Mor og datter fikk diagnosen samtidig: – Som å se meg selv

– Første gang jeg møtte veggen hadde vi to små barn. Jeg gikk og la meg, og stod opp igjen en måned senere.

Agnetha Lindebæk-Nielsen står på kjøkkenet sitt i Kristiansand.

Hun baker rundstykker. Det er én av flere ting hun finner på.

Hun trenger nemlig mentale pauser fra hverdagen.

Etter hun fikk ADHD-diagnosen, endret livet seg.

– Jeg tok aldri hensyn til meg selv. Jeg kjørte på til batteriet var tomt. Da tok det lang tid å lade opp.

I dag vet hun hva hun strever med, og har funnet noen gode strategier.

– Det er allikevel en del utfordringer i hverdagen, sier hun.

Krevende prosess

Fra 2020 til 2022 var det en dobling med ADHD-diagnoser blant jenter i alderen 16 til 24 år.

Det viser tall fra FHIs folkehelserapport fra 2023.

Agnethas datter, Marie, ble utredet for ADHD da hun var åtte år. Etter noen møter med barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, fikk også Agnetha anbefaling om utredning.

Denne beskjeden ble hun ikke overrasket over.

– Vi er ganske like. Foreldrene mine fortalte meg at det er som å se meg vokse opp igjen, sier hun.

Marie Lindebæk-Nielsen synes det er fint at hun ikke er den eneste med ADHD i familien.

– Jeg får mer forståelse. Siden mamma også har det, skjønner hun min ADHD på en annen måte.

Mamma Agnetha er enig:

– Det er både spennende og godt. Samtidig er det utfordrende. Vi kan trigge hverandres ADHD, så det jobber vi mye med.

Utfordrende prosess

Agnetha beskriver utredningsprosessen som tung. Det inkluderte mange skjemaer, uttalelse fra foreldrene, og en krevende konsentrasjonsbit.

Etter å ha blitt henvist fra fastlegen til Distriktspsykiatrisk senter (DPS), ble hun avvist.

Agnetha ga seg ikke, og sendte inn en klage.

Ett år senere fikk hun diagnosen.

– Jeg synes likevel at det var en fin prosess og jeg følte meg ivaretatt, sier hun.

Må avslå mange

Kjersti Waal er psykologspesialist i spesialhelsetjeneste. Hun er en av dem som skal avgjøre om noen skal henvises med tanke på utredning.

Hun forteller at de må avslå en del søknader.

– Vi skal se etter alvorlige symptomer og betydelig funksjonsproblemer, som skal vise seg på flere livsområder. I mange av søknadene blir det beskrevet mange symptomer, men lite av dette, forteller hun.

Waal mener at mange kan kjenne seg igjen i symptomene.

– Spesielt hvis de leser gjennom en sjekkliste. Det er likevel viktig å løfte frem at det i tillegg skal være betydelig funksjonsproblemer i hverdagen for å få rett til utredning i spesialhelsetjenesten.

Tør å være seg selv

Det er ikke noe tvil i stemmen til Agnetha Lindebæk-Nielsen når hun forteller at utredningsprosessen var verdt det.

Tidligere har hun alltid kommet sliten hjem etter sosiale settinger og analysert alle situasjonene. Det bruker hun mindre energi på nå.

– Jeg jobber med å bli glad i sidene jeg pleide å skamme meg over, og tør å være meg selv.

Ektemann Brian Lindebæk-Nielsen har også merket endringer.

– Det kan virke som at diagnosen har gitt henne en forklaring på områder hun synes er krevende. Det å erfare at andre med ADHD har like utfordringer virker som å ha gitt Agnetha en ro, sier han.

Økt kunnskap

Generalsekretær i ADHD Norge, Gry Lunde, mener at en grunn til diagnoseøkningen kan være at kvinner har blitt oversett i mange år.

– Mye er knyttet til at det blir mer kunnskap og forståelse rundt ADHD hos kvinner i dag. Vi merker at jo mer vi kan tilby kunnskap, desto flere blir utredet, sier hun.

Lunde forteller at kvinners symptomer viser seg annerledes enn menn sine.

– Mange av damene har fysiske og psykiske plager som angst, depresjon og utmattelsesplager. Det er viktig at kvinner og kvinners symptomer blir tatt på alvor.

Gode strategier

Etter Agnetha Lindebæk-Nielsen fikk diagnosen, startet behandlingsprosessen.

Utprøving av medisin var en del av dette.

Når hun skal forklare effekten av medisinen, ser hun for seg de store gammeldagse kommodene på apoteket med små skuffer.

Hun forteller at med medisiner er alt sortert og merkelappene har fet skrift, så innholdet kommer tydelig frem. Alt går mye fortere og lettere.

Fem år etter at Agnetha ble diagnostisert har hun funnet flere gode løsninger i hverdagen.

Det er lettere å si fra når hun er sliten slik at hun kan få tid til å hente seg inn.

Og trenger hun å avlyse planer så gjør hun det.

– Hver dag er en jobb, og det svinger veldig, men jeg har funnet gode strategier, sier hun.