Når hjemme ikke er best

Telefonen ringer. Lene kan nesten ikke tro hva som blir sagt i den andre enden. Det er bare 8 måneder siden sønnen hennes ble hentet av barnevernet. Da visste hun at hun ikke fungerte som mor.

Nå er barnevernet tydelige. Gutten skal tilbake til henne.

Det er bare det at Lene ikke har noe som kan kalles et hjem akkurat nå. Pappeskene tårner fra gulv til tak. Hun har sagt opp leiligheten og er i ferd med å flytte til en annen kommune.

Alt i Lenes liv er kaos. Både i hodet og rundt henne. Uroen, stresset og anfallene er verre enn da sønnen måtte dra.

Hun er langt fra å være på et sted der hun kan ta vare på et barn.

Hun protesterer og roper i telefonen. ​​​​​Det hjelper ikke. Barnevernet har bestemt seg.

Hun tenker på sønnen og alt han har måttet tåle. Gutten har vært på barnevernets radar siden han var et lite frø i magen. Nå er han i et fosterhjem der han er trygg og elsket.

Men om kort tid vil han stå på trappa hennes.

Dette er historien

Det er skrevet mange historier om foreldre som kjemper for å få barna sine tilbake etter omsorgsovertakelse. Denne saken handler om det motsatte.

Dette er historien om en liten gutt som blir flyttet tilbake til en mor, som er så tydelig som hun bare klarer.

Hun er ikke klar til å ta hånd om gutten sin.

Advokaten hennes er like tydelig med samme budskap. Han bør bli i fosterhjemmet.

Likevel vil barnevernet tilbakeføre han til moren, som tidvis knapt er i stand til å ta vare på seg selv.

Men hvorfor? Vurderer de plutselig mor som egnet til å ta vare på barnet sitt? Eller krever fosterforeldrene for mye?

Kommunen holder fast på at de jobber for barnets beste.

Men var dette virkelig til det beste for barnet?

NRK har denne våren satt søkelyset på norsk barnevern.

Denne saken er basert på dokumenter fra barnevernstjenesten, observasjoner fra ruskonsulent, opplysninger fra advokater, politi, barnehage, rapporter fra leger og annet helsepersonell, e-poster, tekstmeldinger og intervjuer med involverte.

Barnevernstjenesten i Larvik kommune har ikke ønsket å svare på spørsmål om denne saken. De har kommet med en generell uttalelse. Den er gjengitt i sin helhet lenger ned i artikkelen.

Av hensyn til gutten er alle som står ham nær gjort anonyme.

Én pluss én blir to

For å forstå hva gutten denne historien handler om har opplevd i sitt korte liv, må vi gå fem år tilbake i tid.

Det er en varm høstdag i 2016. Det går dramatisk for seg på fødestua til et av landets sykehus. Lene klarer ikke å slippe tanken på at hun egentlig ikke skulle hatt barn.

At hun aldri i verden kommer til å bli en god mor.

Etter mange timer får hun den nyfødte sønnen i armene. En vakker liten skatt.

De to skrives ut fra sykehuset, men de får ikke dra hjem.

Det nye livet sammen starter på rusinstitusjon for nybakte mødre.

Lene ser at den vesle skapningen leker med tærne sine. Babyen liker pupp og sover for det meste om natta.

Etter nesten et år med oppfølging, rustester og foreldreveiledning flytter de to til en liten og lys leilighet i sentrum av Larvik.

De knytter bånd og klarer å skape en slags hverdag, under tett oppfølging av barnevernet.

I skogen finner Lene roen hun jager etter. Om sommeren bader de, spikker pinner, plukker skjell og kaster steiner i vannet. Uansett hva de gjør, så gjør de det sammen.

Lene er fast bestemt på å få det til, selv om hun vet at hun aldri blir som de andre mammaene på lekeplassen.

Samtidig som årene går, er et skakkjørt liv fylt av traumer i ferd med å innhente henne.

Tre

Lene kjefter høylytt mot gutten sin. Hun er aggressiv og bruker ufyselige ord.

Hun skjønner ikke at det er sønnen hun roper til.

Plutselig er det som hun våkner. Hun ser de redde øynene fylt av tårer og innser at det har skjedd igjen.

Anfallene med flashbacks blir stadig verre. Hun blir satt rett tilbake til alvorlige traumer.

Grov omsorgssvikt i barndommen. En voldelig eks. Sykehusinnleggelser, blåmerker og brukne bein.

Hun balanserer på kanten. Det er akkurat litt for mye å håndtere.

Lene kan ikke huske å ha vært barn. Hun føler dermed at hun ikke forstår hva et barn trenger.

Så blir verden rammet av en pandemi. Norge stenger ned.

Gutten, som nå har blitt tre, er totalt isolert på noen få kvadratmeter sammen med en mor med enorme utfordringer.

Lenes påbegynte traumebehandling stoppes på grunn av pandemien.

De kan ikke lenger gå ut på tur som de pleier. Besøkshjemmet som tidligere har gitt avlastning er ingen mulighet nå.

Den overfylte leiligheten kjennes som den krymper mens de er på fjerde karantene på kort tid.

Sønnen blir plassert alene på rommet sitt store deler av tiden. Det er bedre enn å skremme ham, tenker Lene.

Noen ganger har hun mest lyst til å sette gutten ut i gata og gå sin vei. Hun er desperat etter fem minutter alene.

Men hun gjør det ikke.

Lene elsker gutten sin, men hun føler med hele seg at hun ikke er den beste til jobben som moren hans.

Så kommer familiehøytiden der treåringens verden blir som et mareritt.

Påsken

Noe av det første politiet ser er en naken og redd liten gutt i døråpningen.

Det er første påskedag 2020. Patruljen har rykket ut til et hus etter melding om skrik, vold og rop om hjelp.

På utsiden av huset står guttens mor. Politiet oppfatter at hun pakker sakene sine i en slags manisk tilstand. Inne er det rotete og skittent.

Kvinnen har akkurat banket opp sin egen mor, guttens mormor, med et brannslukningsapparat.

Den lille gutten har sett alt.

«Mamma, du må ikke være sint», hører politiet gutten si.

Guttens mor og mormor krangler høylytt. Ingen av dem ser ut til å ta hensyn til at det er en treåring der.

Politiet skal i etterkant skrive i en bekymringsmelding at de opplever moren som likegyldig til at barnevernet tar gutten med seg. Inni seg tenker Lene at sønnen har det bedre om han ikke er med henne akkurat nå.

På samme tid som mange andre barn dykker ned i de stappfulle påskeeggene sine, blir den lille gutten akuttplassert hos en besøksfamilie han kjenner fra før.

På en annen kant av byen sitter et ektepar ved langbordet på kjøkkenet. Annonsen de har sett på Facebook har gjort inntrykk. Barnevernet i kommunen etterlyser fosterhjem.

De ser på hverandre. Er de klare nå?

Småbarnsforeldrene bestemmer seg for å ta kontakt. De har hjerterom og husrom til et barn til i huset ved det lille tjernet.

Fire

En liten Spiderman-sekk henger ved en oppredd seng. Et par slitte joggesko står oppstilt ved siden av de andre barneskoene i gangen.

I huset ved det lille tjernet har de fått et nytt familiemedlem. En liten gutt, som nå kan vise fire fingre når han blir spurt om hvor mange år han er.

I månedene før han landet her har han pakket sekken, dinosaurbamsene og lekebilene fire ganger. Fra mor til besøkshjem, besøkshjem til mor, mor til besteforeldre og til slutt fra besteforeldre til fosterhjemmet.

De blonde krøllene og det observerende lyseblå blikket minner fostermoren om eldstesønnen. Den første måneden er gutten veldig spak og gjør lite ut av seg.

Fosterfar merker fort at fireåringen er vant til å ta mye ansvar. Gutten vil blant annet forsikre seg om at de har mat.

«Kanskje vi trenger melk? Eller smør?»

Gutten kikker i kjøleskapet mens fosterfaren lager handleliste.

Nettene er tøffe. Fireåringen sover urolig. Han våkner ofte og skriker etter skremmende mareritt. Hva har dette lille mennesket vært gjennom i sitt korte liv, undrer fosterfaren.

Familien håper det går seg til og gjør det de kan for å gi fostersønnen trygghet, rutiner og ro.

Men for en liten gutt som ikke er vant til å spise middag ved et bord, og ofte har fått boller og sjokomelk til middag og kvelds, er det ikke så lett å falle til ro ved måltidene.

Litt etter litt lander fireåringen hos den aktive småbarnsfamilien. Han passer godt inn.

Når tjernet nedenfor huset fryser til is lærer han å stå på skøyter sammen med fosterbrødrene. I det vårsola smelter snøen og gjør asfalten synlig tar de fram syklene.

Morgenstell og frokost. Middag hver dag. Tacofredag, havregrøt til lunsj på lørdag, lørdagsgodt.

Rutinene og strukturen i familien passer ham godt.

Så skjer det noe som nok en gang skal snu den lille guttens liv på hodet.

Barnevernstjenesten stopper frikjøp av fostermorens stilling på 50 prosent. Selv om fosterforeldrene sier at de har aldri tatt oppdraget for å tjene penger på det, ser de nå at det ikke går rundt økonomisk.

Fostermor har valgt å slutte i en vikarstilling, nettopp fordi de ble forespeilet at fosterhjemsoppdraget kunne bli langvarig. Hva gjør de nå?

Ekteparet prøver å få til samtaler og møter med barnevernet, men opplever at de møter veggen. Som ferske fosterforeldre føler de seg maktesløse når kommunen ikke ønsker å gå i dialog.

Skal de bare si at alt er greit? Er det greit? Økonomi skal ikke gå foran barnets beste, det er de sikre på.

Men barnevernstjenesten er klare i sin tale. De synes ikke barnet har store nok utfordringer til at fostermor trenger frikjøp fra jobb for å ta seg av ham.

Etter flere måneders konflikt om økonomien, ser ikke fosterforeldrene noen annen utvei enn å avslutte oppdraget.

De ser likevel aldri for seg at den lille gutten de har blitt så glade i skal sendes til moren, mot hennes vilje.

Alt rakner

Fostermoren står på gutterommet og pakker ned fireåringens tøy i esker. Alt er vasket og brettet pent.

Vinterklær for seg. Noen klær er for små. De puttes i en egen eske.

Mens hun kjenner tårene triller nedover kinnene prøver hun å merke eskene best mulig.

Det er vondt å pakke ned et lite liv. Det blir så tomt og rart.

Fosterforeldrene kjenner samtidig på en stor bekymring. Kommer han til å være trygg? De vet ikke hva den lille gutten går til.

De får likevel et lite inntrykk den dagen de leverer han fra seg.

I den biologiske morens nye leilighet opplever de et kaos av ting. Esker er stablet opp til taket i alle rom. Det er vanskelig å finne en plass å sette fra seg noe.

Den lille gutten virker ikke som han ser rotet. Han leker med lekene sine og ser glad ut.

Eldstesønnen, som er med for å få en hyggelig avskjed, er sjokkert. I bilen på vei hjem kommer spørsmålene. Skal han virkelig bo der?

Faren klarer ikke å si noe, for da vet han at han kommer til å bryte sammen. Han konsentrerer seg om å kjøre bilen og er glad når kona klarer å presse fram et svar.

De synes begge det er helt grusomt å dra fra gutten de har blitt så glade i. Det kjennes så feil. De håper det skal gå bra, men klarer ikke å legge bort frykten for at det ikke skal fungere.

Barnevernet har tilbudt tiltak for at Lene skal bli klar. Lene har takket nei. Hun har ikke tro på at det de foreslår vil hjelpe henne. Det stopper likevel ikke prosessen.

Fra å ha lite og tidvis ikke noe samvær, går Lene over til å ha gutten sin hundre prosent over natta.

Lene har akkurat overtatt en leilighet i en ny kommune. Hun har planlagt flyttingen i flere måneder. Men det betyr at barnevernet i Larvik ikke lenger har ansvaret for henne og sønnen.

I den nye kommunen trenger barnevernet tid til å sette seg inn i deres historie. Samtidig kommer sommerferien.

Lene og sønnen er mye alene. Og det tar ikke lang tid før problemene hoper seg opp. Gutten ser ting han ikke burde se. Og Lene klarer ikke å skjerme ham fra kaoset sitt.

For å avlaste Lene tar fosterforeldrene gutten hjem på helgebesøk to ganger den høsten.

De opplever at noe har endret seg. Det kan de se med en gang. Den lille gutten virker stresset og er ikke seg selv.

Det kommer noen drypp av informasjon.

«Enten er mamma sint, eller så ligger hun på sofaen, eller så er hun syk. Også må jeg hjelpe henne med ting.»

Gutten som har fylt fem, trekker seg unna og er helt stille. Det er akkurat som han stenger alt ute og har laget en egen verden inne i hodet sitt.

Fosterforeldrene ser det som et faresignal.

Ukene går. Lene er i ferd med å bli desperat. En dag velger hun å drikke alkohol før hun skal hente i barnehagen. Om hun er dritings og lukter fyll, vet hun at alarmen går.

Kort tid etter ringer telefonen hos fosterforeldrene.

Fosterfaren hører knapt hva som blir sagt. Bare hysterisk skriking. Men han oppfatter at Lene har det vondt.

– Du må hente han NÅ.

Fem og et halvt

Et par uker senere er et par slitte joggesko tilbake i gangen i huset ved det lille tjernet.

Endelig er han hjemme, tenker fosterforeldrene.

Spidermansekken henger igjen på sengekanten. Gutterommet har stått nesten urørt siden han dro.

De første månedene registrerer fosterforeldrene at er han redd og vàr på stemninger. Små ting, som at fosterfar litt strengt ber barna stoppe å grise med maten, kan få ham til å skvette og stirre storøyd.

Marerittene på natten er tilbake.

Fosterforeldrene skjønner at de må være forsiktige og ta tiden til hjelp. Målet er at den lille gutten skal kjenne seg trygg igjen.

– I strid med barnets beste-prinsippet

Advokat Ann-Iren Skjelbred har lenge vært urolig for 5-åringen. Hun anklager barnevernet i Larvik for å ha satt en prislapp på guttens trygghet.

Skjelbred har fulgt saken som Lenes advokat.

– Slik jeg har forstått det har det ikke vært snakk om store summer. Jeg synes det er rart de ikke har løst det ved å imøtekomme fosterhjemmet. De burde latt prinsippene ligge, og heller tenkt på hva som er denne guttens beste.

Hovedregelen i barnevernloven er at et barn skal tilbakeføres når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan yte forsvarlig omsorg.

Lene mener av den grunn at det var galskap av barnevernet å levere sønnen tilbake.

– Det har vært så feil. Det var verre stress for meg da han kom hjem enn da han dro. Jeg synes det er uansvarlig å bare sende ham hjem på den måten. Uten å ha noen som helst oppfølging med meg, uten å ha noen kontakt, sier Lene.

Lene har gitt NRK innsyn i alle dokumenter i saken, i samråd med sin advokat.

Advokaten mener barnevernstjenesten håndterte konflikten med fosterfamilien dårlig.

– Det er åpenbart i strid med barnets beste-prinsippet. Dette mener jeg de burde ha løst. Det er offentlig part som har ansvaret for det.

Etter at alt skar seg hos Lene, valgte den nye kommunen å gi fosterforeldrene omsorgen for gutten igjen. Uoppfordret har den nye kommunen gitt dem en arbeidsgodtgjøring som er mer enn det dobbelte av det de fikk i Larvik.

– Det er mildt sagt urovekkende at tilbudet kan være så forskjellig i to kommuner som er så like. I dette tilfellet har forskjellsbehandlingen helt klart gått ut over barnets beste, sier Skjelbred.

I Fosterhjemsundersøkelsen for 2022 gjennomført av Norsk fosterhjemsforening, svarte 44 prosent at familien blir belastet med økonomisk tap som følge av fosterhjemsoppdraget.

43 prosent svarte at de ikke vil gå inn i et nytt fosterhjemsoppdrag.

NRK har også snakket med guttens far. Han har ikke hatt mye kontakt med sønnen de siste årene. Han mener det ble redningen for gutten at barnevernet grep inn da de gjorde.

Men at sønnen ble tilbakeført til sin mor da hun ikke var klar for det, mener han er helt hinsides.

– Når mor sier at hun ikke makter, så er det galskap. Hva om det hadde skjedd noe alvorlig da? Hvem skulle tatt ansvar? Det kunne i verste fall gått veldig galt, sier han.

Barnets far er klar på at sønnen bør bli i fosterhjemmet nå.

– Det viktigste for meg er at han har trygge og gode rammer, og at han får en god oppvekst. Uavhengig av meg og mor.

Snart seks

Femåringen bor fortsatt hos fosterfamilien i huset ved det lille tjernet. Snart er han seks år og skolegutt.

Familien er godkjent som fosterhjem av den nye kommunen Lene flyttet til.

Fosterforeldrene opplever avtalen som forutsigbar. Guttens saksbehandler har fortalt dem at han ikke skal hjem til mor med det første.

Lene stoler på at sønnen har det godt hos fosterfamilien. Nå vet hun at han er trygg. Hun kan ikke forstå hvorfor han ikke kunne være der hele tiden.

Selv om det er en såkalt frivillig plassering, ser fosterforeldrene for seg at oppdraget blir langvarig.

I huset ved tjernet er han elsket. Hvor lenge skal han bo der? Det er det ingen som vet.

Sykkelen er klargjort for sommeren. Til høsten kan han ta følge med fosterbrødrene til skolen i nærområdet. Til vinteren skal de ta på seg skøytene når isen legger seg på tjernet nedenfor huset.

Kommunens svar

Barnevernsleder Hanne Jaerson og kommunaldirektør Jan Erik Norder i Larvik kommune har lest denne artikkelen i sin helhet.

Fosterfamilien og biologisk mor har opphevet taushetsplikten, slik at kommunen skal kunne svare på alle spørsmål.

Kommunen har valgt å ikke stille til intervju, men kommer med en kort, skriftlig uttalelse på generelt grunnlag. Begrunnelsen er at de vil beskytte involverte parter i saken.

Barnevernslederen skriver i en e-post at kommunen jobber for å fremme en trygg barndom og gode oppvekstvilkår for barn og ungdom.

Videre skriver hun:

«Det er barnets beste og behov som alltid er styrende for våre vurderinger.

Vi har rutiner og prosedyrer for godkjenning av midlertidige og permanente fosterhjem. Økonomisk kompensasjon er et av en rekke tiltak som vurderes, og vurderingen på hva som er barnets beste er alltid førende.

Vi overleverer aldri et barn til seg selv i en sårbar posisjon.

Barnevernstjenesten er pålagt en streng taushetsplikt, men taushetsplikt er ikke til hinder for at en barnevernstjeneste gir opplysninger til barnevernstjenester i andre kommuner for å sikre videre oppfølging.

Vi har gode rutiner og prosedyrer for overføring av informasjon til andre kommuner. Ved bytte av kommune/flytting har ikke kommunen lengre innsyn i den videre prosessen.»