Stjerner blir født og stjerner blir "drept" av intenst strålende "morderstjerner" (Foto: NASA/STScI)
Stjerner dannes i skyer av gass og støv. En slik sky kan ha en diameter på opp til 1,4 lysår. Inne i disse skyene danner gassen og støvet etter hvert mørke, tette klumper – såkalte globuler. Disse klumpene blir til slutt så kompakte og varme at de begynner å lage sin egen energi og sitt eget lys. De blir hva vi kaller en stjerne.
Tunge stjerner dør først
Slike stjernefabrikker finner vi mange steder i Universet, også i Oriontåken i vår egen galakse Melkeveien. Fabrikkene er aktive bare i noen millioner år, men kan fø fram opptil tusenvis av stjerner. Disse stjernene kan nå ulik alder. De som vokser raskest, blir som oftest ikke eldre enn 5 millioner år, mens de stjernene som ikke oppnår en tung masse, kan bli opptil 100 milliarder år.
100 000 ganger mer energi
De tyngste stjernene kan sende ut stråling som har opptil 100 000 ganger mer energi enn vår egen sol. Denne strålingen brenner rett og slett bort mesteparten av skyene i stjernefabrikken. Det er bare de skyene som er raske nok som utvikler seg til stjerner. Det paradoksale er at en sky som klarer å stenge den intense varmen og strålingen ute, blir meget kald innvendig.
Den samme prosessen som tar livet av stjernefostrene, lager de fantastiske erosjonspilarene i den store skyen og stjernefabrikken M16-Ørnetåken (Foto: NASA/STScI).
Thackeray’s globuler
Disse mørke, tette klumpene kalles Thackeray’s globuler etter astronomen A.D. Thackeray som oppdaget dem i 1950. Astronomer har visst lite om disse globulene, men Hubbles romteleskop har gjort det mulig å observere disse stjernefabrikkene.
Av Eiliv Flakne,
Schrödingers katt torsdag 17. januar kl. 19.30