Mistet over 15 slektninger i Øst-Ghouta

Denne uken fikk Adiba Ismai (64) beskjeden alle i Katemaya frykter. De frykter den når de slår på de små TV-apparatene i teltene de få timene i døgnet de har strøm, de frykter den når de lar blikket fare over lister med navn over drepte, de frykter den når de forsøker å ringe til familiemedlemmer og kommer rett til svarer.

Adiba fikk beskjed om at over 15 slektninger var drept, da huset deres kollapset under vekten av en bombe i Øst-Ghouta.

– Det er luftangrep hele tiden. Hele familien til fetteren min døde. De var 15 eller 20 personer inne i huset, nå er de under ruinene, døde, ingen har kunnet hente dem ut, sier hun.

Hun er mor og bestemor, med tre sønner og flere barnebarn innesperret i Øst-Ghouta. Mesteparten av tiden sitter de i en kjeller, sier hun: de mangler mat, de mangler vann, de kan ikke gå ut i frykt for luftangrep.

• Les også: Frykter gassangrep i Øst-Ghouta

Familie i Øst-Ghouta

Adiba bor i en flyktningleir i en olivenlund i Libanon, sammen med 58 andre familier; 57 av dem fra Øst-Ghouta.

I løpet av krigen har de forlatt hus, biler, jobber, familieutflukter – alt hva et middelklasseliv i Syria innebærer. Som flyktninger flest, trodde de at de bare kom til å være her i et par måneder før de kunne vende hjem, men krigen tok ikke slutt, den ble bare verre, og nå sitter de her, noen på sjette året, og uroer seg for dem som er igjen.

De siste to ukene – mens bombingen er trappet opp i Øst-Ghouta – har mange i Katemaya de sittet klistret til TV-skjermene – men nyhetene er bare dårlige. De har sett bombefly, de har sett ruiner, de har sett blodige kroppsdeler og skrikende barn, de har sett dresskledde mennesker samle seg rundt bordet i en sal i New York, og så har de sett alt gjenta seg.

De ringer inn til nære og kjære: som regel kommer de ikke gjennom, og når de gjør det, kan de høre den urovekkende lyden av bombefly i bakgrunnen. Omtrent annenhver dag har det kommet nye meldinger om drepte som noen her kjente og var glad i.

Drept på vei til butikken

Det er snart lunsj, og 13-årige Baraa Antar skjærer løk utenfor teltet der hun bor med sin mor. Det har regnet hele natten, teltene i Katemaya har blitt våte, bakken gjørmete, men solen er akkurat kommet frem og Baraa klager ikke. Hun vet at dette er en luksus slektningene hennes ikke har for tiden: et måltid i fred.

Forrige helg ble fetteren hennes drept i Øst-Ghouta. Han skulle bare ut og hente mat til seg og andre, han kom aldri tilbake.

– Han var i en kjeller, der han gjemte seg for bombeflyene. Han måtte ut og hente mat da en missil traff ham, en splinter traff ham i hjertet. Han er martyr i himmelen nå, sier Baraa.

Fetterens var 23 år, småbarnsfar, frisør, og så generøs at han ikke tok betalt for klippen hvis folk ikke hadde råd, forteller hun. Kanskje var det derfor han gikk ut for å hente mat; ingen andre ville, det var for farlig, men de måtte spise. Moren hans bor i Katemaya, hun har ikke sett sønnen på over seks år, da hun flyktet hit og han ble igjen, skilt av krigen. Nå er hun gått i oppløsning, hun orker ikke snakke, sier Baraa.

"Et helvete på jord"

Over 580 mennesker er drept i Øst-Ghouta de siste to ukene, sier FN. Et helvete på jord, sier FN-sjefen selv. Fordømmelsene er – som de alltid har vært i denne krigen – skråsikre, kraftige – og nytteløse.

Resolusjonen som ble vedtatt i sikkerhetsrådet i forrige uke krevde 30 dagers humanitær våpenhvile, men er ikke blitt iverksatt. En daglig pause i krigen på fem timer, et russisk forslag som mange i Øst-Ghouta ser på som lite annet enn et altfor lite plaster på et altfor stort sår, er ikke lang nok eller effektiv nok til å frakte nødhjelp inn, skadede ut. Assads kampfly fortsetter å slippe sine bomber, opprørsgruppene fortsetter å krige; sivile fortsetter å dø.

Det er blodigst inne i enklaven, men det er også folk som lider utenfor: Opprørsgrupper sender raketter inn mot myndighetskontrollerte Damaskus, og 27 mennesker er rapportert drept.

• Urix forklarer: Åtte viktige spørsmål og svar om hva som skjer i Syria nå

Ingen tro på våpenhvile

Få i Katemaya har tro på våpenhvilen. Få har tro på verdenssamfunnet. Få har tro på annet enn Gud, i denne situasjonen.

– Jeg tror det kommer til å bli verre. Selv under våpenhvilen har de fortsatt bombingen, sier Fatima Dumarani (28).

Hun sitter i teltet sitt omringet av tre barn og en ektemann. Shadi Rajak (31) slår nummeret til søsteren sin på telefonen. Nok en gang forsøker han å ringe – nok en gang uten å lykkes.

– Jeg har ikke fått tak i søsteren min på to uker, sier han.

– Jeg skulle ønske noen kunne svare og fortelle hva som skjer, men linjene er nede hele tiden.

På telefonen har han bilder av to brødre som ble drept i Øst-Ghouta i 2013, de var blant flere hundre drepte i det store kjemiske angrepet der, det som krysset Obamas kjente "røde linje", som ifølge skuffede opprørere ikke var så rød likevel. I tillegg er det bilder av en fetter som ble drept for to måneder siden. Det har vært ille i Øst-Ghouta lenge, lenge før navnet dominerte overskriftene verden rundt i februar.

– Problemet er at folk ikke kan dra derfra på grunn av beleiringen. Det er ikke nok vann, ikke nok mat. Folk venter på døden. Alt de har er Gud, sier Shadi.

– Hjertene våre blir til stein når vi hører nyhetene fra Ghouta, sier Fatima.

– Hvis verdenssamfunnet virkelig brydde seg om syrerne, ville de ha stanset disse massakrene.

Sønner i Øst-Ghouta

For en mor kan det noen ganger bli for mye. Adiba sitter i teltet sammen med en svigerdatter og tenker på de tre sønnene som ennå er i Øst-Ghouta, på deres små barn, mens tårene renner nedover rynkete kinn.

Hun kan ikke stanse bombene, men hun vil gjøre noe. Hun vil sende penger, slik at sønnene får råd til å spise. Mat er mangelvare i Ghouta, prisene er skutt i været. Området er kanskje beleiret, men dette er Midtøsten, ingenting er absolutt, heller ikke beleiringer, og Adiba har funnet en mann som kan smugle penger inn til sønnene.

Men for en som er blitt fratatt det meste, finnes ingenting å gi. Adiba har ikke har penger til å fø seg selv, hun er avhengig av nødhjelp, av organisasjoner som gir. Så hun sitter her i teltet, maktesløs og gråtende.

– Vi håpet at vi kunne hente dem ut, sier hun.

– Men vi kan ikke det, veien ut er stengt.