Århundrets motbakke

Drøye fire uker før valget gjør Arbeiderpartiet årets svakeste kommunemåling. Det viser en fersk måling Norstat har gjort for NRK og Aftenposten.

Selv etter at utdelingen av valgløfter og røde roser er i gang, ligger Ap symboltungt under 20-tallet på 19,9 prosent.

En enda dystrere rekord sett med Ap-øyne er at dette kan bli det første valget på 100 år der Ap ikke er største parti. Det skjedde sist i 1924.

Det er farlig lavt for Ap-leder Jonas Gahr Støre. Spør man velgerne hva de ville stemt dersom det var stortingsvalg, er svaret enda mer nedslående for statsministeren.

17,4 prosent ville grepet etter Ap-stemmeseddelen.

Sola skinner fortsatt på Erna Solberg og Høyre. De ligger ti prosentpoeng høyere enn Ap og pusher nesten 30-tallet. Også det har historisk sus over seg.

Aps nødutgang

Når panikken likevel ikke ser ut til å bre seg i rosenes leir, skyldes det flere ting enn at de har vendt seg til dårlige tall.

Arbeiderpartiet har svært mange velgere på gjerdet. Det er velgere som stemte Ap sist, men som nå er usikre. Vanligvis er disse lettere å hente tilbake enn å overbevise nye velgere.

Lykkes de med å vinne tilbake frustrerte Ap-velgere, kan det løfte partiet noen prosentpoeng på målingene.

For Høyre er situasjonen motsatt. De har ikke like mange velgere «i banken». Høyre-velgerne har vært svært lojale, og de fleste mener Erna Solbergs parti er nær fullmobilisert. Deres utfordring er å beholde velgerne.

Det bærer også valgkampene deres preg av. Mens Ap angriper Høyre i god, gammel «bestemor på anbud»-stil, har Høyre visket ut alle skarpe kanter i denne valgkampen.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Erna Solbergs spagat

Motbakkeløp

For det andre forventer Ap en effekt av å være ordførerparti. Populære ordførere gjør det ofte godt i valg, og får gjerne et styringstillegg. Ikke sjelden er ordføreren den eneste politikeren folk kjenner i en kommune.

Derfor er det et ess i ermet for regjeringspartiene Ap og Sp som fikk de fleste ordførerne etter siste valg.

Men det begynner å haste for Ap.

At motbakken er bratt, er ikke å krisemaksimere. Valgkampen er for lengst i gang og partiene burde få kjernevelgernes hjerter til å banke litt fortere.

Selv om valgdagen først er 11. september, er valget i gang. Forhåndsstemminga åpnet sist uke og mange benytter seg av dette. Det er en stor fordel for Høyre, som fortsatt svever høyt i det blå.

Storby-thrilleren

Det er likevel ikke Støre og Solberg dette valget først og fremst handler om. Kampen om storbyene er blitt denne valgkampens thriller.

Høyre øyner gode muligheter til å vinne tilbake Kristiansand, Stavanger og Bergen. Dette er tradisjonelt blå områder. Ap-kandidatene føler nok heller ikke at de får særlig drahjelp av regjeringas næringspolitiske image.

I Tromsø har Ap gode sjanser til å beholde ordføreren, mens Trondheim og Oslo er en vidåpen låvedør.

Stemmer teller, forhandlinger avgjør

Arbeiderpartiets beste kort på hånda er at de er heldigere med vennegjengen sin enn Høyre. Ap-ordførere kan reddes av at urbane velgere går til SV, Rødt og MDG.

Det er likevel ikke ukomplisert. Hva gjør det eksempelvis med styrkeforholdet hvis SV er jevnstore med Ap? SV ser ut til å gjøre et svært godt valg, og vinner nok velgere både fra Ap, MDG og et selvskadet Rødt.

Blir venstresida for sterk, kan det skremme både velgere og samarbeidspartier over på andre siden.

Men det er ikke noe lettere å være Høyre. De får lite drahjelp av Frp og KrF i storbyene. De kan bli avhengig av støtte fra partier som Pensjonistpartiet og uforutsigbare protestpartier.

Derfor blunkes det hyppig til partier som Sp og MDG i håp om at de vil bytte side.

I dette valget kan Industri- og næringspartiet bli en maktfaktor. Politisk er de et ubeskrevet blad. Noen kontroversielle standpunkt i klimapolitikken kan gjøre samarbeid krevende.

Det er et nytt mønster i mange byer og fylker at velgerne sprer seg tynnere utover. Det kreves mange partier for å stable på beina et flertall. Dette ender fort opp som sprikende allianser som er vanskelige å styre.

Sannsynligvis vil valgnatta ikke by på så mange svar. Hvem som skal styre, avhenger av hva som skjer på bakrommene de neste dagene og ikke minst nettene.

Det kreves helt andre egenskaper å vinne en forhandling enn å vinne et valg. Her er tillit, respekt og evne til samarbeid avgjørende. Her kan man fort komme til å angre på krasse utspill, ultimate krav og harde fronter.

Høyreflørten

I skyggen av de store byene foregår det en kamp som ikke får like mye oppmerksomhet. I svært mange kommuner er det Arbeiderpartiet og Senterpartiet som er hovedkonkurrenter.

At de sitter sammen i regjering, endrer ikke dette bildet. Kanskje snarere tvert imot.

De to partiene har det til felles at de ikke vil gi slipp på ordføreren.

Sp er berømt og beryktet for å være gode hestehandlere, og i deres parti er ordførere verdt sin vekt i gull.

Mange steder hvor Sp gjorde et brakvalg sist, øyner Ap mulighet til å vinne tilbake makta. Og den enkleste veien til makt vil gå gjennom Høyre, som ser ut til å øke sin oppslutning i hele landet.

Situasjonen er paradoksal og sier noe om lokalvalgets egenart. For der Jonas Gahr Støre og Raymond Johansen må skape et fiendebilde av Høyre for å mobilisere sine velgere, så foregår det intens beiling av Høyre lokalt.

I mange kommuner er det nå den reneste dansen rundt gullkalven, der både Ap og Sp vil ha Høyre på laget for å få ordføreren.

Verdien av venner i politikken kan aldri overvurderes nok. Selv Høyre kan være kjekk å ha.