Makabre dødsritualer i vikingtida

Populærkulturen har gitt oss et tydelig bilde av hvordan vikingtidas folk behandlet sine døde. Filmer og bøker forteller om jarler og krigere som ble lagt i skip og brent på sjøen, eller gravlagt i en stor haug. De fikk med seg verdifulle gjenstander på turen til Odins dødsrike, Valhall.

Men arkeologiske funn forteller også en helt annen historie. Forskere har nå funnet flere bevis på makabre og gåtefulle dødsritualer.

– Deler av lik ble av og til lagt rundt gårdene og inne i langhusene. Dette kan ikke ha vært en tilfeldig handling.

Det mener arkeolog Marianne Hem Eriksen ved Universitetet i Oslo.

I sin nye forskningsartikkel har hun sett på 40 arkeologiske funn av kranierester rundt om i Skandinavia fra jernalderen. Funna er fra omtrent 250 år før vår tidsregning, fram til omkring 1050, som er slutten av vikingtida.

– Det må ha vært viktig for dem å ha sine døde i nærheten. Det var åpenbart meningsfullt å ha deler av døde kropper nært på dagliglivet, sier Eriksen.

Likrester under døra

Biter av hodeskaller og lik av spedbarn er blant annet funnet under døråpninger og gulv.

Det finnes ingen samla kunnskap om funnene av disse skjelettdelene. Dette har ofte blitt forklart med at beinbitene tilfeldigvis er kommet fra gravplasser i nærheten som er forstyrra eller ødelagt.

Men arkeolog Eriksen er blant dem som nå mener denne oppfatninga ofte er feil.

– Mye tyder på at dette har vært planlagte og bevisste handlinger.

Gunnhild Røthe er religionshistoriker, og har skrevet bøker om norrøn religion. Hun synes den nye forskninga på hodeskaller og skjelett er spennende.

– Den døde var biologisk død, men ikke sosialt død. Dette gjenspeiles også i flere skriftlige kilder fra denne tida, sier Røthe.

Døde spedbarn i husveggen

Eriksen har tidligere forsket på 52 barn som endte sine dager i hus eller våtmarksområder i denne tidsperioden.

Noen små barn, særlig nyfødte og opp til ettårsalderen, ble nedgravd i veggfundamenter og groper på gårdsplassen, og ved ildsteder der man spiste og lagde mat.

– Noen steder virker det som det nærmest har vært en tradisjon å nedlegge barnekropper i huset, i generasjoner, sier Eriksen.

Går man til skriftlige kilder i Skandinavia og Nord-Europa på denne tiden ser man at drap på spedbarn ikke var uvanlig, og til en viss grad sosialt akseptert.

Et spedbarn ble sett på som et navnløst vesen som ikke nødvendigvis var en person ennå. Vesenet måtte først få et navn, få tenner, eller lignende før det ble et individ.

– Én av årsakene til at barna ble nedlagt i og rundt hus, kan dermed være at de ble oppfatta som magiske objekter – ikke helt menneske og ikke helt gjenstand. De kan ha skapt et bånd mellom mennesker, husene og stedet. Det samme kan gjelde kraniedelene, sier Eriksen.

Kraften i de døde

Når et menneske døde, ble ikke dets personlighet og kraft nødvendigvis borte.

– At beinene kunne være et vern mot onde ånder og makter er også en mulighet. Men jeg tror nok at forholdet til beinrestene var mer sammensatt enn som så, sier Eriksen.

Om beinene nedlagt i hus var levninger etter nær familie, fiender eller slaver er vanskelig å si.

På den tida hadde de i liten grad templer eller samlingssteder. Husene stod sentralt i livsløpsritualer og som sosiale samlingsplasser.

– Vi har funnet spesielt mange rester av hodeskaller i husene. Jeg tror hodet kan ha blitt brukt på ulike måter. Enten for å bevare essensen i noen som var død, eller med vilje forsøke å ødelegge personligheten til en fiende, sier Eriksen.

Hodeskallen hadde en spesiell betydning

Et av de mest kjente hodeskallefunnene fra jernalderen er gjort i Ribe i Danmark.

Her er runer rissa inn i kraniet. Det er også bora et hull i skallen. Flere eksperter mener beinbiten kunne vært en amulett som skulle hjelpe mot verk og sykdom.

De norrøne gudenavnene Odin og Tyr står blant annet skrevet på beinbiten.

Det finnes også eksempler på hodets kraft i norrøn mytologi. Gunnhild Røthe forteller om ei kjent beretning, der jotnen eller guden Mime ble halshugget.

Odin tar vare på hodet og smører det inn med urter slik at det ikke råtner. Derfor lever Mimes hode videre, og Odin bruker hodet som rådgiver.

Både Eriksen og Røthe mener denne skriftlige kilden er med på bygge opp under betydninga hodet og hodeskallen hadde for folk i vikingtida.

Menneskets verdi

Røthe sier vi ikke kan forstå fortidas mennesker med dagens tankemønstre om livet og døden. For oss er livet og døden todelt, og skilt fra hverandre. Slik var det ikke da. Døden og de døde var mye nærmere, og en del av hverdagslivet.

Hun mener vi kan lære mye om oss selv ved å undersøke hvordan våre forfedre så på tilværelsen.

– Kunnskapen om fortida viser at vi ikke kan ta dagens verdier for gitt. Våre forfedre levde i et samfunn som var gjennomsyra av vold. Da tenker folk helt annerledes om menneskeverd og kropp, sier Røthe.

Eriksen håper hennes forskning kan bidra til mer forståelse, og mindre rosemaling av vikingtida.

– Vi må snakke om jernalderens ofre og deres forhold til døden. Det må også forskes mer på treller, barn, eldre og andre som betalte prisen for framveksten av krigersamfunn og kongedømme i det første årtusenet, sier Eriksen.