Ytringen «Tråkk på ADHD-bremsen» løfter opp et utrolig viktig emne.
Flere og flere barn får diagnoser, ikke bare ADHD, men også autisme, skolevegring, angst, selvskading og spiseforstyrrelser. I takt med det øker etterspørselen etter spesiell tilrettelegging for disse barna, som ikke fungerer i det generelle læringsmiljøet.
Basert på observasjoner ønsker jeg at vi kunne utvide normalitetsforståelsen, styrke foreldreintuisjonen og begrense skolens ansvar og oppgaver.
Skolene er overveldet av forespørsler, enkelttiltak og krav om tilrettelegginger.
Det er svært utfordrende for skoler med klasser hvor opp mot halvparten av barna har en eller annen tilrettelegging. Skolene er ikke bemannet til det, og det er ikke alltid mulig å få inn personale med relevant spisskompetanse. For skoler med flere hundre elever, vil det heller ikke være riktig hvis alle ekstraressursene går til ett eller noen få barn.
Jeg har sett lærere håndtere medisiner de har fått avlevert i en løs pose, gå med urinprøver og stå overfor potensielt farlige komplikasjoner hos barn som har en alvorlig sykdom, med lite eller ingen støtte. De står i det. De er der. De strekker seg utrolig langt.
Jeg møter mange flinke, kloke og tilstedeværende foreldre. Disse foreldrene er plassert i et samfunn som hele tiden setter spørsmålstegn ved det de gjør. Formynderiet fra eksperter og offentlige myndigheter har i mange år vært ganske dominerende. Tryggheten i foreldrerollen er svekket.
Kampanjen «Dette-visste-du-ikke-at-du-har-gjort-feil-hele-livet» som kjøres i aviser og på sosiale medier hver eneste dag, har kanskje også vært med på å skape tvil om egne evner og kunnskap, noe som skaper unødig mye frykt i foreldregruppen.
Jeg ser en tendens til at foreldre er så redde for å gjøre skade at de ikke tør å snakke med egne barn om ting som er vanskelige. De gode dagene er gode, men de vanskelige dagene blir uhåndterlige.
«Ekspertveldets spøkelse» puster dem i nakken, og de har begynt å betvile sine vurderinger av eget barn og den intuisjon de har for å lære barna hverdagsmestring. Mange betviler egen evne til å gi barna det verktøy de trenger når dagene ikke er så gode.
Normalitetsforståelsen er kraftig innsnevret. Naturlige faser i et barns liv og utvikling blir problematisert og sykeliggjort. Sykeliggjøringen kommer ikke kun fra omgivelsene, men også fra barnet selv som har stilt sin egen tik-tok diagnose.
Barn i dag har ikke hjemlengsel, de har separasjonsangst. De har ikke en favorittjakke. De har en taktil hypersensibilitet som begrenser utvalget av jakker. De gruer seg ikke lenger til prøver. De har panikkangst. De er ikke lenger sjenerte. De er på autismespekteret.
De kompliserte tik-tok-diagnosene er lite klinisk relevante. Utover dette har normalitets-mangfoldet ikke lenger en naturlig plass i samfunnet. Smal normalitetsforståelse blir en kilde til segregering.
Vi har et samfunnsproblem. Det er ikke lærerne, foreldrene eller barnas skyld. Det er samfunnet vårt som skaper disse problemene. Det er sosiale medier. Det er den krasse inndelingen i forskjellige undergrupper og subkulturer.
Det er illusjonen om at alle dager burde være gode dager, i stedet for erkjennelsen av livets realiteter og dets opp- og nedturer.
Barns suksess, lykke og identitet blir i dag analysert i altfor stor grad. De blir inndelt i unødvendig mange undergrupper og diagnoser som krever individuelle tiltak og hensyn. Vi har skapt en situasjon hvor man har fått så mange rettigheter, men felleskapet har ikke mulighet til å honorere dette eller stille tilsvarende krav.
Noen ganger kan man bli i tvil om hvem diagnosen tjener mest. Er det barnet?
Jeg skulle ønske at vi som fagfolk i større grad kan styrke foreldre i å hjelpe egne barn. At vi kunne hjelpe lærere til å bare være lærere.
Jeg skulle ønske alle barn kunne rommes som det individ de er, og at man ikke behøver en diagnose for å forklare eller unnskylde. At alle barn kan elskes, aksepteres og oppleve tilhørighet der de er, som den de er, og at det er plass til dem.
Ved å øke fellesskapsfokuset, utvide normalitetsbegrepet og styrke den generelle viten om universelle tiltak i læringsmiljøet for alle (også de med behov), ville vi komme et stykke på vei.
Det vil alltid være noen som det er riktig å henvise til BUP eller som burde få spesialundervisning, men når økningen er så påfallende som nå, må vi stoppe opp og spørre hvorfor.
Det er mye vi kan gjøre uten å stemple eller begrense barnet. Det ville nok øke trivselen til barnet og bli langt billigere for oss alle.
FØLG DEBATTEN:
