Den evige jakten på tidsånden

NRKs ferske måling må være som snøfall i april for et Arbeiderparti som var i gang med å feire at de lysere tidene var kommet.

Etter å ha sett det forjettede 20-tallet på flere målinger, får Ap en oppslutning på 17,1 prosent på Norstats aprilmåling for NRK og Aftenposten.

Mer forsmedelig er det at Ap må se seg forbigått av Fremskrittspartiet. Med 17,6 prosent er Frp landets nest største parti, med Høyre som klart størst.

Bare tanken på at flere velgere vil ha Sylvi enn Jonas, ville fått alle alarmklokkene til å ljome på Folkets Hus.

Ingen tegn til krise

Men det var før. Det mest påfallende når man betrakter Ap utenfra, er at stemningen er så god.

Hvor er veteranene som slår neven i bordet og sier at «nok er nok»?

Hvor er de utålmodige ungdommene?

Hvor er folk fra utkantene som sier at «nå må dere lytte til grasrota»?

Hvor er de tusen ideene og alle dem som krever at noe må gjøres?

De skjuler seg godt. Synlige er derimot alle som jubler og gjør «high five» for at partiet ser 20-tallet på målinger.

Og ingen krever ledelsens hoder på et fat.

Skilpadden og haren

Enten er partiet blitt så vant med dårlige meningsmålinger at de knapt reagerer, eller så tror de genuint at bunnen er nådd og at det nå bare vil gå oppover.

Kanskje finner de også en viss trøst i at neste valg langt fra er så fortapt som målingene kan gi inntrykk av.

Selv om Høyre holder formen, vil det sannsynligvis bli tett mellom blokkene. I Høyre frykter man at de gode målingene kan bli en hvilepute. En upopulær regjering alene er ikke nok til å vinne valget.

Det kan ende opp som i det berømte eventyret om haren og skilpadda.

Håp i velfylt lommebok

Troen på bedre tider for Arbeiderpartiet har lenge vært knyttet til bedre tider for økonomien. Allerede i nyttårstalen lovet statsminister Jonas Gahr Støre at folk skulle få bedre råd.

Selv om mange har kalt strategien dristig, er den også et halmstrå.

Hvis folk nå opplever at rentetoppen er nådd, prisveksten er stanset og at lønningene vil øke, er håpet at regjeringa får litt av æren.

Men selv om mange håper og tror at velgerne kommer tilbake når lommeboka blir mindre slunken, mener de færreste at det alene er nok. Derfor må Arbeiderpartiet bli «en bedre versjon av seg selv», som det nå heter på pent.

Overskriften på den nye strategien er at partiet skal bli tydeligere og mer gjenkjennelig, uten at den tydeligheten er særlig enkel å få øye på.

Flukten fra partiet

Det som har vært lett å se, er at Ap har mistet grepet om en rekke velgergrupper.

Storbyvelgerne forsvant da Ap ble opptatt av å tekkes Senterpartiet. Lillavelgerne forduftet i samme slengen. De likte dårlig at reversering av reformer, oppløsning av fylker og gjenåpning av lensmannskontorer havnet på menyen.

Både næringslivet og store deler av kysten vendte partiet ryggen da laks, skatt, avgift og ta de rike-retorikken ble en hovedrett.

Nå sist har man sett at ungdommene flykter. Ved sist valg var det kun 7 prosent av unge menn som stemte på Arbeiderpartiet.

Diagnosen er at partiet er blitt for smalt.

Selv om du knapt finner noen som vil ta ordet i sin munn, så ser medisinen ut til å være en slags høyredreining.

Nye klær

Alt snakket om at folk skal få bedre råd og mer igjen i lommeboka, er i utgangspunktet lite Ap-sk. Der har det alltid hett at velferd er viktigst.

I en meget anerkjent og velbrukt Ap-reklame er spørsmålet hva som er viktigst i din lommebok.

Reklamen viser et bilde av to små barn i kontrast til noen pengesedler og bankkort. Det illustrerer godt hvorfor Ap ikke nødvendigvis har eierskap til personlig økonomi.

Og apropos velferd. Nå heter det ikke lenger at det viktigste er å stanse private aktører. Ap mener nå å vite at velgerne er pragmatiske og er mest opptatt av kvalitet i tjenestene.

Dessuten er reversering fullstendig strøket fra ordlista. Nå heter det at Ap er et moderne og reformivrig parti.

Fram med pekestokken

I skolepolitikken er kursendringen tydeligst. Nå er plutselig disiplin, et ord mange av oss forbinder med Jens Bjørneboes «Jonas» og Alexander Kiellands «Gift», blitt et honnørord.

Læreren skal bli sjefen i klasserommet, mobiltelefonen skal kastes ut og russetida forvises til etter eksamen. Slemme gutter med stygge tegninger på russebussen skal i skammekroken.

Det er heller ikke Ap vi først og fremst forbinder sterkest med lov og orden.

I sin tale til landsmøtet snakket Støre mer om å stanse gjengkriminalitet enn om klima. Lærdommen fra de svenske sosialdemokratene som altfor lenge ikke tok økende vold og uro på alvor, er åpenbar.

I tillegg er forsvar øverst på dagsordenen som følge av krigen i Ukraina.

At disse sakene løftes i Aps strategi, er neppe tilfeldig. Det er en del av tidsånden å søke mot tryggere rammer, mer lov og orden og disiplin. Det forklarer delvis at mange unge går til høyresiden.

Sannsynligvis vil både kriminalitet og innvandring bli viktigere for velgerne ved neste valg.

Den politiske luktesansen

«Stø kurs» har i mange år vært Arbeiderpartiets slagord. Men å lykkes politisk handler tvert imot om å kontinuerlig justere kursen.

Samfunnet forandrer seg. Velgerne forandrer seg. Det som fungerer i dag, kan være utdatert i morgen. Det krever god politisk luktesans.

For det er en kunst å justere kursen og likevel være gjenkjennelig.

En kunst Ap på ingen måte har behersket de siste årene. Da de i fjor kvittet seg med slagordet «vanlige folks tur» og begynte å heie på næringslivet, framsto det mer som en parodisk kuvending enn en umerkelig, men nødvendig justering.

Det er lenge siden Ap-høvdingene bare kunne åpne vinduene på Youngstorget for å vite hva folk tenkte. Men selv de ville nok slitt med å henge med i dagens raske og fragmenterte samfunn.

Det er en syltynn grense mellom å treffe tidsånden og å komme halsende etter for å jage den. Det har vært mye bakpå med tunga ut av kjeften for Ap de siste årene. Da blir man gjerne dobbelt taper.

Kanskje lykkes de bedre denne gang?