Hva ville vi opplevd om vi kunne reist inn i et sort hull og overlevd? Sorte hull er områder av verdensrommet der tyngdekreftene har gått helt amok. Ingenting, ikke en gang lys, slipper ut av sorte hull. Det som er inne i hullene vil vi aldri kunne observere, men med fysikkens lover har forskerne klart å finne ut mye om hvordan det ville være å nærme seg og bli slukt av et sort hull.
Rundt omkring i Melkeveien finnes det antagelig millioner av sorte hull. Det nærmeste kan være mange hundre lysår unna, så vi ville brukt lang tid på å reise dit. Idet vi kommer frem etter den langtekkelig reisen, vil imidlertid ting begynne å skje raskere og raskere.
Vi nærmer oss
Når vi nærmer oss, ser vi noe virkelig merkelig: I området rett forut er alt
"vrengt". Selv er vi ikke lenger vektløse, men blir suget raskere og raskere innover.
Kunne vi nærme oss et sort hull, ville vi kanskje sett noe slikt. Ut fra selve hullet slipper ingenting, ikke engang lys. Hullet forvrenger rommet rundt seg og gir et vridd bilde av de bakenforliggende stjernene. Illustrasjon: NASA/STScI
Det som videre skjer avhenger av hullets masse. Dersom vi er i nærheten av et supertungt sort hull - det finnes et slikt i midten av de fleste galaksene - overlever vi til vi kommer inn i selve hullet. Om vi nærmer oss et hull i
den mer moderate vektklassen, slike som dannes når svært tunge stjerner dør, blir vi revet i filler.
La oss derfor besøke superhullet i midten av Melkeveien!
Når vi nærmer oss, ser vi mengder av intenst lysende stjerner som virvler rundt superhullet. Lenger inne er det en gigantisk skive av virvlende og glødende gass rundt hullet.
Vi er så lure at vi setter igjen et romskip med et par astronauter på trygg avstand før vi reiser videre innover. Vi har kontakt med hverandre via video og store ur på veggene i romskipene viser hvordan tiden forløper.
Det sorte hullet i midten er omgitt av en malstrøm av gass (skiven) og magnetlinjer som går gjennom gassen. Disse er vist som gjennomsiktige, blå bånd. Illustrasjon: NASA.
Når vi kommer riktig nær, merker vi at suget og farten øker innover. Utover det virker alt normalt. Vi nærmer oss via hullets "pol", men rundt hullets "ekvator" virvler en skive av superhet gass. Rett foran oss er det en svær, kullsort kule som vi ikke kan se igjennom - det sorte hullet. Diameteren på hullet er 15 millioner kilometer.
Inne i kulen er tyngdekreftene så voldsomme at ingenting der inne kan slippe ut, ikke en gang lyset. Det sorte hullets overflate ligger i den avstanden der lyset såvidt klarer å unnslippe. Hullet består nesten bare av tomt rom.
All massen er samlet i et punkt aller innerst i midten av den sorte "ballen".
Vi tar en titt på videobildene fra det andre romskipet som ligger langt unna hullet og legger merke til at klokken der går mye raskere enn hos oss. Astronautene i det andre romskipet synes derimot at klokkene hos oss går saktere og saktere, og når de kikker etter oss, synes de at vi beveger oss saktere og saktere. Romskipet vårt blir dessuten rødere og rødere sett fra dem fordi lyset blir strukket når det forsøker å slippe ut.
Ingen vei ut igjen!
Vi merker ingenting spesielt idet vi forsvinner inn i den sorte kulen, men når vi først har kommet innenfor, er det ingen måte å komme ut igjen! Om vi forsøker å sende en lysstråle utover, blir lyset suget innover.Idet vi forsvant inn, mistet det andre romskipet kontakten med oss. Med en kikkert så det ut som om vi beveget oss saktere og saktere inntil vi stoppet helt opp og lyset fra oss "sluknet".
I de siste øyeblikkene før vi forsvant inn, virket det som klokken i det andre romskipet gikk helt amok - viserne fór rundt med vanvittig fart!
Inne i hullet begynner vi for alvor å merke suget fra "det" som ligger i midten. Aller innerst i dette hullet er masse svarende til 2,6 millioner soler klemt sammen til et punkt av de ekstreme tyngdekreftene. Vi tar en siste kikk utover, men ser lys bare i en flekk rett bak romskipet. Hele stjernehimmelen er klemt sammen på denne lille flekken som stadig krymper mens vi farer innover.
Inne i et sort hull
En stjerne er revet i stykker og forsvunnet inn i et sort hull. Rester av stjernegassen svever rundt. Illustrasjon: ESA og Stefanie Komossa (Max Planck Institute for Extraterrestrial Physics)
Vi vet ikke sikkert hvordan forholdene er inne i sorte hull. Dersom massen i midten roterer raskt, finnes det muligheter for dannelse av tunneler i tid og rom. Moderne beregninger tyder på at det ikke er mulig å reise gjennom disse - ellers kunne vi på et øyeblikk reist til helt andre deler av Universet!
Inne i hullet er tiden og rommet så forvrengt at vågale astro-nauter kan få en rekke utrolige syn - kanskje til og med glimt av andre univers! Astronuatene vil uansett aldri kunne slippe ut og fortelle oss om hva de så!
Kanskje går tiden baklengs inne i hullet slik at vi i korte øyeblikk kunne gjenopplevd hendelser som alt har skjedd.
Tilbake til oss i romskipet:
Suget blir nå virkelig kraftig. Føttene, som er nærmest sentrum av hullet, blir dratt mye hardere innover enn hodet. Dette skyldes såkalte spagettiseringskrefter. Til slutt klarer ikke romskipet mer og blir revet i
filler, det blir vi også, og bittesmå øyeblikk senere er selv atomene i kroppene våre revet i filler.
Om vi hadde levd videre, ville vi kommet inn til den bittelille klumpen med kolossale mengder masse aller innerst. Hva den består av, vet vi ikke, men vanlig materie, vanlige atomer eller vanlige partikler er det ikke snakk om. De tar rett og slett altfor stor plass!
Om det sorte hullet hadde rotert raskt, ville massen i midten ikke vært samlet i et punkt (kalt singularitet), men i en liten ring rundt midten.
Rundt mindre hull, slike som oppstår når tunge stjerner dør, er tyngdekreftene mye mer intense. Romskip og astronauter ville blitt revet i filler lenge før de hadde nådd frem til yttergrensen for slike hull.