Prisen for frihet

Hun prøver å rope om hjelp. Lyden når ikke gjennom hånden som holder et hardt grep foran munnen hennes.

Politimannen og flere kolleger av ham har nettopp banket og slått henne brutalt. Nå blir hun dyttet inn i en bil med sotede ruter.

Alt går så fort.

Demonstrasjonen denne 8. mars-dagen i 2018 er godt planlagt. Likevel går det galt.

I en av Teherans største gater har flere hundre kvinner og barn stimlet sammen foran et av regjeringens hovedkvarter. Noen menn også.

Det er forbudt å samles på kvinnedagen, så planen var å være på demonstrasjonen i fem, kanskje ti minutter. Moloud og venninnene hadde forberedt seg før de dro.

Sort skrift på hvite ark. Farlige ord.

Abort. Tvangsekteskap. Frihet. Likestilling.

«Min kropp, mitt valg. Vi vil ikke ha islamske regler om kvinner», står det på Molouds plakat.

I stedet for å markere kvinnedagen på fredelig vis, blir hun tvunget til å se kaoset i folkemengden fra vinduene i politibilen.

Moloud banker løs på rutene, roper og prøver å åpne døra. Det nytter ikke.

Hun aner ikke at det som skjer videre skal endre livet hennes. Og at det etter hvert skal føre henne til en liten by i Norge.

Usømmelige kvinner

Moloud var rundt sju år første gangen hun innså at det var ulike regler for jenter og gutter.

Snart 30 år senere er det fortsatt ingen land i verden, hverken rike eller fattige, som har oppnådd likestilling, ifølge FNs utviklingsprogram.

På verdensbasis blir 12 millioner jenter under 18 år giftet bort hvert år, ifølge FNs barnefond Unicef.

Tall fra Verdens helseorganisasjon viser at 35 prosent av verdens kvinner har opplevd vold og/eller seksuelle overgrep.

Bare 55 prosent av alle kvinner har makt til å bestemme over egen helse, prevensjon og mulighet til å si ja eller nei til sex, ifølge FNs befolkningsfond.

Kvinner har i snitt bare 75 prosent av de samme lovfestede rettighetene som menn, viser en kartlegging fra Verdensbanken og FN.

For sju år gamle Moloud var det tydelig at hun som jente ikke hadde de samme mulighetene som brødrene. Det var ting som ikke føltes riktig.

Moren hennes la fram tøyet hun skulle ha på seg første skoledag. Moloud husker at hun ikke kunne forstå det.

En lang, sort og heldekkende kjortel. Et hvitt hodeplagg som skjuler håret.

– Hvorfor må jeg ha på meg det der? Broren min måtte jo ikke det da han begynte på skolen?

– Det er reglene. Hvis du ikke har på det, må du være hjemme, sa moren.

Det var vanskelig å forklare for en sju år gammel jente at alt unntatt ansiktet måtte dekkes til. Men moren visste godt hvorfor det hadde blitt slik.

Etter den iranske revolusjonen i 1979 ble alle kvinner pålagt å dekke hud, hår og kvinnelige former. Straffen for å ikke følge reglene var bøter eller fengsel.

Å vise hår og hud var usømmelig.

Moloud gikk med på å dekke seg fra topp til tå, men hun ble aldri komfortabel med det.

Klesdrakten var bare én av mange ting hun reagerte på.

Men det var først som ungdom hun forstod at hun var villig til å risikere tryggheten for å skape endring.

De vanskelige spørsmålene

I ungdomsårene ble Moloud stadig mer engasjert. Faren kjøpte avisen daglig. Moloud lånte den etterpå. Det var deres lille rutine.

En dag skjedde det noe. Moloud var bare 14, men i ettertid ser hun på hendelsen som en oppvåkning.

Studenter protesterte fredelig i hovedstaden. Men etter demonstrasjonene ble studentene ved Teherans universitet angrepet av iransk sikkerhetspoliti midt på natten.

Flere studenter ble såret og drept.

Moloud leste om hendelsen, så på TV, spurte foreldrene sine og lærerne på skolen. Men hun skjønte at hun ikke fikk hele sannheten. At hun selv måtte finne svar.

Lite visste hun om at hun skulle oppleve å bli kneblet. At artiklene hun etter hvert skulle publisere som journalist måtte tåle å bli sensurert. Kuttet, kuttet og kuttet.

Og at de kritiske spørsmålene hun stilte allerede som barn, senere skulle sende henne til et beryktet fengsel for kvinner.

Helvete på jord

Det har rukket å bli kveld idet bilen med de mørke vinduene kjører inn gjennom portene.

Moloud og de andre kvinnene fra demonstrasjonen vet ikke hva som venter dem her ute i ørkenlandskapet øst for Teheran.

Hun har bare hørt om de umenneskelige forholdene bak murene i Qarchak kvinnefengsel. Tidligere innsatte har beskrevet det som helvete på jord.

Skitne dusjer og toaletter, urinflekker på gulvene og frislipp av smittsomme sykdommer. Mat som inneholder steinpartikler. Vannet er salt og udrikkelig, ifølge Amnesty International.

Før var det en storfe-farm. Nå er i stedet tusenvis av kvinner stuet sammen i lokalene.

Det er vinter og kulda biter, men det er ikke senger nok til alle. Moloud og tre andre får hvert sitt teppe. De må sove ute på bakken.

Mens hun holder en av de andre kvinnenes skjelvende hender den første natten, lurer hun på hvor lenge de skal bli nødt til å være her.

Fengselsmaten er så dårlig at Moloud får magesmerter etter måltidene. For å få i seg væske drikker hun vann fra toalettet.

Etter ti dager slipper hun og de andre politiske fangene ut. Journalister og aktivister på utsiden har kjempet for å få dem løslatt mot kausjon.

Men Moloud lar ikke frykten for å havne der igjen stoppe henne.

Upopulær kvinnekamp

Hun trosser farene og kjemper videre. Moloud reiser rundt og holder kurs for kvinner om deres grunnleggende menneskerettigheter.

I en av byene hun har besøkt, bestemmer noen av kvinnene seg for å stille som kandidater til lokalvalget.

Moloud ser at det hun gjør bidrar til endring. Og hun føler seg stadig mer upopulær.

Hun opplever å bli truet, forfulgt og angrepet.

Internasjonale medier skriver stadig mer om kvinnebevegelsen som vokser fram i Iran. Kvinner over hele landet utfordrer makten ved å kaste hijaben.

Noen av dem blir dømt til langvarige fengselsstraffer og piskeslag.

Etter at Moloud blir arrestert i Teheran for andre gang sier vennene at hun må stoppe. Nå må hun leve et normalt liv. Dette er farlig.

Men Moloud føler ikke hun har noe valg. Hun elsker landet sitt og føler med hele seg at noe er feil.

Og nå blir det virkelig alvor.

Brevet

Fortvilelsen ligger som en tåke over rommet. Familien er samlet hjemme i huset der Moloud har vokst opp med to brødre, en søster og foreldrene sine.

Moren hennes er nervøs og bekymret. Faren hennes gråter.

Det har kommet et brev.

De ser på hverandre. Familien, som aldri har vært noe annet enn støttende, er tydelige nå.

Moloud vil ikke utsette familien for mer bekymring. Hun må bort.

I brevet blir hun kalt inn til soning i fengsel. Denne gangen er det ikke snakk om et kort opphold.

Hun er blant annet beskyldt for handlinger som truer nasjonal sikkerhet, og propaganda mot regimet.

Hvis hun blir hjemme, må hun sone. En dom på 3 år i fengsel, i tillegg til siktelser der hun risikerer mer enn ti år i fengsel totalt.

Moloud og familien vet at aktivister og journalister har blitt pisket, torturert og drept i fengsel.

Har hun kanskje en annen mulighet? Hun kommer til å tenke på en invitasjon fra Norge. Moloud har ikke vurdert den ennå, fordi advokatene hennes har sagt de skal hjelpe.

Men nå begynner tiden å renne ut.

Invitasjonen kom etter at hun sendte en søknad og forklarte sin situasjon i Iran. Den internasjonale organisasjonen ICORN, som jobber for å beskytte forfattere, journalister og kunstnere som er truet eller forfulgt, har vurdert saken hennes grundig.

De forteller at Larvik kommune vil ta henne imot.

Moloud pakker den lille bagen sin. Laptop, noen toalettsaker og et par klesskift.

Den natten sover hun ingenting. De siste årene passerer som en film i hodet hennes.

Myndighetene har nektet henne å jobbe som journalist. De har stoppet henne fra å jobbe med menneskerettigheter. De har tatt fra henne alt hun elsker å gjøre.

Politiet har brutt seg inn i familiens hjem flere ganger. Moren hennes er syk av bekymring. Hver gang det banker på døren frykter hun at det er politiet.

Moloud klarer ikke å bestemme seg for hva hun skal gjøre. Tankene svirrer.

Skal hun bare gå i fengsel og ta straffen? Hun vil jo ikke dra fra sitt elskede hjemland, men vet bare at hun må dra hjemmefra.

Hun vet derimot ikke at hun aldri skal få komme hjem igjen.

Flukten

To måneder senere holder hun på å fryse fingrene av seg i fjellene mellom Iran og Tyrkia.

Rundt henne er det mørkt og kaldt. Det blåser og snør kraftig.

Et beinbrudd hun fikk noen måneder tidligere har gjort det så smertefullt å gå, at hun ikke klarer å holde følge med de andre som flykter ut av landet.

Alene i uværet går tankene til dagen hun måtte dra. Flukten hadde etter hvert blitt uunngåelig. Det måtte skje så fort at hun ikke rakk å varsle noen.

Hun kjøpte enveisbillett.

Bussen skulle frakte henne til området der grensen kan krysses til fots.

Med den lille bagen sin på fanget kikket hun ut vinduene med tårer i øynene.

– Ha det bra, byen min. Ha det bra landet mitt. Jeg kan ikke komme tilbake.

I snøkaoset i fjellene mellom Iran og Tyrkia er hun redd for at det vonde beinet skal stoppe henne.

Snøen som har lavet ned de siste timene har dekket fotsporene etter de hun skulle slå følge med.

Er det her alt skal ende?

Frihet

«Regimet vil dominere kvinnekroppen»

Overskriften står på trykk i lokalavisen i Larvik. Det er Molouds andre artikkel om hjemlandet.

Hun skriver om at regimet i Iran gjør fruktbare kvinner til fødemaskiner. Og om at kvinner risikerer mellom to og fem år i fengsel for bruk av prevensjon, sterilisering eller abort.

Det er ett år siden den forferdelige natten i fjellet hun helst ikke vil snakke om.

Nå er hun trygg. Men tryggheten har sin pris.

Hun har mistet flokken sin og bor alene i et fremmed land.

Alt er annerledes. Rolig, men vakkert, synes Moloud.

Men i Norge har hun også sett mye rart.

Hun måtte smile første gang hun så fedre på trilletur. Det ville aldri skjedd i Iran, forteller hun.

– Hvis en mann hadde gått alene med barnevogn, ville alle ledd og spurt om han var kvinne.

Selv om det er mye å vende seg til i dette landet, er ikke Moloud overlatt helt til seg selv.

Som såkalt «Friby» har Larvik kommune tatt på seg ansvaret med å følge henne opp i 2 år. Moloud har allerede kvalifisert seg til ordningen før hun kom ved å bevise at hun er truet og forfulgt som journalist i hjemlandet.

Bibliotekar og fribykoordinator, Kine Gokstad, sier det var en streng prosess.

– Alle søknadspapirer ble makulert for å ikke sette henne i ytterligere fare mens hun var på flukt.

På det nye kontoret sitt i Larvik bibliotek har Moloud teipet opp ikoniske bilder av kvinnekamp i Iran. Bilder av kvinner som kaster hijaben.

Endelig er hun fri til å gå uten klesplagget hun hater så sterkt. Nå kjemper Moloud videre for kvinners valgfrihet i hjemlandet.

Hun kommenterer situasjonen i Iran for internasjonale medier som BBC Persia, direkte fra Norge.

Men det hun har sagt gjør det umulig å vende tilbake.

– Den iranske journalisten Ruhollah Zam bodde i Paris, men ble lurt til å komme til Irak. Der ble han kidnappet, og så henrettet i Iran, forteller Moloud.

Det er vondt å tenke på at hun aldri kan dra hjem. Men på denne kvinnedagen kan hun si hva hun vil, skrive hva hun vil og kle seg akkurat som hun vil.

I lille Larvik kan hun for første gang i livet markere kvinnedagen helt uten frykt.

NRK har gjentatte ganger forsøkt å få en uttalelse fra den iranske ambassaden i Oslo. Ingen har besvart våre henvendelser.