Mannen som lurte verden

I en perfekt verden jobber forskere utelukkende for å finne objektive svar, for å forstå naturen, for å finne ut hvordan ting faktisk henger sammen. I en feilbarlig verden, som den vi lever i, finnes det flere motiver, for eksempel oppmerksomhet, prestisje, penger og hevn.

Historien om Piltdown-mannen, kjent som vitenskapshistoriens største svindel, utspiller seg i en ikke-perfekt verden, nærmere bestemt England for omtrent hundre år siden. Den viser at juks kan lønne seg på kort sikt, men også at vitenskapen aldri gir opp og har en tendens til å vinne til slutt. Vi tar det fra begynnelsen:

Det manglende mellomleddet

I 1907 fant grusarbeideren Daniel Hartmann et kjevebein i et grustak i Mauer, en liten kommune ikke langt unna Frankfurt. Underkjeven skulle vise seg å være det første fossilfunnet etter Homo heidelbergensis, arten vi regner med er Homo sapiens og neandertalernes siste felles forfar. 40 år tidligere hadde de første fossilene av Cro-Magnon-mennesket, det som nå kalles tidlig Homo sapiens sapiens, blitt oppdaga i Frankrike.

I tiåra etter at Charles Darwin ga ut The Descent of Man i 1871 jakta paloeantropologer og arkeologer stadig mer febrilsk etter en missing link, et evolusjonært bindeledd mellom aper og mennesker. Heidelbergensisen i Tyskland og Cro-Magnonen i Frankrike gjorde ikke britiske forskere mindre lystne på å finne noe betydningsfullt i hjemlandet.

• Les: Apa som reiste seg opp

Og i desember 1912 skjedde det, paleontologen Arthur Smith Woodward (øverst til høyre på bildet i toppen av saken) og amatørarkeologen Charles Dawson (øverst nest til høyre i samme bilde) annonserte at de hadde gjort et oppsiktsvekkende funn i Piltdown i Sør-England. Basert på funn av hodeskallefragmenter, kjevebein med to tenner, og primitive steinredskaper, hadde Woodward rekonstruert en hodeskalle av en mann som skulle ha levd for 500.000 år siden. Dawson og Woodward ga den tilsynelatende tidlige menneskeslektningen det vitenskapelige navnet Eoanthropus dawsoni, men blant folk flest ble den bare kjent som Piltdown-mannen.

Funnet vakte voldsom oppsikt, både fordi det endelig ble oppdaga et fortidsmenneske i England, og fordi dette fortidsmennesket hadde en pussig blanding av særtrekk. Hodeskallen måtte ha romma en stor hjerne som talte for et menneskeaktig intelligensnivå, mens det apelignende kjevebeinet, med menneskelignende tenner, bar bud om nært slektskap bakover på evolusjonslinja.

På dette tidspunktet lurte forskerne veldig på hva menneskene utvikla først – større hjerne eller tobeint gange? Piltdown-mannen ga støtte til den første teorien, at mennesket fikk større hjerne, og reiste seg opp på to som en konsekvens av det.

Halvt menneske, halvt orangutang

I 1914 gjorde Dawson nok et funn, også denne gang i Piltdown, men i et annet område. Han, og en ung jesuittprest som het Pierre Teilhard de Chardin, fant en jeksel, et bakhodebein og en bit av et pannebein. Dette funnet stemte godt overens med det første, men ble aldri publisert på skikkelig vis.

Så, i 1916, døde Dawson av sepsis. Og det ble aldri gjort noen flere funn som kunne knyttes til Piltdown-mannen. I tiåra som fulgte ble det derimot funnet stadig flere fossiler av tidlige mennesker i andre deler av verden – særlig i Afrika, Kina og Indonesia. Ingen av disse funnene tyda på at vi på noe tidspunkt har hatt stor hjerne og apelignende kjeve – tvert imot viste de at kjeven ble menneskelignende før vi utvikla større hjerne. De støtta også hypotesen om at vi først reiste oss opp på to bein, og deretter fikk større hjerne. Piltdown-mannen passa ikke inn i puslespillet.

Mange forskere i USA og Kontinental-Europa var svært skeptiske til Piltdown-mannen helt fra starten, men i England ble skepsisen først ignorert. Etter hvert som stadig flere fortidsmenneskefossiler fortalte en helt annen historie enn det beinrestene fra Piltdown gjorde, ble likevel Piltdown-mannen oversett av fagfolk, også i hjemlandet.

På slutten av førtitallet hadde varsellampene knytta til Piltdown-mannens autentisitet blinka litt for ofte og litt for kraftig, og Joseph Weiner, Kenneth Oakley Og Wilfrid LeGros Clark bestemte seg for å se nærmere på funnet ved hjelp av ny teknologi. De fant fort ut at funnet var forfalska.

Fluortester gjort ved Natural History Museum viste at beinrestene bare var omtrent 50.000 år gamle, ikke 500.000. I tillegg kom hodeskallen fra et menneske og underkjeven fra en orangutang, mens hjørnetanna hadde tilhørt en sjimpanse, og var blitt fila ned for å se ut som om den hadde tilhørt et menneske. I 1953 ble de nye analysene publisert i Bulletin of the British Museum, Piltdown-mannen var en forfalskning.

De mistenkte

Svindelen hadde blitt avslørt, men ingen kunne være helt sikre på hvem som egentlig sto bak. Dawson og Woodward var døde, og det var flere andre som hadde motiv og mulighet. I 2012, da ei forskergruppe bestemte seg for å gå gjennom bevismaterialet på nytt, laga Natural History Museum ei liste over de fem hovedmistenkte:

• Charles Dawson (1864-1916): Amatørarkeologen som fant fossilene er en naturlig mistenkt. Det taler ikke til hans fordel at også andre funn han har gjort i ettertid er blitt avslørt som falske, og at Piltdown-funnene plutselig stoppa da han døde.
• Arthur Smith Woodward (1864-1944): Geologiansvarlig på NHM, og mannen som offentliggjorde Piltdown-funnene. Var i utgangspunktet mest kjent for sitt arbeid med fiskefossiler, og skal ikke ha vært noen autoritet på menneskelige levninger.
• Pierre Teilhard de Chardin (1881–1955): En ung jesuittprest som hjalp Dawson med utgravningene fra 1912. Chardin var mannen som i 1914 fant hjørnetanna som var med på å sementere Piltdown-mannens autentisitet.
• Martin Hinton (1883–1961): Hinton var Woodwards kollega på NHM, som zoologi-ansvarlig. 17 år etter hans død fant noen en gammel kiste i loftet over kontoret han disponerte. Kista – som viste seg å være Hintons – inneholdt bein og tenner som var blitt tukla med på samme måte som Piltdown-materialet. Mange spør seg om han undersøkte mysteriet eller var den som hadde iscenesatt det.
• Arthur Conan Doyle (1859–1930): Sherlock Holmes' far bodde i nærheten av Piltdown, og kjente Dawson. Conan Doyle var medlem av en arkeologiforening, og skrev om tidlige mennesker i The Lost World. Det gikk hardnakka rykka om at han sto bak lureriet for å hevne seg på vitenskapsmiljøet som gjorde narr av hans lidenskap for spiritualisme.

På dette tidspunktet hadde Isabelle De Groote, paleoantropolog ved Liverpool John Moores University, allerede pusla med Piltdown-mysteriet i noen år. Hun brukte nye metoder, som CT-skanning og DNA-analyser, for å finne ut mer om fossilene som hadde holdt verden for narr i flere tiår. Etter hvert ble flere forskere involvert, og i 2012 annonserte Chris Stringer ved Natural History Museum at det var på tide å komme til bunns i saken en gang for alle.

Å si at alt er oppklart er nok å ta litt hardt i, men tidligere denne uka publiserte De Groote, Stringer og resten av forskergruppa en rapport om det de hadde oppdaga i Royal Society Open Science:

Alle orangutang-beinrestene, både de som ble funnet i 1912 og i 1915, ser ut til å komme fra én og samme orangutang. Menneskebeina stammer derimot fra to eller tre forskjellige individer. Beina var fylt med sand, noe som sannsynligvis var gjort for å gi dem tyngde – fossile bein veier mer enn ikke-fossile. I tillegg var alle beina behandlet med en kittlignende substans, den hadde blitt brukt både for å forsegle beina så sanda skulle holde seg på plass, og for å dekke over hakk i beina forårsaka av personen som sto bak.

– Samme teknikk er brukt på alle beina. Dét, og det faktum at det er brukt beinrester fra så få spesimen til å fabrikere begge funnene, tyder på vi har med én enkelt gjerningsmann å gjøre, skriver De Groote i et innlegg på The Conversation.

Funnet ingen kunne overse

Charles Dawson jobba som sakfører, arkeologi var noe han drev med på fritida. Han skal ha vært svært opptatt av å bli valgt inn i The Royal Society, Storbritannias mest prestisjetunge vitenskapelige selskap, og var ikke særlig populær blant lokale arkeologer og geologer.

– Det virker svært sannsynlig at det var Dawson som sto bak. Han var den eneste som var involvert i alle funnene. I tillegg hadde han midlene og kunnskapen som skulle til. Han visste nok om arkeologi til å skjønne at tennene måtte files ned, men samtidig mangla han ferdighetene til å sette tennene ordentlig på plass, noe vi så tydelige spor etter, sier De Groote til The Times.

Hun forteller at de, gjennom å lete gjennom egne arkiver, har kommet fram til at Dawson var ansvarlig for minst 38 forfalskninger som ikke var knytta til Piltdown-mannen.

– Han ville så veldig gjerne være en del av vitenskapsverdenen, men hadde ikke fått anerkjennelsen han hadde håpa på, til tross for at han hadde tatt noen snarveier. Men dette kunne ikke folk overse.

• Les: Hvor kommer hobbiten fra?

Hvordan gikk det egentlig an? Hvordan kunne så mange la seg lure så lenge? Torfinn Ørmen, zoolog og ekspert på menneskets utvikling, prøver seg på ei forklaring:

– Woodward og Dawson lot nok ikke mange andre få se på beinrestene, noe som i seg selv ikke er mistenkelig. Fossiler er skjøre, og det er fortsatt mange forskermiljøer som foretrekker å holde kortene tett til brystet og vegrer seg for å la andre slippe til.

Han poengterer at det faktum at England ikke hadde noen fortidsmennesker sannsynligvis også spilte en stor rolle, at de også ville være med på leken og dermed ble blinde for faresignalene. Utenfor England skal det ha vært mye skepsis på et tidlig tidspunkt.

– Dawson må ha visst om det. Og han kan ha gjennomført det på egen hånd, jeg tipper det. Men etter hvert har nok andre fått vite om det, på den ene eller den andre måten. Da hadde kanskje løgnen allerede vokst seg for stor, sier han.

Hva med konsekvensene? Nå, 100 år etter, er jo det hele en litt artig historie, men hvilken rolle spilte det for forskninga?

– Det forsinka nok studiet av menneskets evolusjon med 20 år. I tillegg har jo kreasjonister brukt denne historien for det den er verdt, de bruker den som dokumentasjon på at all evolusjonsforskning er sludder.

Manglende støtte fra kreasjonister er nok uansett til å leve med for folk som jobber med å finne ut mer om menneskehetens historie, og Ørmen tror ikke fagfeltets rennomé har tatt skade av Piltdown-jukset. Han presiserer også at opprullinga av jukset kom fra forskere i det samme fagfeltet.

– Vitenskapen avslørte det til slutt.