Kronikk

Angsten som aldri kom

Jeg har levd mange år med angst, men da koronaen kom, ble jeg ikke redd. Det er jo dette jeg har trent for.

Frøydis Strømme Jørve

Jeg, som alltid har vært redd for alt mulig, som aldri har latt beroligende statistikker eller manglende nærhet til problemene stoppe meg fra å spinne katastrofescenarioer – hvorfor ble jeg ikke lammet av frykt, spør kronikkforfatteren.

Foto: Ingvild Jørve

Denne artikkelen er over en måned gammel, og kan inneholde utdaterte råd fra myndighetene angående koronasmitten.

Hold deg oppdatert i NRKs oversikt, eller gjennom FHIs nettsider.

De siste månedene har jeg gjort noe uvant: Jeg har prøvd, ganske iherdig, å bli redd. Eller rettere sagt, jeg har prøvd å bli redd for covid-19. For det meste uten hell. Det har plaget meg.

For frykt føles nesten som en moralsk forpliktelse nå, og i likhet med folk flest, liker jeg å tenke på meg selv som et moralsk vesen. Derfor har jeg prøvd.

Jeg har gjort ting jeg vanligvis aldri gjør: Trykket på de mest sensasjonspregede overskriftene i avisene, fulgt med på de stigende dødstallene, prøvd å forestille meg katastrofen som vil inntreffe når pandemien når flyktningleirene.


Nervesystemet mitt har vært i konstant beredskap for en krise som dette.

Og bekymret og alvorstynget, det blir jeg jo. Jeg er ikke dum heller.

Men redd? Egentlig ikke. I hvert fall ikke riktig type redd.

Verken jeg selv, barna mine eller mannen min er i risikogruppen, og det er selvsagt en medvirkende faktor – rent statistisk sett har vi personlig lite å frykte fra selve viruset.

Men foreldrene mine tilhører en mer utsatt gruppe. Burde ikke det, om ikke annet, utløse en dypere frykt i meg? Og hva med økonomien som kollapser rundt oss? Arbeidsledigheten, fattigdommen, de reelle og potensielle krisene som står i kø?

Jeg har alltid slitt med angst. Hvorfor er jeg ikke redd nå? Jeg, som alltid har vært redd for alt mulig, som aldri har latt beroligende statistikker eller manglende nærhet til problemene stoppe meg fra å spinne katastrofescenarioer – hvorfor ble jeg ikke lammet av frykt da katastrofen etter alt å dømme var et faktum, og unntakstilstanden i full gang?

Når normalen gjør deg redd, da kan faktisk en krise gjøre deg rolig.

Hvorfor frika jeg ikke ut av dette endelige beviset på at verden dypest sett er utrygg og ukontrollerbar?

At ulykken rammer urettferdig? At måten vi lever på er dømt til å utløse en krise? At kapitalismen i bunn og grunn er nådeløs? At fremtid ikke er noe vi kan ta for gitt?

Kort sagt; at vi alle skal dø?

At det egentlig kan skje når som helst?

Please, har min småligste, mest selvrettferdige stemme lyst til å sukke. Velkommen til min verden.

Og plutselig en dag gikk det opp for meg: Det er dette jeg er trent for.

Nervesystemet mitt har vært i konstant beredskap for en krise som dette. Og når normalen gjør deg redd, da kan faktisk en krise gjøre deg rolig.

Det som skjedde da pandemien snudde opp-ned på hverdagen vår, var at hele Norge plutselig trampet inn på min hjemmebane. Akkurat på det tidspunktet da jeg hadde erklært meg ferdigspilt på den hjemmebanen og var på god vei videre – etter å ha jobba ræva av meg for å frigjøre meg fra fryktens enorme makt i livet mitt.

Og først da skal liksom hele verden begynne å snuble rundt på den gjørmete, trange, skyggefulle gressmatta?

Frykt føles nesten som en moralsk forpliktelse nå.

For ironien er at etter et par tiår med hardt terapeutisk arbeid, er jeg endelig kommet til et sted der angsten ikke eier meg, ikke styrer alle valgene jeg tar. Det innebærer at jeg har måttet godta at livet er en risikosport – og at jeg er nødt til å utsette meg for fare, og gjøre meg sårbar for andre mennesker – i hvert fall om jeg ønsker å leve et rikt liv.

Så da styresmaktene og media plutselig manet til kollektiv dødsangst for en usynlig og nokså mystisk fare, da sa kroppen min rolig, men bestemt:

Mm-mm. Not me.
Jeg går ikke inn i det buret igjen.
Ikke mentalt, i hvert fall.

Men det praktiske buret er vi jo i, alle sammen, i form av restriksjoner på bevegelse, sosialisering og aktiviteter. Og selv om jeg ikke har klart å bli særlig redd for det usynlige viruset, har andre stressreaksjoner glitret som perler på en snor:

For to måneder med tre små barn hjemme til alle døgnets tider, med alle deres behov, lyster og følelser?

Stress.

Samliv med en sliten mann som prøver å kombinere hjemmekontor og familieliv?

Stress.

Døgn etter døgn i et rotete, møkkete hus der gjøremålene står i kø, og aldri slutter å formere seg?

Totalt, overveldende stress.

Og en ikke tidsbegrenset isolasjon fra venner, naboer, nærmiljø og storfamilie?

Angst.

Skikkelig, mørk, ensom og klokkeklar angst.

Og forvirrende nok føles det betryggende at jeg tross alt kjenner en form for angst vokse i meg, slik velkjente følelser alltid kan skape en underlig fornemmelse av trygghet.

Forvirringen skyldes at jeg enda en gang er redd for feil ting: Ikke det usynlige viruset, men alle ringvirkningene av tiltakene vi tar for å beskytte oss mot det.

Plutselig en dag gikk det opp for meg: Det er dette jeg er trent for.

Jeg er redd for at vi skal slutte å klemme de vi er glade i.

Jeg er redd for at vi skal begynne å se på medmennesker som potensielle biologiske bomber, ikke som livgivende, helsebringende støttepilarer.

Jeg er redd for at vi skal tro at det tryggeste vi kan gjøre er å gjemme oss bak skjermen med døra lukket og gardinene nede.

Jeg er redd for at barna våre skal vokse opp med forestillingen om at verden først og fremst er et farlig sted.

Jeg er redd for at vi skal glemme at sollys, bevegelse og kroppskontakt er hjørnesteiner i et godt immunforsvar.

Heldigvis kan jeg hente fram min Indre Terapeut når denne redselen blir for sterk – et livreddende triks jeg lærte av en helt ekte terapeut for noen år siden (lite kunne hun ane hvor nyttig det grepet ville bli under karantenetiden): Hun minner meg til stadighet på at tankene mine ikke trenger å følge frykten min blindt. Det gjør det mulig for meg å tenke litt klarere midt i den forvirrende følelseståka.

Hun minner meg også på at jeg ikke trenger å gå aktivt inn for å fôre frykten, at frykt og moral er to selvstendige, uavhengige fenomener. Og at frykt smitter mer effektivt enn noe virus.

Derfor har jeg sluttet å lese skremselsjournalistikk, og leter meg heller fram til nyheter som mater håpet i meg: glimt av blå himmel over Beijing, fiskene som gjeninntar Venezias kanaler, hekkerekorder for truede havskilpadder.

Frykt er tross alt bare én av mange følelser, og siden den ikke lenger får styre verken handlingene eller tankene mine, kan jeg strengt tatt bare la den være i fred.

Uten at det gjør meg til et dårligere menneske.

Mer om koronaviruset

Status Norge

Sist oppdatert: 07.07.2020
8936
Smittet
9
Innlagt
251
Døde