NRK Meny
Kronikk

Bokbål, Rushdie og Charlie

I lys av det vi i dag vet om islamistisk terror er det underlig å se hvor lite press det har vært på dem som har ansvaret for å etterforske attentatforsøket mot William Nygaard.

Nygaard

Tidligere forlagssjef William Nygaard ble skutt og alvorlig såret utenfor sitt hjem i Dagaliveien i oktober 1993. Her er politietterforskere på stedet etter drapsforsøket.

Foto: Eeg, Jon / NTB scanpix

Natt til 17. april 1989 kastet ukjente gjerningsmenn en brannbombe inn i Viuls bokhandel i Oslo. Butikken ble totalskadet og alle bøkene brant opp. Få timer etterpå skjedde det samme i en bokhandel på Rykkinn. Butikkene hadde det til felles at de hadde Salman Rushdies roman «Sataniske vers» synlig plassert i utstillingsvinduet.

Boka hadde nettopp kommet ut på norsk. Irans åndelige leder ayatolla Khomeini hadde to måneder tidligere avsagt en dødsdom over forfatteren, hans oversettere og forleggere William Nygaard hadde svart med å fremskynde utgivelsen. Romanen var trykket på ukjent sted, og sendt ut til bokhandlerne i hemmelighet. Så smalt det.

En misforstått frykt for å skape rasisme førte til at knapt noen sa det som var helt åpenbart: Vi hadde opplevd det første islamistiske angrepet på det frie ord i Norge.

Odd Isungset

Politiet gjorde ikke stort for å finne ut hvem brannstifterne var. Mediene var heller ikke synlig opptatt av saken. Politikerne var tause.

En misforstått frykt for å skape rasisme førte til at knapt noen sa det som var helt åpenbart: Vi hadde opplevd det første islamistiske angrepet på det frie ord i Norge.

LES OGSÅ: Milliondusør i William Nygaard-saken

Et tidsskille

1989 var et tidsskille. Mens vi jublet over Berlin-murens fall vokste en ny og usynlig mur fram. Den var skapt av Irans åndelige leder gjennom hans oppfordring til alle troende muslimer om å ta livet av forfatteren, hans forleggere og oversettere. En religiøs stiftelse utlovet en belønning på 20 millioner til den eller de som kunne effektuere dødsdommen.

To år etter ble Rushdies oversettere i Japan og Italia knivstukket. Den ene ble drept, den andre overlevde. Politiet fant aldri ut hvem som sto bak. Det var ikke mange Charlier i Europa på den tiden. Mangelen på politisk engasjement var påfallende. Ingen ville legge seg ut med Iran. Ingen regjeringsmedlemmer i Europa ville møte Salman Rushdie. Flyselskapene nektet å ha ham som passasjer.

Det var heller ikke mange Charlier i Norge på den tiden. Men en av dem var toppsjef i Aschehoug. I 1992 smuglet han Rushdie inn på forlagets hagefest og sørget for at forfatteren fikk møte norske regjeringsmedlemmer. Året etter måtte han betale prisen for sitt ytringsmot: 11. oktober 1993 ble han rammet av tre kuler.

Det var ikke mange Charlier i Europa på den tiden. Mangelen på politisk engasjement var påfallende.

Odd Isungset

Han var ikke et sekund i tvil om sammenhengen. Men politiet jaktet på alle andre tenkelige motiver før de etter halvannet år ga opp.

Fra Rushdie til Charlie

Det går en linje fra Rushdie via karikaturstriden til Charlie. Den handler om at vi aldri kan akseptere at ord i en roman eller tegninger i et magasin blir møtt med vold. En konsekvens av det er at vi må forvente at slike angrep blir behandlet med det alvor og den innsats som er nødvendig når sentrale samfunnsverdier angripes.

Oslopolitiet sviktet da det gjaldt i 1993. Forhør kom på avveier. Grensekontrollen sviktet. Det ble begått en rekke taktiske og juridiske feilvurderinger som førte til underlige arrestasjoner og løslatelser. Politiet ønsket å henlegge saken og de fikk det som de ville i 2007.

Oslopolitiet sviktet da det gjaldt i 1993.

Odd Isungset

Men etter at det ble avdekket nye mangler ved etterforskningen ble saken gjenopptatt i 2009. Riksadvokaten ga i realiteten Oslo-politiet strykkarakter og flyttet etterforskningen til Kripos. Saken var slik sett en forløper til det organet som nå skal opprettes for å gripe tak i eldre uløste saker. Men aktiviteten er dessverre så langt på ingen måte egnet til å imponere.

Prinsipielt like alvorlig som 22. juli og Charlie Hebdo

I lys av det vi i dag vet om islamistisk terror er det underlig å se hvor lite press det har vært på dem som har ansvaret for å løse denne saken. For hvis vi ser helt bort fra omfang og grusomhetens karakter, er Nygaard-saken prinsipielt sett vel så alvorlig som solo-terroristangrepet 22. juli og angrepet på Charlie Hebdo, i og med at det var en fremmed stat som sto bak oppfordringen til å drepe.

Sporene i Nygaard-saken peker mot Iran. Etterforskningen av drapet på oversetteren i Japan og drapsforsøket på oversetteren i Italia peker i samme retning. Men den norske saken er nærmest en løsning: Sporene er tydelige. Indisiekjeden er omfattende. Derfor har norsk politi et ekstra stort ansvar: Dersom Kripos finner svaret på hvem som sto bak angrepet i Norge, kan de kanskje se et mønster som kan kaste lys over kriminalsakene i Japan og Italia.

Frihet til hva?

Først når ytringsfriheten trues ser vi om vårt samfunn er dyktige til å forsvare den. Derfor er det interessant å se hva som ble sagt og gjort da Salman Rushdie og Vebjørn Selbekk var drapstruet. Visste politikerne og journalistene hva Rushdie hadde skrevet og hva Selbekk hadde publisert, eller lot de seg rive med av en emosjonell stemningsbølge skapt av makthavere som misbrukte folks religiøse følelser for å skape et bilde av en sterk ytre fiende?

Ytrings- og publiseringsfriheten handler ikke primært om retten til å karikere eller krenke. Den handler vel så mye om friheten til å publisere noe som er ubehagelig for noen. Hvert år drepes mange journalister fordi de bruker sin ytringsfrihet på denne måten.

Fakta-journalistikken er karikaturens far, mor og storebror. Hvis ingen kan bringe fram nye og vesentlige fakta blir det lite å karikere. Satiren og karikaturen lever i symbiose med det beste i journalistikken.

«Kristenfundamentalistisk»

Det mest alvorlige med norske mediers håndtering av karikaturstriden i 2006 var ikke nødvendigvis den kollektive beslutningen om å la være å publisere karikaturene. Den største feilen var at de fleste som skrev ikke ante hvordan Magazinets saklige tema om ytringsfrihet så ut.

Vi har ikke hørt mange selvkritiske betraktninger fra de politikerne som tidlig på 90-tallet nektet å møte Salman Rushdie

Odd Isungset

Selbekks avis fløt ikke akkurat rundt i norske redaksjoner. Der lå gjerne Ny Tid, The Economist og danske Weekendavisen, men ikke det tidsskriftet som Israel-vennen Selbekk redigerte. Det lå heller ikke på noen av bordene eller avishyllene i Utenriksdepartementet, dit kom bladet først med bud flere dager etter at den politiske ledelsen feilaktig hadde karakterisert avisa som et slags kristenfundamentalistisk utskudd.

Et traume?

Etter terroren i Paris har mange tatt et oppgjør med de holdningene de hadde under karikaturstriden. Men vi har ikke hørt mange selvkritiske betraktninger fra de politikerne som tidlig på 90-tallet nektet å møte Salman Rushdie. Kulene som rammet hans norske forlegger hadde etter alt å dømme samme ideologiske avsender som de som rammet Charlie Hebdo. De som massakrerte karikaturtegnerne ble tatt etter en massiv politiaksjon. De som fyrte av skuddene i Dagaliveien er fortsatt på frifot.

For fem år siden ble saken gjenopptatt. Den ble flyttet fra Oslo politidistrikt til Kripos. Hva de har gjort i de fem årene er det få som vet. Saken burde vært et nasjonalt traume, men det er ingen som plager politi og påtalemyndighet med spørsmål om de virkelig gjør noe for å finne ut hvem som sto bak det første islamistiske angrepet på ytringsfriheten i Norge.