Aluminiumkisten med levningene ble åpnet på Vikingskipshuset på Bygdøy, og frykten for skade som følge av fukt i kisten, ble gjort til skamme.
Graven med de to kvinnene i Oseberghaugen i Vestfold ble åpnet mandag. Metallkisten ble løftet ut av steinsarkofagen som omsluttet den, og fraktet til Bygdøy for betryggende åpning. Sarkofagen ble igjen i haugen og vil for fremtiden inngå som en permanent del av Osebergmonumentet.
– Nå skal levningene gjennom foreløpige analyser og undersøkelser. Men alt tyder på at de ikke har tatt skade av oppholdet etter at kisten ble gjenbegravd i en steinsarkofag i 1948, sier arkeologene Terje Gansum og Vivian Wangen til NTB.
Gansum er daglig leder ved Midgard historiske senter i Vestfold fylkeskommune og Wangen er prosjektkoordinator ved Kulturhistorisk Museum i Oslo, to institusjoner som har samarbeidet om det unike prosjektet.
Gokstadviking fredag
Støttemaker Ragnar Løchen og hans medarbeidere ved Vikingskipshuset måtte ty til vinkelsliper for å få frigjort eikeplaten som levningene etter de to vikingkvinnene var montert fast til. Aluminiumkisten var klemt sammen for å få plass i sarkofagen som inntil nå har vært kvinnenes hvilested i Oseberghaugen.
Et stort oppbud av arkeologer og pressefolk fulgte spent med under det spennende arbeidet, som tok en times tid.
Torsdag gjenåpnes Gokstadhaugen, også den i Vestfold. Da vil arkeologene ta ut en blykiste med levninger etter en viking som ble gjenbegravd i 1928. Også denne kisten blir brakt til Vikingskipshuset, der åpningen skjer fredag morgen.
Gokstad-vikingen, en mann mellom 60 og 70 år, ble hauglagt i et gravkammer bygd i tømmer, som ifølge karbondatering ble hogget i år 901. Haugen ble åpnet i 1880, men vikingen ble av etiske grunner gjenbegravd i 1928.
Svartehavsregionen
Professor Per Holck ved Institutt for medisinske basalfag, avdeling for anatomi ved Universitetet i Oslo, fikk i fjor et laboratorium i København til å analysere DNA-materiale fra ett av seks bein som ble holdt tilbake av UiO da Oseberg-kvinnene ble gravlagt i 1948.
– Det viste at iallfall den yngste kvinnen trolig kan ha ikke-europeiske aner. Den aktuelle DNA-typen forekommer hyppigst i Svartehavsregionen, sier professor Holck til NTB.
Han regner med at de aller første undersøkelsene ikke tar så lang tid.
– Men vi kan nok ikke regne med å få noen endelig rapport om dette funnet før på nyåret, sier Holck.
Slektskap?
Det kanskje mest spennende spørsmål forskerne håper å få besvart, er eventuelt slektskap mellom kvinnene, og eventuelt få bekreftet hvor de kommer fra.
– Sikkert er det iallfall at kvinnene var av høy byrd, sier professoren.
Den eldste kvinnen var trolig mellom 60 og 70 år gammel da hun ifølge karbondatering ble gravlagt i år 834. Den yngste kvinnen, som det er relativt få rester fra, var mellom 30 og 40 år gammel da hun ble gravlagt.