Kielland-overlevende hjelper framtidens ofre

Forskere kan forutse hvem som får størst problemer etter katastrofer.

Alexander Kielland senkes

Alexander Kielland-plattformen senkes i sjøen etter først å ha blitt snudd og undersøkt.

Foto: Sigurdsøn, Bjørn / SCANPIX

Lørdag er det 30 år siden Alexander Kielland-ulykken krevde 123 menneskeliv på Eddafeltet i Nordsjøen. Nå kan kunnskapen om de overlevendes reaksjonsmønster hjelpe andre som rammes.

Are Holen er professor i psykiatri ved NTNU, og har fulgt Alexander Kielland-overlevende i 30 år. Ved hjelp av dybdeintervjuer og spørreskjemaer har han forska på hvordan overlevende reagerer på kort og lang sikt.

- Etter alle voldsomme hendelser vil enkelte bli ramma så hardt at det blir vanskelig å reise seg igjen. Målet vårt er å minimere det antallet, forklarer Holen.

Noe det kan virke som om forskninga hans kan bidra til:

-Det mest oppsiktsvekkende er at vi nå kan si noe om hvordan en katastroferamma person har det om 30 år basert på målinger gjort rett etter ulykken. Dette er et viktig fremskritt mot å dirigere hjelp dit det trengs.

Sliter fortsatt

Den hjelpa kommer for sent for en del av de overlevende etter Kielland-ulykken. Forskere anslår at 40% hadde plager av ulike slag som følge av ulykken, mens 60% klarte seg greit. De har vært overrepresenter på psykiske lidelser og sykemeldinger sammenligna med ei referansegruppe bestående av Ekofisk-arbeidere.

Hør: Ekstrasending fra Dagsnytt 27.mars 1980

I 2007 var halvparten av de overlevende etter Kielland-ulykken i arbeid. 20% var pensjonert, og 30% uføretrygda eller langtidssykemeldt. De klarer seg dermed bedre og bedre sammenligna med referansegruppa.

Gunnar Fagermo er den yngste av de overlevende, han var bare 19 år den skjebnesvangre dagen for 30 år siden. Han er ikke imponert over støtten de fikk etter ulykken.

-Vi fikk ikke nok oppfølging, så når de tunge tankene kom prøvde vi å gjøre noe med det sjøl. Det ble lett å ty til litt drikking.

Fagermo tenker fortsatt på ulykken, særlig når det går liv langs kysten. Men han er ikke i tvil om at forskninga som har pågått kan hjelpe fremtidige katastrofeoverlevende.

- Noen trenger lite hjelp, mens andre trenger mye. Derfor er det så viktig at de som trenger det mest får hjelp fortest mulig.