irritasjon ble tatt ut i parforholdet istedenfor at vi var åpne om sårbarheten og redselen. For prosessen blir sjelden snakket høyt om, og vi så at venn etter venn ble gravid.

En blir gående i troen på å være alene om å bruke lang tid.

Aldri hadde vi forventet 16 egg i ett uttak, der ingen skulle overleve. At embryo etter embryo som vi så bli plassert i slimhinnen i livmoren, ikke skulle sitte. Fra det sekundet vi satte tilbake et befruktet egg, var vi gravide i vårt hode, helt til vi fikk en negativ graviditetstest.

Men vi var tross alt heldige.

Noen prøver i flere år. I de verste tilfellene er par resultatløse etter ti år. Og noen lykkes aldri.

Hvorfor snakker vi ikke mer om det?

Frykten for å bli avvist er ofte større enn frykten for å dø, og vi har lett for å klandre oss selv når noe ikke fungerer som det skal. Vi kjenner på en skam over ikke å være gode nok. Spesielt når det gjelder det som er verdens mest naturlige ting – å sette et barn til verden. «Ikke engang det får jeg til…»

Ingen tjener på at vi tenker slik. Derfor er det viktig at vi sier det som det er, og vender lyskasteren mot elefanten i rommet.

Mange par stenger seg inne med historiene sine – i den tro at det ikke finnes andre. De tror de er alene om følelsen av mindreverdighet, alene om bivirkninger etter hormonbehandlinger og sorg over mislykkede forsøk.

Vi må snakke mer om det. Utfordre den etablerte sannheten og rope høyt fra hustakene: «Du ikke er alene! Haugevis av mennesker deler dine opplevelser, tanker og følelser.»

Vår historie er en berg-og-dalbane av håp og tøffe stunder, men mest av alt er det en helt normal historie, med en lykkelig slutt om å få et barn.

Etter at vi ble kjent gjennom «Farmen», opplevde vi at mange tok kontakt, fordi vi var åpne om at vi elsker hverandre. Vi ble en kanal inn til mange unge som sliter med tabu og skam, og har vanskelige følelser om det å være homofil.

Vi vet at åpenhet hjelper.

Som to mødre er det kanskje lettere å være åpne, fordi det er ganske åpenbart at vi er avhengige av assistert befruktning for å få egne barn. Men som offentlig par visste vi at vi gjorde oss sårbare for hets og fordommer. Likevel ble det viktigste for oss å dele erfaringene våre. Vi ville vise andre i samme situasjon at vi er en hel flokk.

Da vi offentliggjorde at Lene var gravid, stormet det i kommentarfeltene. Innboksene ble oversvømt av fordommer og spørsmål:

«Hvordan kan to damer lage barn på egen hånd? «Det er vel en grunn til at det finnes både menn og kvinner?» «Hvor er far, og hvem må betale barnebidrag nå?» «Stakkers barn som må vokse opp uten en far». «Noe så egoistisk». «Barnet deres kommer aldri til å få det bra».

Kommentarene vi får som lesbiske foreldre gjør vondt, for hva er vel ikke større enn frykten for at du ikke kan gjøre barnet ditt lykkelig? At barnet ditt skal trenge noe mer enn deg, som du aldri vil kunne gi, det å være pappa. Selv om all forskning viser at barn av likekjønnede foreldre har det akkurat like fint som andre barn, så treffer det en redsel. Redselen for å ikke være god nok.

Heldigvis viser forskningen at du er nok, som enslig eller som par, som mamma og mamma, som pappa og pappa, eller som mamma og pappa. Det eneste som skiller et likekjønnet par sitt barn, er at et barn med likekjønnede foreldre har større toleranse for mangfold og minoriteter. Dét er en egenskap jeg gladelig ønsker at barnet mitt skal ha.

Mest av alt er kjærligheten det som teller for et barns lykke. Tryggheten og åpenheten du gir barnet.

Kjærlighet har vi masse av, og våre barn skal få vite at de var inderlig ønsket til denne jord. Så mye, at mamma ville gå gjennom operasjon etter operasjon for å få ut friske egg. Ta nærmere 200 sprøyter og kjempe mot all verdens hormoner for å ende opp med akkurat deg, babyen vår.

Det er de positive meldingene vi måtte fokusere på. For de var heldigvis også mange. De fine meldingene om at vi var gode nok, at vi ville bli gode foreldre og at våre barn ville bli heldige, hjalp oss til å stå oppreist da det blåste som verst.

Vi fant ny motivasjon til å dele åpent: om oss, om kjærligheten, om IVF (prøverørsbefruktning), om mislykkede forsøk og om tanker som skremte oss. I en IVF-prosess er både oppturer og vanskelige følelser helt normalt.

Nå er vi foreldre til en fantastisk gutt på litt over fire måneder. Takket være assistert befruktning får vi oppleve den enorme gleden og kjærligheten det å være mor gir.

Hvis flere skal få en enklere reise fram til babylykken, må vi snakke mer om det som skjer før det lykkelige ultralydbildet.

Slik blir vi kvitt tabuet.

Les også: