– Jeg er ganske soft. Ikke når jeg står der, men etterpå. Jeg har barn og barnebarn

I fjellandet Nepal har de fleste av barna flyttet hjemmefra for å gå på skole. Mange bor timevis fra hjemmene sine og ser sjelden foreldrene.

For de funksjonshemmede er det et hardt liv på internatskolene. Mobbing, trakassering og brustne drømmer.

– Jeg er ganske soft. Ikke når jeg står der, men etterpå. Jeg har barn og barnebarn, sier Krogvold til NRK om inntrykkene som sitter igjen etter å ha vendt hjem fra Nepal.

Der var han etter at bistandsorganisasjonen Plan International Norge engasjerte Krogvold – en av Norges ledende fotografer gjennom flere tiår – til å ta bilder av funksjonshemmede barn.

For Krogvold ble det et møte med tolv forskjellige barneskjebner. Blinde, svaksynte, døve, arm- eller benløse barn.

– Det var litt av noen skjebner å møte. Alle norske barn burde oppleve det og se hvor heldige vi er, sier Krogvold.

Resultat en samling serie svart/hvitt- og fargebilder. Svart/hvitt-bildene skal stilles ut på Haugar kunstmuseum i Tønsberg fra lørdag av, mens fargebildene skal vises frem under Arendalsuka i august. NRK har fått lov til å vise bildene nå.

Frykter hun skal bli voldtatt

Et av barna Krogvold møtte i Nepal var 14 år gamle Mahesh (bilde i ingressen). Han ble født blind og har flyttet hjemmefra for å gå på skole.

– Jeg liker livet på internatet, og er glad når jeg er sammen med venner, sier 14-åringen til Plan når Krogvold tar bilder av ham.

Anuli er like gammel som Mahesh og har et handikap som gjør at hun går litt annerledes.

Det har ført til at hun blir mobbet, kalt apekatt og blir befølt av gutter i klassen.

Moren hennes er redd hun blir enda mer utsatt når hun kommer i puberteten.

– Hun er en som de er redd skal skje noe med, fordi hun er pen. Hun halter og blir mobbet hele tiden og de er redd for at hun skal ende med å bli voldtatt av guttene på skolen. Det er ingen sterk metoo-kampanje i Nepal, for å si det sånn, sier Krogvold.

Fotografen forteller at Anuli kan bli bra i benet om hun går gjennom en operasjon. Det koster 40-50.000 kroner, mer enn to årslønner i fattige Nepal.

Utbredt fattigdom

Allerede før jordskjelvet i april 2015 var Nepal blant de fattigste og minst utviklede landene i verden.

Skjelvet tok livet av over 8000 mennesker og ødela infrastruktur. 5000 skoler ble ødelagt i skjelvet.

Rundt en fjerdedel av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, viser tall fra Indexmundi.

Offisiell statistikk sier at 1,94 prosent av befolkningen er funksjonshemmet, men det virkelige tallet er etter alt å dømme langt høyere, skriver Australian Himalaya Foundation.

Sintef skriver at studier har funnet at i enkelte distrikter var 16,6 prosent av alle barn over fem år døve og at 10–12 prosent av befolkningen hadde mentale problemer.

Drømmer om å bli lege

For to år siden endret livet til Sabita seg dramatisk. Hun kom bort i en strømledning og måtte amputere begge hendene.

Etter amputasjonene fikk Sabita en depresjon og sluttet å spise. – Etter operasjonen ... jeg gråt så mye, og jeg spiste ingenting på en måned. Jeg liker ikke å tenke på fortiden, tenke på hvordan jeg var, sier 16-åringen.

Før ulykken var drømmen hennes å bli lege. Nå vet hun ikke, men håper at en transplantasjon kanskje kan gjøre drømmen til virkelighet.

Sabita har bestemt seg for at hun ikke vil la seg knekke av ulykken.

– Jeg vil det samme som andre unge folk vil. Jeg vil besøke steder uten mine foreldre, være med venner, dra på camping og slike ting, sier hun.

Og en ting vil bety mye for henne. – Jeg pleide å være god til å danse. Det vil jeg gjerne gjøre igjen, sier Sabita.

Morten Krogvold sier at møtene med barn som Sabita gir ham perspektiver på forskjellene mellom livet hjemme i Norge og det som møter han andre steder.

– Desto mer jeg reiser, desto mer orker jeg ikke at folk i Norge klager. At toget er to minutter for sent eller at Dagsrevyen ikke er god nok – det er bare bagateller i forhold til 80 prosent av verden, sier han.

Bakerst i køen

Plan sier at barn med funksjonsnedsettelser ofte stiller bakerst i køen, blant annet når det gjelder utdanning og helsetjenester.

Om lag 90 prosent av alle barn med funksjonsnedsettelser i utviklingsland går ikke på skolen, viser tall fra Unicef.

Plan har prosjekter i fem distrikter i Nepal der de blant annet arbeider med beskyttelse av barn

– Vi ønsket bokstavelig talt å rette fokus mot disse barna, sier kommunikasjonssjef i Plan, Siv Meisingseth, om hvorfor de leide inn Krogvold.

Et av de sterkeste bildene til Krogvold er av to 12 år gamle jenter som er albinoer.

Som de aller fleste albinoer er de Sangita og Laxmi svaksynte.

Lokalskolene deres er ikke tilpasset svaksynte og de bor derfor på et internat i tilknytning til en skole, fem timer hjemmefra. Er det regntid tar det fort to dager å komme seg dit.

Jentene er også daliter – kasteløse – og dermed nederst på rangstigen i det nepalske samfunnet.

– Å være albino i Nepal er vanskelig. Når de gikk rundt i det offentlige rom så de ned. De tok ikke inn verden slik som vi gjør, sier Krogvold.

Moren til Laxmi vil ikke at datterens skal bøye nakken. Hun vil at datteren skal være med i fotoprosjektet for å vise frem problemene de møter.

Moren har blitt anklaget for å ha gjort noe galt siden hun har fått barn som er albinoer. Noen tror gudene straffer dem ved å gi henne to barn med albinisme.

– Folk spør meg om jeg har gjort noe kriminelt, siden jeg fikk disse barna. Jeg er nødt til å forsvare meg selv og si nei, sier moren til Plan i forbindelse med fotograferingen.

Enn så lenge går de to jentene på skole, men som for de andre funksjonshemmede barna kommer krisen når skolegangen er over.

For Morten Krogvold er det nettopp barnas fremtid som har gjort sterkest inntrykk på ham:

– Det som gjorde sterkest inntrykk er at de ikke har noe system som kan samle dem opp. Lærerne sa at når de er ute av skolen, så står de på gata.

Viktig å komme tilbake

For Morten Krogvold har arbeidet i Nepal vært annerledes det han er vant til.

Fotografen er vant til selv å velge hva og hvem han skal fotografere, men her fikk han i mye større grad beskjed om at han «skulle fotografere den og den og møte der og der».

– Jeg synes ikke norske bistandsorganisasjoner er gode til å bruke kunstnere – bruke et kunstnerisk formspråk. De tar mer dokumentarbilder, sier han.

Nå mener han at det er viktig å reise tilbake til Nepal om en stund og møte barna igjen. Og, ikke minst, vise hvordan det har gått med dem.

– Jeg tror at en av grunnene til at det er vanskelig å få folk til å gi, er at man vet ikke hvordan det går. Dermed går ryktene om at noen putter pengene i lommene sine, men sånn er det ikke. Det meste virker jo, sier Krogvold.

Han håper at bildene berører noen, men er ikke sikker i en tid der millioner av inntrykk konkurrerer om oppmerksomheten.

– Jeg tror Ingmar Bergman sa «Det er lett å bevege kamera, men vanskelig å bevege publikum».

Uansett er han sikker på at han selv vil huske barna han har fotografert.

– Jeg tenker jo på hvordan det går med disse stakkarene som man forlater og som står igjen med de melankolske ansiktene sine, sier Morten Krogvold.