I kronikken «Tråkk på ADHD-bremsen» skriver forfatterne fra BUP om faren for at altfor mange diagnostiseres med ADHD.
Som mor til et barn med ADHD, tenker jeg at det er viktig at foreldre ikke blir redde for å søke hjelp i frykt for å bli mistrodd.
I samme tekst står det at diagnosen i stor grad settes på bakgrunn av subjektive opplysninger fra lærere og foreldre.
Men hva med barna?
Jeg har til gode å snakke med foreldre til barn med ADHD, der barnet selv ikke har følt på og uttrykt store vanskeligheter både til foreldre, skole og BUP. Barn som plages av indre kaos og uro.
Noen barn forblir udiagnostiserte til de er voksne med de konsekvensene det innebærer.
Som foreldre forvitres man helt der man konstant står på slagmarken for å hjelpe barna.
Før barnet får diagnosen gjør vi en rekke ting: Vi leser utallige bøker om barneoppdragelse og saumfarer nettet for løsninger som kan hjelpe.
Vi lager systemer for forutsigbarhet og kontinuitet. Vi belønner og utformer kriseplaner når barnet utagerer blant andre. Vi veileder i situasjoner jevnaldrende barn har lært seg for lengst. Vi kjemper hver morgen for å få barna på skolen. Vi har utallige telefonsamtaler med skole og PPT.
Vi betaler for egne nettkurs, og tar foreldreveiledningskurs gjennom kommunen. Vi gjør det som forfatterne etterspør, og forsøker å få barna med på utallige aktiviteter (som ikke fungerer).
Vi begrenser skjermbruken (selv om dette kanskje er den eneste form for lade- og hviletid disse barna har).
Vi gir Melatonin etter årevis med tiltak for å få barna til å sove, men symptomtrykket på dagtid forblir det samme. Vi ser an og ser an, og drømmer om endring uten at det skjer, og som en siste utvei, søkes barna inn til BUP.
Der sitter vi med senket hode og er skamfulle over at vi ikke får til det andre foreldre tilsynelatende klarer.
Og skuldrene er høye etter år med blikk og antydninger fra andre om at man burde satt mer grenser, så barnet ikke slår eller bruker upassende språk.
Du ser ikke at vi hver dag blir skreket til, spyttet på og slått, fordi vi har barn som ikke klarer å regulere seg NÅR vi setter grenser.
Vi mister jobb, venner og ekteskap skjærer seg fordi vi er utslitt av å være miljøterapeuter 24 timer i døgnet. Det vet du heller ikke.
Etter mange år med følelsen av å feile i foreldrerollen, ender vi opp med minimal selvtillit og usikkerhet rundt egne foreldreferdigheter. Det er ekstra uheldig for barn med ADHD, som trenger stabilitet og kontinuitet.
At fagpersoner i BUP-systemet ordlegger seg slik kronikkforfatterne gjør, er urovekkende og bør utløse bekymring fra høyeste hold, av de ansvarlige for helse- og omsorgstjenester.
Familier og barn som oppsøker BUP trenger å bli møtt med tillit og respekt. De trenger ikke behandlere som møter dem med mistro, og en forforståelse av at foreldre, som i lang tid har forsøkt alt, ønsker å påvirke prosessen frem til en diagnose.
Det eneste vi ønsker er hjelp til at barna våre kan oppleve så meningsfulle liv som mulig, og at vi som familie kan oppleve flere gode dager enn dårlige.
For til syvende og sist er det BUP sitt ansvar å sørge for at utredningen er så god og tilstrekkelig at man ikke er i tvil om konklusjonen.
Så om flere barn får diagnosen, fordi flere blir henvist, må BUP ransake seg selv og sin egen kompetanse heller enn sparke nedover på både lærere og foreldre, som bare vil det beste for barna.
For konsekvensene av at barn som strever ikke tas på alvor, finnes det dessverre katastrofale eksempler på.
NRK Ytring kjenner forfatterens identitet.
Følg debatten:
