Det grønne skiftet er galskap satt i system.
Ordene tilhører ikke en tilfeldig klimaskeptiker på Facebook, men nylig avgåtte statsråd og Sp-nestleder Ola Borten Moe på NRKs Debatten.
At hans opptreden avstedkom mange hurrarop i sosiale medier, overrasker ikke.
Jeg er ikke klimafornekter, men ...
Det er en setning man hører ganske ofte. Den etterfølges gjerne av ting som:
- ... jeg skjønner ikke hvorfor vi skal avvikle norsk industri når kineserne fyrer med forurensende kull.
- ... det er hull i hodet å bruke dyrebar kraft på å elektrifisere sokkelen når oljen uansett skal fases ut.
- ... hvorfor skal vi ødelegge norsk natur med vindmøller når vi har olje og gass nok?
- ... det er bakvendtland å plage folk som er helt avhengig av å kjøre bil.
Det grønne skiftet var ikke noe problem da det lå et stykke framme i løypa. At framtiden skulle bli elektrisk framsto som en enkel og behagelig løsning på klimakrisen.
Men kraftmangel og høye strømpriser har vist at det var ikke fullt så enkelt. Samtidig faller både støtten til og den kortsiktige realismen i alternative energiformer.
Senterpartiet på plenen
Ola Borten Moes poeng i Debatten er at klimamålene hans egen regjering har forpliktet seg til, er å «kaste penger ut av vinduet» og i verste fall å knuse verdier og rikdom i Norge.
Det er verdt å merke seg at partileder og finansminister Trygve Slagsvold Vedum ikke vil avvise utspillet. Sp-lederen er mest opptatt av å påpeke at klimapolitikken ikke skal gå utover vanlige folk.
Det etterlatte inntrykket er at Sp lever godt med denne kritikken.
Moe er forøvrig ikke den eneste Sp-politikeren som har pekt nese mot regjerings miljø- og klimapolitikk.
Selv om både kostholdsråd og klimakur anbefaler å redusere kjøttforbruket, uttalte tidligere landbruksminister Sandra Borch at «det ikke kommer på tale å innføre tiltak som tar sikte på å redusere nordmenns kjøttforbruk».
Sammen med daværende parlamentarisk nestleder Geir Pollestad inviterte hun Dagbladet med ut på restaurant for å fortelle at «kjøttfri middag ikke er middag».
Nå er Pollestad selv blitt landbruksminister og har invitert VG med til nærmeste skog for å fortelle at «han vil bygge ned enda mer norsk natur».
At de velger å ikke brenne inne med meninger som ikke er «politisk korrekte» i klimadebatten, er neppe tilfeldig.
Det gjelder å pynte brura
Det er flere grunner til at dette går hjem hos mange velgere.
For det første er det et åpenbart gap mellom regjeringas klimamål og de virkemidler politikerne har vedtatt for å nå de samme målene.
Politikernes svar på dette har stort sett vært å dytte klimamålene fram i tid, men å «pynte brura» ved å gjøre dem stadig mer ambisiøse.
En åpenbar grunn til at politikerne gjør dette, er at vi ikke skal miste ambisjonene av syne. Baksiden av medaljen er at de mister troverdighet og gjør seg sårbare for kritikk.
Nå også fra sine egne.
Typisk norsk å være best. I klimaskepsis
Men når dette fungerer godt her hjemme, handler det om at budskapet har grobunn.
- Norge er blant landene i verden med størst andel klimaskeptikere. Flere ulike undersøkelser anslår at hver fjerde nordmann i liten grad tror på menneskeskapte klimaendringer.
Det ses gjerne i sammenheng med vår sterke tilknytning til oljen.
Vel så interessant er det at bekymringen for klimaendringer ikke har økt.
Medborgerpanelet har undersøkt nordmenns meninger og holdninger over tid. Til tross for stadig nye rapporter fra FNs klimapanel og flere ekstremværhendelser, har klimabekymringen holdt seg relativt stabil.
- 47 prosent av befolkningen sier de er bekymret eller svært bekymret for klimaendringer. Flertallet av oss er kun bekymret i noe eller liten grad.
Det som derimot har endret seg, er folks syn på vekst og vern.
- For fem år siden mente et betydelig flertall at man måtte prioritere miljø (54 prosent) foran industri (32 prosent). Men dette synspunktet har vært dalende, og i dag er det like mange som mener at økonomisk vekst må sikres selv om det går utover miljøet.
- Samtidig har nordmenns skepsis til vindkraft på land tredoblet seg på fem år. Også når det gjelder vindkraft til havs er skepsisen økende.
Det blir ikke enklere av at prestisjeprosjekter i det grønne skiftet sliter.
Batterifabrikken Freyr som var svaret på de fleste utfordringer i Rana er i beste fall utsatt på ubestemt tid og havvind kan neppe fortsatt kalles et eventyr. I alle fall ikke en quick fix.
Elbusser som har vist seg puslete og utilstrekkelige i møte med en snørik og kald vinter i hovedstaden, er toppen av kransekaka.
Det store bondeopprøret
Det er imidlertid som krusninger å regne mot gule vester-stemningen i Europa. Der demonstrerer sinte bønder mot EUs klimapolitikk. Mens prisen på energi, gjødsel og drivstoff har økt, har inntektene gått ned.
Den norske bondelagslederen uttaler til Nationen at norske bønder kjenner seg igjen i frustrasjonen, men håper de slipper å ta til gatene.
Men klimasaken har sprengkraft nok til å påvirke norsk politikk.
Framveksten til Industri- og næringspartiet ble en demonstrasjon av rommet som ligger i å være en motstemme i kraft- og klimapolitikken. Når INP sliter med indre konflikter, er det flere partier som kappes om å plukke opp hansken.
For ikke å snakke om velgerne.
Selv om klimabekymringen deler folket på midten, er ikke holdningene til klimaspørsmål jevnt fordelt mellom partiene.
Blant Sps velgere er bare 1 av 3 velgere bekymret eller svært bekymret for klimaendringer. Kun Frps velgere er mindre bekymret. Det er også de to partiene som har mistet flest velgere til Industripartiet.
Frp har lenge vært mest høyrøstet kritisk til det de kaller «symbolske klimatiltak», men mistet betydelig troverdighet etter årene i regjering.
På den politiske aksen er Frp, H, Sp, Ap og KrF (i den rekkefølgen) plassert på vekst-siden, mens Rødt, Venstre, SV og MDG er på miljøsiden.
Man ser samme mønster på demografiske faktorer. Med fare for å karikere bildet: Yngre, høyt utdannede, kvinner i storbyene prioriterer miljø. Eldre menn med lav utdanning i spredtbygde strøk prioriterer industri og vekst.
Bakgrunnstallene illustrerer hvorfor dette er en krevende sak for Sp i en regjering med høye klimaambisjoner. Beslutningen om elektrifisering av Melkøya ble også gjort til syndebukken for partiets skuffende valg.
Det er heller ikke tilfeldig at klimakritikken vokser i en tid med økte priser og svekket kjøpekraft.
Jo større konsekvenser klimasaken har for folks lommebok, jo mer eksplosiv vil den bli.
Og vanskeligere å løse.
