Nok en gang kjører et av våre medier en kampanje mot fornuftig medisinering som hjelper tusentall barn og voksne til å få bedret sin livskvalitet betraktelig.
Det er ikke noen ukjent sak at det finnes fagfolk som er svært skeptiske til nesten all type medisinering av psykiske lidelser. Jevnlig slipper de til i mediene med skremselshistorier om hvordan medisiner «misbrukes» som en lettvint løsning, fordi andre løsninger, som f. eks. terapi, er langt dyrere.
NRK har hatt to kronikker den seneste tiden, som begge mer enn antyder at samfunnet diagnostiserer og medisinerer elever som egentlig ikke trenger det.
Jeg bør kanskje fortelle at jeg er utdannet spesialpedagog, at jeg har undervist barn med ADHD-diagnose (tidligere kalt MBD) i 40 år, og at jeg selv har et familiemedlem som har fått diagnosen ADHD.
Så jeg tror jeg kan si at jeg har ganske mye kompetanse på dette området.
Den første kronikken, skrevet av ansatte i BUP inneholder opplysninger om at det foregår en tydelig økning i henvisninger til PUB av elever med mistanke om ADHD, og at det særlig har tiltatt etter pandemien.
Det er selvsagt en relevant opplysning som bør føre til en viss refleksjon, men jeg reagerer på at disse spesialistene går så langt i å antyde at mange elever får diagnosen uten at de har ADHD, og at foreldre langt på vei kan overdrive problemene i håp om at deres barn skal få diagnosen og bli medisinert.
Kronikken fikk en oppfølger av en skolelege, og det er først og fremst den jeg reagerer på. Hun hevder at det å medisinere et barn for ADHD er det samme som å «stemple eller begrense barnet.»
Jeg blir rett og slett skremt når såkalte «fagfolk», som for det meste bare ser eleven på sitt kontor, påstår at den eneste grunnen til at barn får diagnosen ADHD er at skolen har et altfor snevert normalitetsbegrep.
«Normalitetsforståelsen er kraftig innsnevret. Naturlige faser i et barns liv og utvikling blir problematisert og sykeliggjort», skriver skolelege Svanhild Hansen. Dette er etter min mening en helt grunnløs påstand, som går helt på tvers av det lærerne i norsk skole opplever i sine klasser.
Tvert imot, så har normalitetsbegrepet blitt utvidet i de grader, at elevers adferd, som skolen for få tiår siden ville ansett som totalt uakseptabel og et stort problem både for eleven selv, medelevene og læreren, nå anses som helt innenfor det vi må akseptere.
Når en skolelege påstår at normalitetsbegrepet er sterkt innsnevret i norsk skole, tør jeg påstå at det er en hån mot den innsatsen norske lærere gjør for å få elever, som ofte helt mangler impulskontroll, til å fungere sånn noenlunde i en klasseromssituasjon.
Det største problemet i norsk skole, slik jeg opplever det, er at svært mange barn ikke har lært grenser, ikke har lært respekt og har fått utfolde seg altfor fritt av snillistiske foreldre som ikke våger å oppdra barna sine.
Men barn får selvsagt ikke ADHD av dårlig oppdragelse. «Normalt» vanskelige og opposisjonelle barn kan man klare å få skikk på gjennom gode metoder og en trygg og sikker lærer, som gir dem trygge grenser og får dem med på sine metoder.
Problemet er at myndighetene stadig vekk fratar lærerne ethvert redskap de rår over til å disiplinere elevene som ikke klarer å oppføre seg.
Myndighetene forsøker å omgjøre skolen til en «servicesituasjon» der lærerne skal være underdanige servicepersoner, i stedet for det lærerne var i tidligere tider: Kvalifiserte fagpersoner med respekt og autoritet.
Så hele grunnlaget for denne skolelegens argumentasjon, faller fullstendig sammen når man ettergår den og innser hva virkeligheten i norsk skole er.
Normalitetsbegrepet i skolen er IKKE innsnevret, tvert imot, vi har nærmest ikke noe normalitetsbegrep lenger:
All adferd anses som normal og innenfor, selv om eleven aldri sitter i ro, banner og skjeller ut læreren, banker opp medelever og stadig «klikker», som jeg husker elevene kalte det når elever eksploderte i raseri og løp rundt med en saks eller kniv i hånda og truet barn og voksne.
Det Svanhild Hansen og mange psykologer og leger ikke innser, er at en god del elever har et medfødt vanskelig sinn, med så mange forstyrrende og problematiske følelser at deres psyke kommer helt ute av balanse, og tidvis eksploderer i fortvilelse og sinne.
Jeg har sett et stort antall elever med ADHD som på grunn av sin manglende evne til å styre sine impulser, blir en forferdelig plage for sine familier og sine lærere. Og når en skolelege hevder at dette skyldes at de ikke får utfolde seg fritt nok, blir jeg både oppgitt, skremt og forferdet.
Skal virkelig foreldre som opplever et barns ukontrollerte raseri, kasting av mat og tallerkener, ødelegging av dører og vegger og fysiske angrep på foreldrene, i tillegg måtte høre at det er deres egen skyld, fordi de forsøker å oppdra barna sine?
Jeg har selv sett hvilken enorm bedring i livskvalitet mange av disse barna og deres familier og klassevenner får når de får tilrettelagt medisinering. Fra å være voldelige, fulle av angst, utstøtte og fortvilede, opplever mange at de klarer å styre sitt temperament, klarer å konsentrere seg, får seg venner og blir inkludert blant de andre barna.
Dette er så fjernt fra å «stemple og begrense barnet» som det går an å komme.
Heldigvis finnes det også seriøse fagfolk som skjønner at det å gi elever med store atferdsproblemer ADHD-diagnose og medisinering overhodet ikke er å begrense dem, men hjelpe dem til bedre livskvalitet.
Dersom noen tror at jeg er en gammel, sliten og sur lærer, så er jeg absolutt ikke det. Jeg har alltid trivdes i jobben min, vært glad i elevene og hatt det beste forholdet til mine klasser.
FØLG DEBATTEN:
